Minotauros

Ifølge mytene ønsket Minos å bli konge over Kreta. For å bli det ba han til gudene om et dyr han kunne ofre, hvorpå Poseidon sendte ham en okse. Poseidons okse var så vakker og storslått at Minos ikke vil ofre den, men valgte heller å beholde den. Hans kone, Pasifaë, blir etter hvert forelsket i oksen og får til slutt et barn med den, en gutt med oksehode. Gutten vokser opp og blir kjent som Minotauros, og kong Minos får den kjente håndverkeren og kunstneren Daidalos til å bygge en labyrint under palasset hvor barnet kan holdes skjult.

Tidligere hadde Minos’ sønn Androgeos blitt drept i Attika. Som straff for drapet krevde Minos en årlig skatt fra Athen. Hvert år måtte Athen sende 7 unge menn og 7 unge kvinner til Kreta, hvor de ble sluppet løs i labyrinten og deretter spist av Minotauros. Et år tok den store helten Thesevs plassen til en av de unge mennene og dro til Kreta for å drepe monsteret. Her fikk han hjelp av Minos’ datter Ariadne, som ga Thesevs en tråd som han la etter seg mens han gikk inn i labyrinten. Takket være tråden klarte han å komme seg ut av labyrinten og forlot Kreta med Ariadne.

Myten om Thesevs og Minotauren var veldig populær i antikken, og vi finner mange motiver fra myten gjengitt på en stor mengde vaser fra arkaisk tid og framover. Myten kan ha sin opprinnelse i en minoisk tyrekult, forbundet med en form for tyrefektning, der det gjaldt å slå volter over dyret uten å bli skadd av hornene.

Minotauros dukker opp i litteraturen også etter antikken. Dante plasserer ham i den syvende sirkel av helvete i sitt verk Den guddommelige komedie (påbegynt 1307). Det er her de som har vært spesielt voldelige får sin straff. Minotauros har som regel rollen som et monster i litteratur og film. Et unntak er Tor Åge Bringsværds Minotauros (1980), hvor myten om Thesevs fortelles fra monsterets perspektiv.

I populærkulturen møter vi ofte Minotauros i flertall, altså som en egen rase av oksemennesker.

• gresk mytologi

• Carpenter, T. H. (1991). Art and myth in ancient Greece : a handbook. Thames & Hudson.
• Gloyn, L. (2019). Tracking classical monsters in popular culture. Bloomsbury Academic.