Jon Alfred Mjøen

Mjøens mor Augusta var kjent som Bjørnstjerne Bjørnsons store og ulykkelige ungdomskjærlighet. Selv lenge etter at hun hadde giftet seg med en annen, kom dikteren på besøk – gjerne i selskap med andre kulturpersonligheter. Ekteparet Augusta og Niels Bache-Mølle Hansen, bosatt på Nedre Gjøvik gård, hadde sju barn som alle var svært musikalske. Mjøen skulle siden komme til å arbeide mye med musikalske slekter og arvelighet.

Mjøen arbeidet fire år på apotek på Gjøvik og Røros, før han tok farmasøyteksamen i 1881. Han bestyrte deretter Røros apotek i noen år og dro så utenlands, blant annet til Frankrike, Storbritannia og USA. Fra 1892 arbeidet han i Leipzig, hvor han i 1894 tok doktorgraden i organisk kjemi. I Tyskland kom han i kontakt med fagfeltet som ble hans virkelige interesse i livet, nemlig eugenikk, bedre kjent som rasehygiene. I Berlin møtte han «eugenikkens far», dr.med. Alfred Ploetz (1860–1940), og disse to deltok senere ved stiftelsen av Den internasjonale eugeniske føderasjon i 1912.

I 1896 giftet Mjøen seg, og samme år vendte han hjem til Norge og ble universitetsstipendiat i Oslo. I 1906 grunnla han Vinderen Biologiske Laboratorium, men dette ble aldri økonomisk innbringende, og familiefaren Mjøen måtte finne andre inntektskilder. I 1907 ble han overkontrollør ved brennevins- og malttilvirkningen i 1. (Akershusiske) distrikt. I 1916 ble han innehaver av Majorstuen apotek, og det var inntektene herfra som gav ham frihet til å dyrke sin hovedinteresse. I 1914 utkom hans hovedverk Racehygiene, hvor han presenterte eugenikken og resultater av egen forskning.

Rasehygienens hovedmål var beskyttelse av det menneskelige arvestoff. Mjøen ønsket å holde forskjellige mennesketyper fra hverandre og unngå angivelig degenererende raseblanding. Han ønsket å skjelne «... mellem retten til å leve og retten til å gi liv», noe som betydde at mennesker med uønskede genetiske disposisjoner ikke burde få lov til å formere seg. Dette gjaldt de såkalt åndssvake, men også blant annet forbrytere og prostituerte. Det nordiske mennesket var et biologisk ideal, og Mjøen var bekymret for fremtiden til «den nordiske rase». Allerede i 1908 la han frem et eget sosialpolitisk program under et møte i Medicinerforeningen i Kristiania. I 1914 presenterte han sitt rasehygieniske program på regjeringspartiet Venstres landsmøte, og responsen var positiv.

Mjøens navn har etter andre verdenskrig fått en odiøs klang, ikke minst siden Nasjonal Samling brukte hans ideer. Det er imidlertid et viktig historisk poeng at rasetenkning ble betraktet som vitenskap og ikke som politikk, også etter at nazistene i 1933 kom til makten i Tyskland. Rasehygienen som sådan kom ikke i virkelig vanry før etter 1945. Jon Alfred Mjøen døde i 1939.

• Über die Polymethacrylsäure, doktoravhandling, Berlin 1897
• Racehygiene, 1914
• Germaner oder Slaven? Berlin 1917
• Det norske program for rasehygiene, 1932
• Hormonene. Den biokjemiske personlighet (sammen med Arne Y. Brantenberg), 1939

• eugenikk
• farmasi

• Brantenberg, Gerd (1997): Augusta og Bjørnstjerne
• Brodersen, Arvid (1982): Fra et nomadeliv
• Gylseth, Christopher Hals (2003): biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave, bind 6
• Jermstad, Axel (1940): Minnetale over Jon Alfred Mjøen, i VSK Årbok 1939, sidene 70–73
• Koch, Lene (1996): Racehygiene i Danmark
• Mohr, Otto Lous (1924): Arvelærens grunntrekk
• Mjøen, Sonja (1975): Da mor var ung
• Pollan, Sonja (1978): Vi selv og de andre
• Roll-Hansen, Nils (1980): Eugenics Before World War II – The Case of Norway, i History and Philosophy of the Life Sciences, 2, sidene 269–298
• Sømme, J.D.: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave, bind 9, 1940
• Westlie, Bjørn (1995): Drømmen om det perfekte mennesket: fra arvehygiene til genhygiene