spælsau

Gammelnorsk sau er etterkommere av torvsauen, de eldste sauene i Europa. Den kalles også steinaldersau, utegangersau eller villsau, og er en landrase. Dyrene er veldig hardføre, og som regel beiter de ute hele året. De er bevaringsverdige, men ikke truet. Mens begrepet gammelnorsk sau peker mot det genetiske, er et vilkår for å kunne markedsføre noe som villsau at dyret genetisk er en gammelnorsk sau og at denne holdes i utegang på lynghei. Dette gjør villsau til en kystsau, fordi den bare finnes i dette spesielle kulturlandskapet. Interessen er økende, og fra å være en utrydningstruet rase er det i dag rundt 40 000 dyr.

Dyrene er små og lette, har horn og en stor variasjon i farger og tegninger. De får få lam, er gode flokkdyr og gode mødre. Opprinnelig feller eller røyter villsauen ullen sin. Når ullen blir for lang og tung og været blir for varmt, så «løfter ullen seg» og faller av. Krysninger med mer moderne sauer og livet sammen med mennesker gjør at ikke alle av dagens villsauer feller ulla, eller de feller den bare delvis. Om den ikke felles helt, vil ny ull vokse inn i den gamle fellen og ullen toves. Dette blir ubehagelig for dyret og det blir vanskelig å bruke ullen som tekstilfiber. Villsauull er derfor vanskeligere enn annen ull, og det er denne ullen som blir dårligst ivaretatt i Norge. For å få god ullkvalitet fra villsau er det viktig enten å ta av fellen når den løsner, eller å klippe på rett tidspunkt. Da har ullen også finest glans.

Villsauull er en nykommer på det norske garnmarkedet. Det er flere problemer med villsauulla. Kvaliteten fra besetning til besetning varierer mye, og det blir mye svinn når ulla skal spinnes. Prisen bonden får er lav, og det er mye av denne ulla som ikke tas skikkelig vare på. Villsauull har blitt solgt fra gårdsutsalg som leiespunnet garn. Hillesvåg Ullvarefabrikk har bidratt til å gjøre villsauull lettere tilgjengelig. Den er nå å få kjøpt i vanlige garnutsalg og leveres, vaskes og håndteres på samme måte som annen ull. I arbeidet med å få gode produkter av villsauull er det lettest å starte med lammeullen. Som lam flest, har de myk og fin ull i ulike farger.

Villsau som blir holdt på lyngheier var en driftsform og naturtype som strakte seg fra sør i Europa og til langt nord i Norge. Norsk villsausenter på Lygra i Nordhordland jobber med å ivareta villsauer, driftsform og dette kulturlandskapet gjennom forskning og formidling og inkluderende aktiviteter. Lyngheisenteret inngår i et biosfæreområde i regionen hvor de blant annet arbeider med hvordan sauene og produktene av sauehold påvirker det biologiske og kulturelle mangfoldet.

Gammel spæl er en rase som ligger mellom gammelnorsk sau og moderne spælsau. Dette er den tredje største rasen i Norge, med 4,6 prosent av søyene. Som alle spælsauer, har den kort hale og en dobbel fell med bunnull og dekkhår, og pels i mange farger. Interessen for både gammelnorsk spæl og villsauen gikk tilbake på slutten av 1800-tallet. Spælsauen ble reddet gjennom systematisk avlsarbeid fra 1900 og fram til 1960-tallet. Da ble både gammelnorsk spæl og moderne spælsau avlet fram fra en liten besetning. Fram til 1950 var de én rase, før det ble mer distinkte forskjeller på 1960– og 1970-tallet. Rasen er bevaringsverdig, men ikke truet. Dyr med sjeldne farger er derimot truet. Rasen har kort hale, tydelig pannelugg og spælsauull av god kvalitet. Både hann- og hunndyr kan ha horn.

Interessen for gammel spæl er i dag økende. Dyrene er tillitsfulle mot mennesker, samtidig som de har mange gode naturlige instinkter i behold. De kan leve ute året rundt, er gode mødre og flinke til å ta seg fram i naturen. En av grunnene til den økte populariteten er den flotte pelsen i en stor fargerikdom: Svart, grått, blålig, brunt, kaffe latte (lys brun), hvitt (ikke kritthvitt), muflonfarget (viltfarget) og det som kalles «engelsk blå». Typisk er lang dekkull som skal være minimum 17 centimeter, men som kan være opptil 40 centimeter lang.

Oftest omtales sauen bare som spæl, men for å skille den fra gammelnorsk spæl, kalles den også moderne spælsau. Spælsau utgjør 15 prosent av sauene i Norge. Den omtales også som kvit spælsau og farget spælsau. Dette er den nest største rasen i Norge. 9,7 prosent av antall søyer er hvite spælsau, mens den fargede utgjør 2,5 prosent.

De to typene spælsau utviklet seg forskjellig etter 1950. Spælsauen ble modernisert gjennom å krysse inn blant annet islandsk spælsau. Hornene, som er et karakteristisk kjennetegn på gammelspæl, ble avlet bort, og ullen ble hvitere, med unntak av de pigmenterte sauene. Spælsauullen har stått helt sentral i norsk tekstilkunst, kunsthåndverk og husflid. Den spesielle glansen i spælsauens ull, sammen med den utrolige styrken som de glatte dekkhårene gir, gjorde den ettertraktet til tekstilkunst og husflidsproduksjon. Den sikret at billedtepper både har glans og varighet.

Flere norske spinnerier har levert husflidsgarn av spælsau til billedvev, ryer og mye mer, som Hillesvåg Ullvarefabrikk, Rauma Garn og det tidligere Norsk Kunstvevgarn.

Norsk pelssau utgjør to prosent av søyene i Norge, med rundt 7500 individer. Norsk pelssau ble avlet fram ved å krysse svensk gotlandsfår med gammelnorsk spælsau med gråblå ull på slutten av 1950-tallet. Fordi den har kort hale, regnes den med blant spælsauene, selv om fellen ikke har dobbel ull. Det var først på grunn av skinnfellen disse dyrene ble krysset fram. Ullen har korketrekkerkrøller og sølvgrå farge. Pelsull har ikke crossbredens styrke og spenst, men en egenartet glans. Hillesvåg Ullvarefabrikks garn av denne glansfulle grå ullen har blitt et viktig tilskudd i det norske garnmarkedet. Ved å blande den grå ullen godt og så farge oppå, blir resultatet et melert garn i myke fargetoner.