Selv om de allierte kom til enighet om en ny internasjonal orden, rådet det ikke politisk stabilitet etter avslutningen av første verdenskrig. Én årsak var den utbredte misnøyen med den nye internasjonale orden, men like viktig var de skarpe ideologiske motsetningene innad i de forskjellige statene.
I oktober 1917 hadde bolsjevikene, under Vladimir Lenins ledelse, tatt makten i det tidligere russiske keiserriket. Den russiske revolusjonen endret hele det internasjonale politiske og ideologiske landskapet. I de fleste europeiske land hadde arbeidere organisert seg i fagforeninger og deretter i større arbeiderbevegelser og -partier i siste halvdel av 1800-tallet. Flere av disse hadde organisert seg i den første og den andre sosialistiske internasjonale. Denne gryende sosialistiske bevegelsen var sterkt påvirket av marxismen. Den avviste langt på vei ulike former for nasjonalisme og så seg selv som en internasjonalistisk bevegelse som ville forene arbeidere i alle land. Krigsutbruddet i 1914 førte til krise i den sosialistiske bevegelsen da viktige arbeiderpartier som de tyske, franske og britiske valgte å støtte sine respektive lands regjeringer.
Som en reaksjon på dette sammenbruddet for den sosialistiske internasjonalismen, brøt en rekke radikale fraksjoner med hovedstrømningene i de nasjonale arbeiderbevegelsene. Etter at kommunismen ble en internasjonal maktfaktor fra og med 1917, plasserte utbryterne fra 1914 (se Zimmerwaldbevegelsen) seg gjerne i den kommunistiske leiren. Ved mellomkrigstidens begynnelse var arbeiderbevegelsen og venstresiden i de fleste land splittet i to: En moderat, sosialdemokratisk del som aksepterte det nasjonale, parlamentariske demokratiet; og en radikal, kommunistisk del som avviste dette demokratiet og arbeidet for en internasjonal revolusjon ledet av arbeiderklassen. Fra første stund var Lenin overbevist om at den russiske revolusjonen kun var begynnelsen på en større internasjonal revolusjon. I de fleste land fantes det kommunistiske bevegelser som var enige med ham.
I en rekke land forsøkte disse bevegelsene å gripe makten i tiden etter avslutningen av første verdenskrig. Enkelte steder, som i Ungarn og deler av Tyskland, lyktes de i kortere perioder. Overalt reagerte deres motstandere med intens frykt for revolusjon. Denne frykten, samt erfaringene fra krigen, og for mange en erfaring av nasjonal ydmykelse ved krigens avslutning, ble en essensiell del av konteksten for fascismens fremvekst i samme periode.
I en rekke land i Sør-, Øst- og Sentral-Europa brukte politiet og høyresiden utstrakt vold for å slå ned streiker og revolusjonære tilbøyeligheter fra arbeidere og venstresiden. I Storbritannia og Frankrike var situasjonen mindre akutt, men selv her var det utstrakt frykt for revolusjonsforsøk.
Av de seirende statene var det bare Italia som opplevde utstrakt voldsbruk i den tidlige mellomkrigstiden. Arbeidere og jordløse bønder gikk til streik og okkuperte fabrikker og storgårder. De ble ved flere anledninger møtt med voldsbruk fra politi og militære. Men det var ikke nok for mange på høyresiden og blant den økonomiske eliten, som ønsket at mer skulle gjøres for å hindre en revolusjon. For mange av disse fremsto Benito Mussolini og hans fascistiske bevegelse som løsningen.
I 1922 kom Mussolini og fascistene til makten ved et kupp kalt marsjen mot Roma. I de foregående tre årene kan så mye som 3000 mennesker ha blitt offer for politisk vold. Med sin vektlegging av orden og autoritet kunne fascismen for mange fremstå som en løsning på den kaotiske politiske situasjonen, til tross for at fascistene selv hadde gitt et stort bidrag til det voldelige kaoset som rådet i Italia.
Situasjonen i Tyskland lignet på mange måter på den i Italia, med utstrakt voldsbruk fra fascister, revolusjonære på venstresiden, politiet, hæren og de såkalte Freikorps. Men i motsetning til Mussolini mislyktes både det såkalte Kapp-kuppet i 1920 og Hitlers kuppforsøk («ølkjellerkuppet») i 1923.
Først ti år senere, etter en kraftig global økonomiske nedtur, lyktes Hitlers nasjonalsosialistiske parti NSDAP i å gripe makten i Tyskland.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.