Franz Waxman

Franz Waxman ble født i byen Königshütte i den preussiske provinsen Schlesien og vokste opp som den yngste av seks søsken. Han viste tidlig tegn til musikalitet og fikk pianoundervisning fra syvårsalderen. Waxmans far, som var selger i stålindustrien, så imidlertid ingen fremtid i musikeryrket og oppfordret sønnen til en karriere i bankvesenet. Waxman jobbet som bankfunksjonær i to og et halvt år og brukte pengene han tjente til å betale for privatundervisning i piano, harmonilære og komposisjon. Men i 1923 sa han opp jobben og flyttet til Dresden og deretter Berlin for å studere musikk.

Under studiene livnærte Waxman seg ved å spille piano på cafeer og nattklubber rundt om i Berlin, før han tiltrådte som pianist og arrangør i det populære tyske jazzbandet Weintraub Syncopators. Her ble han kjent med filmkomponisten Friedrich Hollaender, som i 1930 engasjerte ham til å orkestrere og dirigere partituret til Josef von Sternbergs klassiske film Der Blaue Engel.

Waxman skrev musikk til flere tyske filmer i kjølvannet av suksessen til Der Blaue Engel, men forlot Tyskland i 1934, etter å ha blitt overfalt av nazitilhengere. Han reiste først til Frankrike, hvor han skrev musikken til Fritz Langs versjon av Liliom i samarbeid med komponisten Jean Lenoir. Senere samme år dro han til Hollywood for å arrangere musikken til filmversjonen av Jerome Kerns Music in the Air.

Waxmans første komposisjonsoppdrag i Hollywood kom med James Whales Bride of Frankenstein i 1935. Filmen ledet til en kontrakt på to år som sjef for musikkavdelingen til filmselskapet Universal Pictures, og Waxman fikk dermed det musikalske ansvaret for mer enn 50 filmproduksjoner. Han skrev selv musikk til 12 av disse, hvorav Magnificent Obsession (1935), Diamond Jim (1935) og The Invisible Ray (1936) er de mest kjente.

Engasjementet hos Universal ble etterfulgt av syv produktive år som komponist for Metro-Goldwyn-Mayer. I denne perioden skrev Waxman musikk til om lag syv filmer i året i gjennomsnitt, inkludert klassikerne På de store banker (Captain Courageous, 1937), En nydelig historie (The Philadelphia Story, 1940), Dr. Jekyll and Mr. Hyde (1941) og Woman of the Year (1942). Han ble også «utlånt» fra MGM til andre filmselskaper ved flere anledninger og skrev blant annet Oscar-nominerte partiturer til to produksjoner av David O. Selznick: The Young in Heart (1938) og Alfred Hitchcocks Rebecca (1940). Waxman og Hitchcock samarbeidet ytterligere tre ganger; først på filmen Suspicion (1941), og senere på de to filmene Sannheten om Mrs. Paradine (The Paradine Case, 1947) og Rear Window (1954).

Fra 1943 til 1947 var Waxman tilknyttet filmselskapet Warner Brothers. Han komponerte musikken til et 20-talls filmer i løpet av disse årene, deriblant Old Acquaintance (1943), To Have and Have Not (1944), Mr. Skeffington (1944), Objective, Burma! (1945) og Dark Passage (1947).

I 1947 grunnla Waxman musikkfestivalen Los Angeles International Music Festival, som han ledet helt fram til sin død, 20 år senere. Nærmere 80 større verker av komponister som Igor Stravinskij, Dmitrij Sjostakovitsj, Arnold Schönberg, William Walton og Ralph Vaughan Williams, ble urfremført på denne festivalen.

Ved siden av sin stilling som festivalsjef, arbeidet Waxman som frilanser i de siste 20 årene av sitt liv. Han gjestet kjente symfoniorkestere både i Europa og USA som dirigent og komponerte både for film og konsertscene. Hans Carmen Fantasie for fiolin og orkester, ble opprinnelig skrevet til filmen Humoresque (1947) og innspilt med den kjente fiolinisten Isaac Stern som solist. Waxmans øvrige konsertproduksjon omfatter blant annet Overtyre for trompet og orkester (basert på temaer fra filmen The Horn Blows at Midnight fra 1945), Sinfonietta for strykeorkester og pauker, sangsyklusen The Song of Terezin og oratoriet Joshua.

Waxman hadde stor suksess som uavhengig filmkomponist og skrev flere av sine mest kjente partiturer på 50- og 60-tallet. Han vant sin første Oscar i 1950 for musikken til Billy Wilders Sunset Boulevardog gjentok bedriften året etter med George Stevens’ film A Place in the Sun. Waxman ble dessuten Oscar-nominert for sine bidrag til filmene Sølvkalken (The Silver Chalice) (1954), Nonnens historie (The Nun’s Story, 1959) og Taras Bulba (1962).

Waxman ble nominert til Oscar-prisen 10 ganger i tillegg til de to han vant, og han mottok en rekke andre priser og utmerkelser i løpet av sin karriere. Han døde av kreft i Los Angeles i 1967, 60 år gammel.

• Film i USA
• Musikk i USA
• filmmusikk
• jøder (musikk)