Hopp til innhold

Yukio Mishima

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dette er et japansk navn. Slektsnavnet er «Mishima».
Yukio Mishima
Yukio Mishima, 1956
Født平岡 公威
14. jan. 1925[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Shinjuku, Tokyo
Død25. november 1970 (45 år)
Ichigaya, Tokyo
BeskjeftigelseForfatter
Utdannet vedTōkyō Daigaku Hōgaku Seijigaku Kenkyūka
EktefelleYoko Sugiyama (g. 1958)
FarAzusa Hiraoka
MorShizue Hiraoka
SøskenChiyuki Hiraoka (familierelasjon: yngre bror)
Mitsuko Hiraoka (familierelasjon: yngre søster)
BarnNoriko Tomita (datter)
Iichiro Hiraoka (sønn)
NasjonalitetJapans flagg Japansk
GravlagtTama-gravstedet (Tokyo, Japan)
MorsmålJapansk
SpråkJapansk
Medlem avTatenokai
Utmerkelser
8 oppføringer
Shinchoshas litteraturpris (1954) (for verk: The Sound of Waves)
Kishida Theatre Award (1955)
Yomiuri-litteraturprisen (1956) (for verk: The Temple of the Golden Pavilion)
読売ウイークリー (1958)
Mainichi Kunstpris (1964) (for verk: Silk and Insight)
ACA National Arts Festival (1965) (for verk: Madame de Sade)
Golden Arrow Award
Star on Playwrights' Sidewalk[5]
PseudonymYukio Mishima
PeriodeModernisme
SjangerDrama, essay, manifest, forelesning, kortfilm
Debuterte1944
Aktive år1944–25. nov. 1970
Viktige verkThe Temple of the Golden Pavilion, Confessions of a Mask, The Sea of Fertility, The Sound of Waves, The Sailor Who Fell from Grace with the Sea, Kyōko no Ie, Patriotism, Five Modern Noh Plays, Madame de Sade
Påvirket avMurasaki Shikibu, Izumi Shikibu, Fujiwara no Teika, Monzaemon Chikamatsu, Ihara Saikaku, Mimei Ogawa, August Strindberg, Raymond Radiguet, Jean Racine
Signatur
Yukio Mishimas signatur
Yukio Mishima på Commons

Yukio Mishima (japansk: 三島 由紀夫, Mishima Yukio), psevdonym for Kimitake Hiraoka (平岡 公威, Hiraoka Kimitake) (født 14. januar 1925 i Tokyo, død 25. november 1970 i Tokyo) var en japansk forfatter, poet, dramatiker, skuespiller og filmregissør. Han ble betraktet som en av landets fremste forfattere i tiden etter den andre verdenskrig. Han ble lansert som kandidat for Nobelprisen i litteratur i 1968, men prisen gikk isteden til hans landsmann Yasunari Kawabata.[6] Hans forfatterskap omfattet blant annet romanene En maskes bekjennelser og Den gylne paviljongs tempel, begge utgitt på norsk henholdsvis 1986 og 1963. I hans selvbiografiske essay, Sol og stål (engelsk utgivelse Sun and Steel, 1970), fortalte han at ikke lenger bare ville skape med blekk, men også med eget kjøtt. Han ble kroppsbygger i voksen alder, men ikke primært for å komme i form, men for å endre og omforme seg selv.[7] Hans avantgardistiske verker viste en blanding av moderne og tradisjonell estetikk som brøt kulturelle grenser, og med et fokus på seksualitet, død, og politisk endring.[8] Hans gjennombrudd, dannelsesromanen En maskes bekjennelser, utgitt i 1948 i Japan, har også sterke selvbiografiske trekk og omhandlet blant annet homofiles ensomhet og sosial fremmedgjøring.[9] En rekke av hans skuespill er oversatt til norsk og satt opp på norske teatre.

Mishima var også politisk aktivist med en egen blanding av høyreradikal nasjonalisme og kulturkonservatisme som kampsaker. Han var også fylt med selvmotsigelser. Han var en ivrig japansk patriot, men unnlot å tjenestegjøre som soldat under den andre verdenskrig ved en falsk legeerklæring. Han var homofil, men giftet seg med en kvinne og skaffet seg på den måten en konvensjonell ytre fasade med barn. Han kritiserte tomheten og materialismen i etterkrigstidens japanske samfunn, og fremmet verdiene til middelalderens Japan og mente at bushidō, «samuraienes vei», burde følges på nytt. Han huskes for hans rituelle selvmord ved seppuku etter et mislykket forsøk på statskupp kjent som «Mishima-hendelsen».[10]

I 1985 kom en spillefilm om Mishimas liv, Mishima: A Life in Four Chapters, regissert av Paul Schrader og med Ken Ogata i rollen som forfatteren.[11] I 1988 ble en egen litterær pris, Mishima Yukio-prisen, etablert til ære for hans liv og verk.[12]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]
Mishima som barn (ca. april 1931)

Mishima ble født i Tokyos distrikt Yotsuya, i dag en del av Shinjuku. Hans far var Azusa Hiraoka, statsansatt, og hans mor Shizue var datter av Kenzō Hashi, rektor ved Kaiseiakademiet, en videregående skole. Bestefaren var også forsker på kinesisk klassisk litteratur. Hashifamilien hadde tjenestegjort for Maedaklanen i generasjoner i Kagaområdet. Mishimas besteforeldre på farssiden var Sadatarō Hiraoka og Natsuko Hiraoka. Han hadde en yngre søster Mitsuko som døde i 1945 av tyfus, 17 år gammel, og en yngre bror, Chiyuki.[13]

Mishimas tidligste barndom var dominerte av tilstedeværelsen av hans bestemor, Natsuko, som tok med seg gutten og fjernet ham fra hans umiddelbare familie i flere år.[14] Natsuko var barnebarn av Matsudaira Yoritaka, daimyō av Shishido i den gamle provinsen Hitachi, og hadde blitt oppfostret i husholdningen til prins Arisugawa Taruhito. Hun hadde beholdt en betydelig aristokratisk selvfølelse og pretensjoner, selv etter å ha giftet seg Mishimas bestefar, en byråkrat som hadde skaffet seg en formue i den nyåpne kolonigrensen i nord og som til sist ble generalguvernør av prefekturet Karafuto på øya Sakhalin (nå okkupert av Russland). Via sin bestemor nedstammet Mishima direkte fra Tokugawa Ieyasu (1543–1616), grunnlegger og den første shogun av Tokugawashogunatet.[15] Natsuko hadde lett til å ty til vold og morbide raserianfall, som tidvis er antydet i Mishimas tekster.[16]

Det er til bestemoren som en del biografer har sporet Mishimas dødsfascinasjon.[17] Natsuko tillot ikke at Mishima var ute i friluft for å delta i noen form for sport eller være sammen med jevnaldrende gutter; isteden tilbrakte han det meste av tiden alene eller sammen med sin kusiner og deres dukker.[16] Hun anvendte det lille barnet som trøster og sykepleier. Hun er beskrevet som bitter, herskesyk og humørsyk, og dukker opp som figur i ulike versjoner i Mishimas verker.[7]

Mishima kom tilbake til sin nærmeste familie da han var tolv år gammel. Han var sykelig, og diagnostisert med to tilstander, henholdsvis anemi og autotoksemi. Sistnevnte er en sjelden tilstand hvor man blir forgiftet av seg selv ved at blodet tar opp toksiske stoffer som er generert i ens egen kropp. Førstnevnte, er å være blodfattig, noe som i hans omgivelser ble betraktet som en blek og feminin lidelse.[7] Det sto i kontrast til farsens sans for militær disiplin som søkte gjennom sønnens rom for bevis på en «feminin» interesse i litteratur og rev i stykker guttens egne tekster.

Undervisning og første litterære forsøk

[rediger | rediger kilde]
Den unge Mishima sammen med sin søster i 1944.

Da han var seks år ble Mishima tatt inn i eliteskolen Gakushūin i Tokyo.[18] Mishima gjorde det bra på skolen og utmerket seg i japansk og vestlig klassisk litteratur. Da han var tolv begynte han å skrive sine første egne fortellinger.[8] Fra tidlig av leste han Oscar Wilde, Rainer Maria Rilke og H.C. Andersen. Den voksne forfatteren Mishima erklærte selv at vestlig litteratur, engelsk, tysk, men særlig fransk, hadde vært vel så viktig for ham som den japanske.[7] Han studerte språk som tysk, fransk og engelsk. Etter seks år på skolen ble han den yngste medlemmet av redaksjonen av skolens litterære klubb. Han var tiltrukket av verkene til den japanske forfatteren Michizō Tachihara (1914–1939), som igjen skapte en verdsetting av den klassisk japanske poesiformen waka. Hans første utgitte verker omfattet wakapoesi, før han vendte sin oppmerksomhet til prosa.

Han ble oppfordret til å skrive en novelle for Gakushūins litterære magasin og sendte inn «Skogen i full blomstring» (花ざかりの森, «Hanazakari no Mori»), en fortelling hvor fortelleren beskrev følelsen av hans forfedre som på et vis fortsatt levde med ham. Mishimas lærere var så imponert at anbefalte fortellingen for det prestisjefylte litterære magasinet Bungei-Bunka. Fortellingen benyttet seg av metaforer og aforismer som senere ble hans kjennetegn. Novellen ble utgitt i boform i et begrenset opplag, 4 000 kopier, ettersom krigen førte til mangel på papir. For å beskytte ham fra et mulig tilbakeslag med mobbing fra hans medelever, skaffet hans lærere ham et forfatternavn, «Yukio Mishima».

En annen fortelling, «Sigaretten» (煙草, «Tabako»), ble utgitt i 1946. Den beskrev en del av den hån og trakassering han møtte på skolen da han tilsto for medlemmer av skolens rugbylag at han tilhørte skolens litterære klubb. Dette traume skaffet også materiale for den senere fortellingen «Gutten som skrev poesi» (詩を書く少年, «Shi o Kaku Shōnen») i 1954.

Mishima mottok beskjed om innrullering i den keiserlige japanske hær under den andre verdenskrig. Da han ble innkalt for medisinsk undersøkelse var han forkjølet, og da den unge militærlegen hørte rallingen fra lungene ble han feildiagnosert for tuberkulose, og erklært som uegnet for militærtjeneste.[19]

Selv om han autoritære far hadde nektet ham å skrive andre historier, fortsatte Mishima skrive hver eneste kveld i hemmelighet, støttet og beskyttet av sin mor som alltid var den første som leste hva han skrev. I 1947 ble han immatrikulert på Universitetet i Tokyo. Han fikk seg også en posisjon som embetsmann i regjeringens finansdepartement. Han var i ferd med å skaffe seg en lovende karriere, men imidlertid hadde han utmattet seg selv i slik grad at hans far gikk med på at han sa opp stillingen i departementet. Isteden benyttet han tiden til å skrive på heltid.[8]

Etterkrigslitteraturen

[rediger | rediger kilde]

Mishima skrev romaner, populærlitteratur for ukeblader, noveller, litterære essayer, foruten også et rost skuespill for Kabukiteateret, og moderne versjoner av det tradisjonelle no-dramaet. Han begynte på novellen «En maskes bekjennelser» (岬にての物語, «Misaki nite no Monogatari») i 1945, og fortsatte å skrive på det krigen ut. I januar 1946 besøkte han den kjente forfatteren Yasunari Kawabata i Kamakura. Han viste ham manuskriptet for blant annet «Tabako», og ba om Kawabatas råd og støtte. I juni 1946, som følge av Kawabatas anbefalinger, ble «Tabako» utgitt i det nye litterære magasinet Ningen (人間, «Menneskeheten»).

Også i 1946 begynte Mishima på sin første roman, Tyvene (盗賊, Tōzoku), en fortelling om to unge medlemmer av aristokratiet som ble trukket mot selvmordet. Boken plasserte Mishima i rekken av annengenerasjonen etterkrigsforfattere. Han fulgte denne opp med En maskes bekjennelser, som var blitt utviklet til en roman, og utgitt 1949. Det ble hans gjennombrudd, både i Japan og etter hvert i Vesten; norsk utgave i 1986. Det var en sterkt selvbiografiske roman om en ung homofil som må skjule seg bak en maske for å tilpasses samfunnet. Den er en bevegende redegjørelse for hans oppvekst, om bestemoren, forvirringen om eget kjønn og egen seksualitet, og om at «mitt hjertes sympati for Død og Natt og Blod lot seg ikke fornekte».[7][20] Romanen gjorde den 24-årige forfatteren berømt i hjemlandet. I samme tidsrom utga han en rekke essayer i Kindai Bungaku om forfatteren Yasunari Kawabata som han alltid hadde en dyp anerkjennelse for.

Hans forfatterskap gjorde ham internasjonalt kjent, særlig blant det engelsklesende publikum i Europa og USA. Han reiste omfattende; i 1952 besøkte han Hellas som hadde fascinert ham siden barndommen. Elementer fra hans besøk opptrer i Lyden av bølgene (潮騒, Shiosai), som ble utgitt i 1954 og hvor han hadde latt seg inspirere av den antikke greske legenden om Dafnis og Chloë (gresk: Δάφνις καὶ Χλόη), den eneste kjente fortellingen av den greske forfatteren Longos fra 100-tallet e.Kr.

Mishima benyttet seg også av samtidige hendelser i mange av sine verker. Den gylne paviljongs tempel (金閣寺, Kinkaku-ji) som ble utgitt i 1956 er en fiktiv fortelling om brenningen av det berømte tempelet i Kyoto. Etter banketten (宴のあと, Utage no ato), utgitt i 1960, fulgte hendelsene rundt politikeren Hachirō Aritas kampanje for bli guvernør av Tokyo at Mishima ble saksøkt for brudd på privatlivets fred.[21] I 1962 ble Mishimas mest avantgardiske verk, Vakre stjerne (Utsukushii hoshi) utgitt. Den er til tider sjangermessig nær science-fiction, og mottagelsen var blandet.

Mishima ble betraktet for Nobelprisen i litteratur tre ganger,[22] og var utpekt som en favoritt i mange utenlandske publikasjoner.[23] Imidlertid var det hans tidlige mentor som i 1968 vant Nobelprisen, og Mishima innså at sjansene for den vil bli gitt til en ny japaner i nær framtid var svært liten.[24]

Skuespiller og modell

[rediger | rediger kilde]

Mishima var også skuespiller, og hadde en hovedrolle i Yasuzo Masumuras film fra 1960, Karakkaze Yarō (からっ風野郎, «Redd for å dø»). Han hadde også roller i andre filmer, som kortfilmen Yukoku (憂國, «Patriotisme»), regissert av ham selv, 1966; Kurotokage (黒蜥蝪, «Svarte firfirsle»), en detektivhistorie fra 1968, regissert av Kinji Fukasaku;[25] og Hitokiri (人斬り), en samuraifilm fra 1969, regissert av Hideo Gosha. Han sang også tittelsangen til Karakkaze Yarō, tekst av seg selv og musikk av Shichirō Fukazawa.

Mishima var fotomodell i Ba-ra-kei: Ordeal by Roses av Eikoh Hosoe, foruten også i Young Samurai: Bodybuilders of Japan and Otoko: Photo Studies of the Young Japanese Male av Tamotsu Yatō. Den amerikanske forfatteren Donald Richie har gitt en kort redegjørelse av Mishima, kledd i kun lendeklede og bevæpnet med sverd, poserende i snøen for et av Tamotsu Yatōs fotosesjoner.[26]

Private liv

[rediger | rediger kilde]
Mishima (foran) sammen med Shintaro Ishihara, forfatterkollega og seinere politiker, 1956

Yukio Mishima var en ordenes mann som i 1955 i godt voksen alder bestemte seg for å bli kroppsbygger. Det tidligere mobbeofferet var liten og spinkel, kun 164 cm høy og med uproporsjonalt korte bein. Han begynte å løfte vekter, styrke- og diettprogram på tre sesjoner i uken, og som ikke ble avbrutt for de siste femten årene av hans liv. «Han ville ikke lenger bare skape med blekk, men også med eget kjøtt. Med kroppen som materie ble han sitt eget kunstverk. Å trene handlet ikke primært om å komme i form, men om å forme og omforme seg.»[7] Den norske psykologen Finn Skårderud definerte Mishima som et relevant sakskompleks ved at kroppsbyggingen er selvbygging, i betydningen å pumpe opp det psykologiske selvet: «Som fremragende stilist og intellektuell evner han å gi ord til kroppens grovere språk. Han setter ord til de sterke symbolske koblingene mellom muskler, maskulinitet, askese, smerte, skjønnhet og mestring. Han er en kroppstenker som reflekterer selvbevissthet om sitt fysiske og mentale selvbyggerprosjekt.»[7] I Mishimas essay Sol og stål (太陽と鉄) fra 1968 beklaget han over den vektlegging som intellektuelle la på sinnet over legemet: «Takket være solen og stålet lærte jeg kroppens språk, likeledes å som å lære et fremmed språk.»[7] Stålet var det japanske sverdet ved at han tok opp kendo, tradisjonelt japansk fektekunst.

Etter kortvarig å ha vurdert en ekteskapelig allianse med Michiko Shōda (som senere giftet seg med kronprins Akihito og er nå keiserinne Michiko),[27] giftet Mishima seg med Yoko Sugiyama den 11. juni 1958. Paret fikk to barn: en datter ved navn Noriko (født 2. juni 1959) og en sønn ved navn Iichiro (født 2. mai 1962).

Mens han arbeidet på Forbudte farger (禁色, Kinjiki) besøkte Mishima homsebarer i Japan.[28] Mishimas seksuelle legning ble en sak som plaget hans hustru, og som enke nektet hun alltid for hans homofili etter hans død.[29] I 1998 publiserte forfatteren Jiro Fukushima en redegjørelse av sitt forhold til Mishima i tiden rundt 1951, inkludert femten brev mellom ham og forfatteren. Mishimas barn har med hell saksøkt Fukushima for brudd på retten til privatliv og opphavsrett.[30]

Mishimas prosjekt i omforme sin egen kropp, 1955.

I 1967 lot Mishima seg innrullere i Japans selvforsvarsstyrker og gjennomgikk grunnleggende trening. Han som hadde dimittert fra militæret ved å simulere tuberkulose, lærte seg å fly kampfly. Studentopprøret og venstreradikale strømninger preget universitetene. Et år senere opprettet han Tatenokai («Skjoldsamfunnet»), en privat, reaksjonær og nasjonalistisk milits viet til tradisjonelle japanske verdier. Den besto av rundt 80 unge, frustrerte og høyreekstreme studenter som studerte militære prinsipper og fysisk disiplin, og sverget på å forsvare Japans keiser. Mishima trenet dem selv, ikledt en uniform designet av ham selv. Han fikk tillatelse av forsvaret, og fikk lov til å anvende hærens fasiliteter.[7] Under Mishimas ideologi var keiseren ikke nødvendigvis den regjerende keiseren, men heller en abstrakt essens av Japan. I De dødes stemmer (Eirei no Koe) fordømte han faktisk keiser Hirohito for å ha avsverget sitt krav på guddommelighet etter den andre verdenskrig, og argumenterte at millioner av japanere hadde dødd i krigen for deres «levende gud» keiseren, og at ved at Showakeiserens benektet sin guddommelighet betydde at alle de som døde for ham, hadde gjort det forgjeves.

I hans siste ti år av sitt liv skrev Mishima flere dramaer i full lengde, spilte i flere filmer og var med på å regissere en tilpasning av en av sine fortellinger fra 1961 til en film under samme tittel, Patriotisme (1966).[31] Han arbeidet også med sin siste tetralogi (fire verker), Fruktbarhetens hav (Hōjō no Umi) som utkom som føljetong fra september 1965.[32]

Mishima forefektet en meget særegen og personlig utgave av nasjonalisme mot slutten av sitt liv. Han var mislikt av venstresiden, særskilt for hans endeframme engasjement til bushidō, samuraienes strenge morallære og livsstil, og av tradisjonelle nasjonalister for hans meninger i «Et forsvar av kulturen» (文化防衛論, Bunka Bōeiron) hvor han hevdet at Hirohito burde ha abdisert og tatt ansvaret for tapene av liv i krigen.

Kuppforsøk og rituelt selvmord

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Mishima-hendelsen

Yukio Mishima talte til soldatene under kuppforsøket.

Den 25. november 1970 benyttet Mishima og fire medlemmer av Tatenokai som påskudd at de kom for å besøke kommandanten for Ichigayaleiren, Tokyo-hovedkvarteret for den østlige kommando av Japans selvforsvarsstyrker.[29] Straks de var innenfor barrikaderte de kontoret og bandt kommandanten fast til en stol. Med et forberedt manifest og et banner som listet opp deres krav gikk Mishima ut på balkongen for å tale til soldatene nedenfor. Han var i sin uniform og med et hodebånd med teksten «Sju liv for nasjonen». Det var hensikten at hans bombastiske tale skulle begeistre og inspirere til statskupp. Han ville ha de mellom åtte hundre og tusen soldatene til å følge ham til det keiserlige palasset for å gjenreise keiserens makt og den japanske krigersjelens storhet. Han lyktes kun i å irritere soldatene. Mishima hadde også innkalt pressen. Både soldatene og journalistene buet og hånte ham.[33]

Mishima avsluttet sin planlagte tale etter kun noen få minutter, ropte «Lenge leve keiseren!», vendte tilbake til kommandantens kontor og begikk seppuku. Den rituelle handlingen var å presse et kort sverd, tradisjonelt en tantō, inn i buken, og trekke bladet fra venstre mot høyre for skjære opp maven.[34] I sin fortelling Patriotisme hadde Mishima gitt et morbid løfte om sitt eget seppuku, og begikk sitt rituelle selvmord slik han hadde forestilt seg det og således eksemplifisere den militære ånd som hæren selv hadde mislyktes å opprettholde. I dette ritualet stakk han seg med dolk ved å benytte begge hender til å presse den inn i seg selv, snittet opp maven og tømte sine egne innvoller ut som «en masse av blodige slanger».[35]

Den assisterende kaishakunins plikt mot slutten av ritualet var å halshogge den som ofret seg selv. Ved denne anledningen var oppgaven gitt et av medlemmene av Tatenokai, Masakatsu Morita. Han klarte derimot ikke å utføre oppgaven etter hensikten. Etter flere mislykkede forsøk på å halshogge Mishima tillot han et annet medlem av Tatenokai, Hiroyasu Koga, å utføre oppgaven. Morita knelte deretter og stakk seg selv i buken og Koga utførte på nytt kaishakunins plikt.

Et annet tradisjonelt element av selvmordsritualet var å komponere såkalte dødsdikt.[36] Mishima planla sitt selvmord omhyggelig minst ett år i forveien, og ingen utenfor gruppen av håndplukkede Tatenokai-medlemmer hadde noen indikasjon på hva han hadde i tankene. Hans biograf og oversetter John Nathan antyder at kuppforsøket var kun et påskudd for det rituelle selvmordet som Mishima lenge hadde drømt om.[37] Mishima sikret seg at alle hans affærer var i orden, og etterlot seg penger til det juridiske forsvaret av de overlevende Tatenokai-medlemmene som hadde blitt med ham på den siste ferden. I hans forfatterskap finnes det både en melankoli og dødslengsel. I juli 1970, fire måneder før sin død, skrev Mishima selv i en avisartikkel: «Når jeg tenker på mitt livs siste femogtyve år, forundres jeg over deres tomhet. Jeg kan knapt si at jeg har levet.» [7]

I de påfølgende årene har tallrike artikler blitt skrevet om Mishima og hendelsen, og hvor skribenter har forsøkt å finne litterære, politiske, psykologiske, seksuelle, og narsissistiske årsaker til hvorfor Mishima gikk til den ekstreme handlingen. Den er blitt jevnlig tolket på nytt i henhold til synsvinkelen til den som har forsøkt å skape mening i den. For Japan ble det en ekstrem hendelse som overskygget alle andre.[38]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]
Graven til Yukio Mishima i gravlunden Tama.

Mishimas grav er lokalisert ved gravlunden Tama i Fuchū, Tokyo.

En offentlig minnetjeneste for Mishima ble arrangert ved tempelet Hongan-ji ved Tokyo den 24. januar 1971 og en menneskemengde på rundt 10 000 møtte opp. En svart duk var lagt på alteret med Mishimas foto omgitt av krysantemumer. Tidligere på dagen hadde blitt holdt en privat minnetjeneste på innsiden av tempelet, ledet av forfatteren Yasunari Kawabata som beklaget at han selv hadde vunnet Nobelprisen i litteratur framfor hans yngre protesje.[38]

På tiden av hans død hadde han fullførte den fjerde og siste boken i hans tetralogi Fruktbarhetens hav.[29] Han var anerkjent som en av de mest betydningsfulle av etterkrigsforfatterne i Japan. Han skrev 34 romaner, rundt 50 skuespill, omtrent 25 bøker med noveller og kortere fortellinger, og minst 35 bøker med essayer, en libretto, foruten også en film. Mer enn halvparten av hans romaner har blitt oversatt til engelsk, og derfra funnet et bredere publikum i Europa.

I flere år etterpå dyrket høyreekstreme krefter Mishimas arv. Det var også rapporter om unge studenter som inspirert av forfatteren som også begikk selvmord. I 1975 var det fire høyreekstremister, inkludert flere tidligere medlemmer av Tatenokai og tilhengere av Mishima, som stormet kontorene til den japanske forretningsføderasjon og tok 12 gisler. Det var Mishimas enke som personlig møtte opp for å overtale dem til å frigi gislene.[38]

De spesielle omstendighetene rundt Mishimas død influerte også lesningen av hans tekster. Mange forskere og kritikere utforsket hvordan hans verker reflekterte hans opptatthet med aggresjon og erotikk foruten også hans hengivenhet til de tradisjonelle verdiene til det keiserlige Japan. De tolker ofte tekstene fra et biografisk perspektiv og påpeker selvmotsigelser mellom mennesket Mishimas og Mishimas verker. Til tross for hans nasjonalistiske opptatthet av fedrelandet, fremmet han også vestlige estetiske tradisjoner, og på sine utenlandsreiser omgikk han blant annet Christopher Isherwood, Greta Garbo, Margot Fonteyn, Jean Cocteau og andre.[39] Han hadde en utadvendt, karismatisk personlighet, men hans tekster viste jevnlig en innadvendt, melankolsk og en markant erotiske fascinasjon for døden.[8]

Hans liv og virke synes strukket mellom dualistiske motsetninger som skjønnhet og ødeleggelse, stolthet og skam, styrke og svakhet, lojalitet og forræderi, offer og ettergivenhet,[40] Mishima har uansett forblitt en av meste leste japanske romanforfattere internasjonalt, kun overgått av den samtidige forfatteren Haruki Murakami. For en som strebet etter å bli handlingens mann, er Mishima fortsatt husket av sine landsmenn hovedsakelig for sine ord.[41] Da han døde 45 år gammel på den mest spektakulære måte, stoppet hele den japanske nasjonen opp. Det var landets John F. Kennedy-øyeblikk hvor alle japanere over ti år på den tiden husker nøyaktig hvor de var da Mishima og en håndfull tilhengere hadde tatt en general til fange, holdt en opphisset tale til soldatene utenfor mens helekoptere svevet over, for deretter å ha begått rituelt selvmord, noe ingen japanere hadde gjort siden 1945.[39]

Bibliografi (utvalg)

[rediger | rediger kilde]

Romaner og noveller

[rediger | rediger kilde]

Lista viser et utvalg av Mishimas romaner og noveller:

  • 1944: Blomstrende skog (花ざかりの森, Hanazakari no mori), novellesamling, ikke utgitt på norsk.
  • 1948: En maskes bekjennelser (假面の告白, Kamen no kokuhaku), roman. Utgitt på norsk i 1986. Sekundæroversatt fra engelsk av Henning Kolstad.
  • 1953: Forbudte farger (禁色, Kinjiki), roman, ikke oversatt til norsk.
  • 1956: Den gylne paviljongs tempel (金閣寺, Kinkaku-ji), roman. Utgitt på norsk i 1963. Sekundæroversatt fra engelsk av Hans Braarvig.
  • 1963: Sjømannen som falt i unåde hos havet (午後の曳航, Gogo no eikō, roman. Utgitt på norsk i 1966. Sekundæroversatt fra engelsk av Knut Johansen
  • 1954–1970: Fruktbarhetens hav (豐饒の海, Hōjō no umi) – romansyklus på fire bøker, første bok (春の雪, Haru no yuki) utgitt på norsk som Sne om våren i 2002. Sekundæroversatt fra engelsk av Rolf Behn Gulliksen

Drama

[rediger | rediger kilde]

Mishima skrev en rekke teaterstykker, de fleste er nyfortolkninger av klassiske nō-dramaer – en poetisk og stilisert teaterform der alle unødige bevegelser og ord er fjernet. Mishimas tolkninger er moderne og vestlige i den forstand at de sporer tilskueren til å stille spørsmål ved eget liv og egne valg, samtidig som de ivaretar det drømmeaktige og vare fra nō-tradisjonen. I skuespillene Madame de Sade (サド侯爵夫人, Sado koshaku fujin, 1965) og Min venn Hitler (わが友ヒットラ, Waga tomo Hittorā, 1968), ikke oversatt til norsk, prøver han å gi et bilde av mennesket besatt av en estetisk idé.

På norske scener

[rediger | rediger kilde]

Flere av hans stykker er satt opp ved norske scener, blant annet:

  • Fru Aoi (葵の上, Aoi no ue, 1954). Sekundæroversatt av Halldis Moren Vesaas. Det Norske Teatret, 1986.
  • Madame de Sade (サド侯爵夫人, Sado Kōshaku Fujin). Sekundæroversatt fra engelsk av Edvard Hoem. Det Norske Teatret, scene 2, 1989.
  • Hanjo – Kvinnen med viften (班女, Hanjo, 1955) og Yoroboshi – Den blinde unge mannen (弱法師, Yoroboshi, 1960). Oversatt fra japansk av Anne Lande Peters. «Mishima x 2», Trøndelag teater, 2002

Som hørespill på NRK

[rediger | rediger kilde]
  • Vifte med vinterlandskap (班女, Hanjo, 1955). Sekundæroversatt fra tysk til nynorsk av Halldis Moren Vesaas. Sendt 12. april 1959.
  • Damasktrommen (綾の鼓, Aya no Tsuzumi, 1951). Sekundæroversatt av Inger Hagerup og med nyskrevet musikk av Arne Nordheim. Sendt 23. februar 1960.
  • Ansikt i speilet (道成寺, Dōjōji, 1957). Sekundæroversatt av Harald Sverdrup. Sendt 4. februar 1961.
  • Fru Aoi (葵の上, Aoi no Ue). Sekundæroversatt fra tysk av Knut Johansen. Sendt 26. februar 1965
  • Drømmeputen (邯鄲, Kantan, 1950). Sekundæroversatt fra tysk av Knut Johansen. Sendt 13. mars 1975

I bokform

[rediger | rediger kilde]
  • Åtte moderne nō-drama, oversatt fra japansk av Anne Lande Peters, Det Norske Samlaget, 2005.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000012889, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 132594, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 2198[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.iobdb.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Revealing the many masks of Mishima», The Japan Times 5. mai 2013.
  7. ^ a b c d e f g h i j Skårderud, Finn (2011): «Sol og stål» i: Tidsskrift for Norsk psykologforening, 48 (10), s. 980-993
  8. ^ a b c d «Mishima, Yukio», eNotes.com.
  9. ^ Gibson, Michelle A.; Alexander, Jonathan; Meem, Deborah T. (2013): Finding Out: An Introduction to LGBT Studies, SAGE Publications, s. 221
  10. ^ Padden, Kathy (25. november 2015): «This Day in History: November 25th- The Mishima Incident», Today I Found Out
  11. ^ «Mishima: A Life in Four Chapters (1985)», IMDb
  12. ^ Mishima Yukio-prisens offisielle nettsted, japansk
  13. ^ Inose, Naoki & Sato, Hiroaki (2012): Persona: A Biography of Yukio Mishima, Stone Bridge Press
  14. ^ Liukkonen, Petri: «Yukio Mishima», Books and Writers (kirjasto.sci.fi). Finland: Kuusankoski Public Library. Arkivert fra originalen Arkivert 10. oktober 2004 hos Wayback Machine. den 10. februar 2015.
  15. ^ «Tokugawa Ieyasu (1542-1616)», BBC History
  16. ^ a b «Mishima, Yukio (1925-1970)», GLBTQ, arkivert via Archive.org
  17. ^ «Profile Yukio Mishima (January 14, 1925 – November 25, 1970», arkivert fra originalen den 21. november 2008 hos Wayback Machine.
  18. ^ Nussbaum, Louis-Frédéric (2002): «Gakushū-in» i: Japan Encyclopedia, s. 230.
  19. ^ Mishima, Yukio (1957): わが思春期 [«Min pubertet»] (på japansk). Myōjō, Shueisha.
  20. ^ Mishima, Yukio (1986): En maskes bekjennelser, s. 21
  21. ^ Cooper-Chen, Anne; Kodama, Miiko (1997): Mass communication in Japan, Wiley-Blackwell, ISBN 978-0-8138-2710-0, s. 187
  22. ^ «Nomination Database: Yukio Mishima», Nobel prize
  23. ^ Flanagan, Damian (29. august 2015): «Mishima, Murakami and the elusive Nobel Prize», The Japan Times.
  24. ^ McCarthy, Paul (5. mai 2013): «Revealing the many masks of Mishima», The Japan Times
  25. ^ Canby, Vincent (18. september 1991): «Black Lizard (1968) Review/Film; In Tokyo, A Queen Of Crime In Drag», The New York Times.
  26. ^ Richie, Donald (2005): The Japan Journals: 1947–2004, Stone Bridge Press, s. 148–149.
  27. ^ «Briton let author commit hara-kiri», Sunday Times. 2. mai 2005.
  28. ^ Stokes, Henry Scott (1975): The Life and Death of Yukio Mishima, London: Owen, s. 130.
  29. ^ a b c Kakutani, Michiko (15. september 1985): «Mishima: Film Examines an Affair with Death», New York Times.
  30. ^ Sato, Hiroaki (29. desember 2008): «Suppressing more than free speech», The View from New York. The Japan Times.
  31. ^ «Patriotism» Arkivert 2016-11-12, hos Wayback Machine., AMC Movie Guide (omtale)
  32. ^ Friedman, Alan (12. mai 1974): «The Decay of the Angel», New York Times
  33. ^ «Mishima commits ritual suicide», History.com
  34. ^ «The Deadly Ritual of Seppuku», Samurai Weapons
  35. ^ Meyers, Jeffrey (høsten 2010): «Mishima’s Suicide», Michigan Quarterly Review
  36. ^ Keene, Donald (1988): The Pleasures of Japanese Literature, ISBN 0-231-06736-4, s. 62
  37. ^ Nathan, John (1974): Mishima: A biography, Boston/Toronto: Little Brown and Company.
  38. ^ a b c Flanagan, Damian (21. november 2015): «Yukio Mishima’s enduring, unexpected influence», The Japan Times
  39. ^ a b Flanagan, Damian (17. september 2014): «Everything about Mishima»
  40. ^ Jones, David (12. april 2012): «Yukio Mishima: The Man and the Mythology» Arkivert 2016-11-12, hos Wayback Machine., The New Dawn
  41. ^ «Yukio Mishima: Man of Words, Man of Action», Legacy.com

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Hosoe, Eikō & Mishima, Yukio (2002) Ba-ra-kei: Ordeal by Roses, Aperture, ISBN 0-89381-169-6. Fotoerotisk billedsamling av Mishima, med hans egne kommentarer.
  • Starrs, Roy (1994): Deadly Dialectics: Sex, Violence, and Nihilism in the World of Yukio Mishima, University of Hawaii Press, ISBN 0-8248-1630-7 & ISBN 0-8248-1630-7.
  • Napier, Susan J. (1995): Escape from the Wasteland: Romanticism and Realism in the Fiction of Mishima Yukio and Oe Kenzaburo, Harvard-Yenching Institute Monograph Series, No 33, Harvard University Press, ISBN 0-674-26181-X.
  • Nathan, John (1974): Mishima: A Biography, Boston, Little, Brown and Company, ISBN 0-316-59844-5.
  • Wilson, Colin (2000): Rogue Messiahs: Tales of Self-Proclaimed Saviors, Hampton Roads Publishing Company, ISBN 1-57174-175-5.
  • Stokes, Henry Scott (1975): The Life and Death of Yukio Mishima, London: Owen, ISBN 0-7206-0123-1.
  • Piven, Jerry S. (2004): The Madness and Perversion of Yukio Mishima, Westport, Connecticut, Praeger Publishers, ISBN 0-275-97985-7.
  • Appignanesi, Richard (2002): Yukio Mishima, Terror and Postmodern Japan, ISBN 1-84046-371-6.
  • Ross, Christopher (2006): Mishima's Sword – Travels in Search of a Samurai Legend, ISBN 0-00-713508-4.
  • Miller, Henry (1972): Reflections On The Death Of Mishima, ISBN 0-91-226438-1.
  • Inose, Naoki; Sato, Hiroaki (2012): Persona: A Biography of Yukio Mishima, Berkeley, Stone Bridge Press, ISBN 978-1-61172-008-2.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Yukio_Mishima&oldid=24294895»