farge

Med fysiske farger menes generelt sett hvordan vi opplever lys som sendes direkte fra en lyskilde som forskjellige farger. Disse fargene kalles lysfarger.

Med kjemiske farger menes farger som oppleves når lys reflekteres fra et objekt eller overflate, der overflaten enten absorberer, transmitterer eller reflekterer lysbølgene. Disse kaller vi pigmentfarger, da det generelt sett er pigmentenes egenskaper i overflaten som bestemmer hvilke lysbølger som absorberes/transmitteres og hvilke som reflekteres til øyet, og det er kun det lyset som treffer øyet vi kan se.

Ved reflektert lys er også overflatens egenskaper til å samle eller diffusere lyset i sterk grad med på å bestemme hvordan fargene vil oppleves. Ru overflater sprer lyset mer og minsker opplevelsen av fargeintensiteten, mens glatte flater samler lyset og øker opplevelsen av fargeintensiteten.

Med fysiologiske farger menes opplevelsen av fargene gjennom synssansen, og hvordan synssansen tolker fargeinntrykk ut fra i hvilken sammenheng vi ser fargen. Vi opplever aldri en farge isolert fra omverdenen, og fargenes sammensetning i et synsfelt påvirker opplevelsen av de enkelte fargene. En farge kan oppleves mørkere i én kontekst og lysere i en annen, avhengig av hvilke farger den ses sammen med.

De to første kategoriene kan generelt sett anses som mer abstrakte fenomener som belyser fargenes natur, altså hva farger er og hvordan vi ser dem. Man kan da snakke om fargene isolert sett for å identifisere hver enkelt farges egenskap, enten det er bølgelengder, hvor lys eller mørk den er eller hvilken kulørtone og nyanse den har. Den siste kategorien belyser hvordan mennesker opplever fargene i en kontekst, kalt persepsjon. Et eksempel på en opplevelse av et synsinntrykk er simultankontrast.

Komplementære farger er fargepar som kansellerer/utfyller hverandre når de blandes, og som, når de ses opp mot hverandre, skaper den største kontrasten mellom fargepar.

Det betyr at om komplementærfarger blandes jevnt, skal de produsere enten hvitt, svart eller grått.

Hvilke fargepar som anses som komplementære, avhenger av hvilken fargeteori man forholder seg til.

RGB er en additiv fargemodell som starter med fraværet av lys, og farger blandes ved å tilsette lys. Farger sender direkte lys fra en lyskilde til øyet, og benevnes som lysfarger. Ved direkte lys skjer fargeblandingen «i øyet»; gjennom synssansen.

Primærfargene i RGB er rød, grønn og blå. Når de blandes, får man hvitt. RGB brukes for eksempel i TV-skjermer og digitale skjermer.

CMYK er en subtraktiv fargemodell som starter med lys, og farger blandes ved å trekke fra lys ved hjelp av pigmenter. Fargene kalles derfor pigmentfarger, og er lys reflektert fra en pigmentert flate.

Primærfargene i CMYK er cyan, magenta og gul, og når de blandes, får man svart. CMYK står for cyan, magenta og gul (engelsk yellow) og K-en i tillegg til primærfargene CMY står for key (engelsk for 'nøkkel'). Den er lagt til fordi fargemodellen hovedsakelig brukes ved trykking og produksjon hvor det av praktiske årsaker trengs nøkkelfargen sort.

Et eksempel på CMYK er når man maler med pigmenter i form av maling på et hvitt ark.

I dag regnes fargemodellene RGB og CMYK som de to hovedmodellene for fargeblanding, men den mest utbredte fargemodellen inntil begynnelsen av 1900-tallet var RYB. Denne fargemodellen er basert på det subtraktive fargesystemet og med primærfargene rød, gul (engelsk yellow) og blå, som den gang var de eneste rene pigmentene tilgjengelig som ikke var blandet av andre pigmenter.

Den største svakheten hos RYB-modellen er at man ikke kan oppnå en ren, ukulørt farge ved å blande de tre primærfargene; man oppnår i stedet en mørk brunaktig, kulørt farge. Man kan heller ikke fremstille det vi i dag erkjenner som sanne primærfarger – magenta eller cyan – ved å blande primærfargene i RYB-modellen, og det nærmeste man kom magenta var en lilla-fiolett kulørtone.

Årsaken til at RYB-modellen likevel er relevant, er at de fleste tradisjonelle fargelærer, som Goethes og Johannes Ittens, er basert på denne fargemodellen. Selv om komplementærfargene i Goethes og Ittens fargelære betegnes som komplementærfarger, er de ikke i tråd med moderne krav til hva som defineres som sanne komplementære farger. Til tross for dette er fargelærene like aktuelle i dag som de var den gang.

Selv om det ikke finnes en generell definisjon av farge, vet vi at vi har med farge å gjøre, men dette er kunnskap som har en intuitiv karakter. Fargelæren får derfor ofte en individuell karakter. Man kan for eksempel snakke om Paul Klees fargelære, van Goghs fargelære og så videre. Ikke minst fra malernes side foreligger utallige individuelle, til dels detaljert utførte fargelærer. Disse grenser ofte mot fargepsykologien, som handler om fargens indre opplevelseskvaliteter.

Teoretisk-praktiske fargelærer tar for seg fargeerfaringens lovmessige, subjektive og objektive betingelser. Slike fargelærer er nært knyttet til ulike enkeltvitenskaper.

Praktiske og nyttebetonte håndbøker og fargesystemer for spesifikke formål. Dette kan være systemer og håndbøker som brukes av blomsterdyrkere, klesdesignere, malere og mange andre.

Universelt anlagte fargelærer har et så bredt perspektiv at de er sjeldne foreteelser, men også milepæler i vitenskapenes og kulturens historie. Slike fargelærer er skapt av blant andre den greske, antikke filosofen Theofrastos, den engelske fysikeren Robert Boyle, den tyske dikteren og naturforskeren Johann Wolfgang von Goethe og den tyske fysiologen og fysikeren Hermann von Helmholtz.