Senantikken er en betegnelse på perioden mellom den klassiske antikken og middelalderen. Tidligere ble perioden betegnet som slutten av antikken, mens den nå som oftest anses som en selvstendig periode. Det er i hovedsak i det tidligere Romerriket at det gir mening å snakke om en senantikk periode. I løpet av senantikken ble Romerriket delt i en vestlig og en østlig del. Den vestlige ble raskt oppløst, mens den østlige delen fortsatte å eksistere, og kalles vanligvis Bysants.
Faktaboks
- Også kjent som
-
fransk l'Antiquité tardive, engelsk Late Antiquity
Ofte regnes senantikkens begynnelse fra overgangen til dominatet i 284 evt. i Romerriket eller ved Konstantin den stores religionsreform på begynnelsen av 300-tallet. Periodens slutt knyttes også som regel til enten politiske eller religiøse skifter, som fremveksten av den middelalderske kristendommen etter pave Gregor den store, eller med fremveksten av karolingerne. Enkelte historikere daterer derfor perioden fra 300 til 600, andre fra 300 til 800.
I Østromerriket (senere kalt Bysants) gir det mening å avslutte senantikken med det justinianske dynastiet. Dermed markerer keiser Heraklios (regjerte 610–641 evt.) begynnelsen på det middelalderske riket Bysants, selv om dette riket var preget av mye kontinuitet fra antikken i form av lover, maktsymbolikk og styresett. I løpet av 600-tallet krympet det tidligere Østromerriket betraktelig, og med de arabiske erobringene i Middelhavet var det en ny militær og politisk situasjon for hersker av Konstantinopel.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.