Ytringsfrihet

Grunnlovens §100 har siden 1814 vært det rettslige grunnlaget for ytringsfriheten i Norge. Her en faksimile av trykt utgave fra 1814 med opprinnelig dansk språk og fraktur.

Ytringsfrihet omhandler retten til å ytre seg og til å gi eller motta opplysninger (informasjonsfrihet), uansett hva slags medium man benytter, og uten innblanding fra myndighetene. Ytringsfriheten omfatter også såkalt negative ytringsfriheter, retten til taushet (i de aller fleste tilfeller har man også rett til å nekte å si noe) og retten til å ikke bli informert om noe man ikke ønsker å vite. I praksis finnes det ingen stater som har en absolutt ytringsfrihet, men den begrenses, for eksempel ved oppfordringer til å begå kriminalitet, rasisme, pornografi, ærekrenkelse, personvern og ulike former for reklame.^{[trenger referanse]} Ytringsfriheten reguleres i praksis ikke bare av formelle lover, men også av normer (uformelle lover) og fordeling av ressurser (for eksempel tilgang til medieutstyr).

Ytringsfrihet regnes som en viktig del av et rettssamfunn og grunnleggende for demokratiet. Akademisk frihet bygger grunnleggende på ytringsfriheten, men går også lengre.

Ytringsfrihet som en menneskerettighet

Ytringsfrihet er dekket av FNs Menneskerettighetserklæring.

Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

Menneskerettighetserklæringens artikkel 19

I forståelse med den, og som skritt i retningen av en felles gjennomføring av noen av rettighetene, vedtok Europarådet Den europeiske menneskerettskonvensjon i 1950, i kraft fra 1953. Artikkel 10. Ytringsfriheten i denne:

1. Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.

2. Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.

Den europeiske menneskerettskonvensjon Artikkel 10. Norsk oversettelse.

Ytringsfrihetens historie

Med boktrykkerkunsten ble det mulig å masseprodusere tekst, og med fremveksten av trykkerier utover 1600- og 1700-tallet vokste dette etterhvert frem aviser og en offentlig sfære hvor man kunne få tilgang til flere meninger og opplysninger. Ytringsfrihet var derfor i utgangspunktet tett knyttet til trykkefrihet fordi en stat effektivt kunne sensurere ytringer ved å kontrollere trykkerier. Ideene om ytringsfrihet vokste frem for fullt i opplysningstiden, og utvidelsen av ytringsfriheten har skjedd sammen med utviklingen av det moderne demokratiet. Friheten til å kunne kritisere styresmaktene fritt, uten forehåndsgodkjenning eller redsel for straff, skulle trygge demokratiet og forhindre at styret blir korrupt. I den norske Grunnloven § 100 fra 1814 står det at «Trykkefrihed bør finde Sted» – i 2007 endret til «Ytringsfrihed bør finde Sted».

Religions Frihed, Tænke- og Skrive Frihed, ere Nationens Medfødte Rætigheder, som Vi formoder, Prins Regenten saa Vel for eget som for Nationens Væld til lader uden Vores Begiær, Regenten og Folket staar i Nøyeste forbindelse med hinanden, og skrivefrihed er det kraftigste Midel til at Forene dem, og Ved den kan de medele hinanden deres sande Rætferdige-Meninger-Hanlinger og Foredrag, uden lange og bekostelige Reiser.

Brev (utdrag) fra bøndene i Gudbrandsdalen til Riksforsamlingen på Eidsvoll, 20. april 1814.

I England kom første lovgivning i 1689 som omhandlet «Ytringsfrihet i parlamentet» (Bill of Rights of 1689 artikkel 9), og etter den franske revolusjonen i 1789 ble det slått fast fri meningsutveksling for alle i Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter artikkel 11. I 1791 kom det første tillegget (artikkel 3) til USAs grunnlov, som hindrer kongressen i å vedta lover som begrenser ytringsfriheten. Internasjonalt er ytringsfriheten slått fast i 1948 av FNs menneskerettighetserklæring artikkel 19 og i 1950 av Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 10.

Gjennom fremveksten av massemedier har flere meninger og informasjon kunne mangfoldiggjøres gjennom aviser, radio, TV og internett. Mye av dette finansieres gjennom reklame, og flere har gitt uttrykk for at kommersialisering av massemedier og eierskapskonsentrasjon er en utfordring for ytringsfriheten i dag.

Internett

Internett har gitt folk tilgang til mer informasjon og tilgang til flere kilder, samt gitt folk flere og enklere muligheter til å uttrykke sine meninger. Internett skiller seg fra tradisjonelle massemedier ved at det ikke er bare én avsender (alle kan produsere innholdet) og at det ikke er begrenset i tid eller rom; alle som har tilgang til en datamaskin og internett kan få tilgang til alt innholdet, overalt og alltid. Mens ytringsfrihet tradisjonelt har handlet om å sikre trykkerier og kringkastere mot forhåndsgodskjenning fra staten, er dette blitt mindre aktuelt med fremveksten av internett, da det er praktisk vanskelig for noen å innføre forhåndssensur. Derfor har internett gjort at begrensinger av ytringsfriheten først og fremst kan komme som ettervirkende sanksjoner. Dette er også blitt vanskeliggjort ved at man har mulighet til å publisere meninger og informsjon anonymt.^{[trenger referanse]}

Sosiale medier på Internett spilte en stor rolle i å spre informasjon mellom demonstranter under den arabiske vår og protestene ved valgene i Iran 2009-2010. Land som Myanmar/Burma, Cuba, Iran, Kina, Nord-Korea, Saudi-Arabia, Syria, Turkmenistan, Usbekistan og Vietnam driver omfattende sensur av Internett for sine innbyggere. Samtidig kommer mange innbyggere seg rundt sensuren ved å bruke programvarer som kan unngå brannmuren.

WikiLeaks, som dukket opp i 2007, skapte to store debatter om ytringsfrihet og Internett, da initiativet sprer gradert materiale fra stater som de får fra anonyme varslere. Den ene debatten gikk på hvor sårbare moderne stater er mot informasjonssamfunnet, og hvor lett sensitiv informasjon kan komme på avveie som kan være en direkte trussel mot statenes og innbyggernes sikkerhet. Den andre debatten handlet om hvordan tjenestemenn graderer informasjon, som burde blitt kjent for offentligheten, for å beskytte seg selv. 25. juli 2010 ble det for eksempel avslørt flere hundre urapporterte drap på sivile av amerikanske soldater i Afghanistan. Samtidig viser WikiLeaks at det er vanskelig for stater å regulere ytringsfriheten på Internett selv om de ønsker det, da informasjon kan være lagret på servere som befinner seg i land hvor ytringen ikke er ulovlig.

Med Internett har vi også fått fenomener som nettsjikane og ulovlig elektronisk overvåkning av privatpersoner.

Ytringsfriheten i verdens land

Frankrike

Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter

Frankrike var tidlig ute med ideer om ytringsfrihet. I Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter artikkel 11, fra 1789, heter det:

Fri kommunikasjon av tanker og meninger er en av de viktigste rettighetene for menn: enhver borger kan altså snakke, skrive og trykke fritt, bortsett fra ved misbruk av denne friheten i de tilfeller fastsatt ved lov.

Frankrike er i dag tilsluttet Den europeiske menneskerettskonvensjon og er medlem av Den europeiske menneskerettsdomstol

Ifølge fransk lov er det ulovlig å benekte Holocaust og det er også nyere tilfeller av statlig sensur av Frankrikes rolle i Algeriekrigen.

I 2004 kom en ny lov som forbyr homofobiske, rasistiske, sexistiske og xenofobiske kommentarer. Man kan risikere en bot på €45 000 og/eller 12 måneder i fengsel. Loven ble blant annet kritisert av Reportere uten grenser som mente loven kunne true ytringsfriheten.

Tyskland

I Tyskland er ytringsfrihet garantert i grunnloven. Imidlertid er Volksverhetzung, altså hat mot et spesielt segment i befolkningen, forbudt. I 1994 kom en ny lov som eksplisitt sier at det er ulovlig å benekte holocaust og Tyskland arbeider for å få et forbud i hele EU.

Ytringsfrihetens begrunnelser

I mange sammenhenger blir ytringsfriheten fremstilt som en umiddelbar, naturrettslig rettighet som ikke behøver nærmere begrunnelse, feks:

«Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.» Verdenserklæringen om Menneskerettighetene, artikkel 19

«Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. [...]» Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 10, 1. avsnitt

Ut fra dette utgangspunktet kan begrensninger i ytringsfriheten kun foretas på grunn av spesielt tungveiende hensyn:

«Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet» Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 10, 2. avsnitt

Da Ytringsfrihetskommisjonen la frem sitt forslag til ny Grunnlov § 100 la de vekt på at ytringsfrihet skal verne tre prosesser: sannhetssøkingen, individets frie meningsdannelse og demokratiet. De tre begrunnelsene sammenfattes av kommisjonen med betegnelsene sannhetsprinsippet, autonomiprinsippet («individets frie meningsdannelse») og demokratiprinsippet.

• Sannhetsprinsippet handler om at søken etter sannhet best oppnås ved fri meningsutveksling. Gjennom debatt og felles fornuftbruk kan feil korrigeres, det er jo vanskelig å vite om man har rett hvis man ikke har hørt motargumenter mot det man mener.

• Autonomiprinsippet handler om at ytringsfriheten har en oppdragende rolle. Ytringsfriheten hjelper den enkelte med å utvikle seg gjennom samtale og diskusjon.

• Demokratiprinsippet handler om at borgerne i et samfunn må ha åpenhet og kritikk rundt beslutningsprosesser for å opprettholde et fungerende demokrati. Tre aspekter nevnes spesielt av ytringsfrihetskommisjonen: informasjonsfrihet, offentlig meningsutveksling og offentlighet som kontroll.

Ut ifra ytringsfrihetens begrunnelse er det i Norge slik at ytringer som kan bidra til bedre innsikt skal ha særlig beskyttelse, men det betyr ikke at andre ytringer skal forbys, bare at de har et svakere vern.

Ytringsfrihet i Norge

I Norge er ytringsfriheten grunnlovsfestet, og videre regulert gjennom ulike lover. Norge har i tillegg skrevet under flere menneskerettighetserklæringer og konvensjoner som tar sikte på å sikre ytringsfriheten. Brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen kan ankes til Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Ytringsfriheten i Norge er begrenset veid opp mot andre viktige rettigheter. Ytringsfriheten er beslektet med retten til en rettferdig rettssak og rettsprosedyrer som for eksempel kan begrense tiltaltes rett til å søke informasjon og ha kontakt med omverdenen. Generelt kan ikke ytringsfriheten krenke retten til privatliv, ære og retten til eget selvbilde (men personer som er i maktposisjoner nyter et svakere vern på dette punktet enn andre). Pressefrihet trenger ikke nødvendigvis å føre til ytringsfrihet, da det kommer an på hvordan pressen lar forskjellige ytringer slippe til. I Norge gir straffeloven rett på imøtegåelse i en senere utgave av det mediet kritikken fremføres i. Vær varsom-plakaten tilsier samtidig imøtegåelse om det er sterke beskyldninger. Man har ikke rett til å få alle sine meninger trykket eller publisert i et digitalt medium, og Vær varsom-plakaten forplikter kun medlemmene av norsk presseforbund..

I tillegg til å bli regulert gjennom norsk lovgivning, regulerer norsk presse seg selv gjennom Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten.

Norske lover som berører ytringsfriheten

Grunnloven

Se også: Norges Grunnlov § 100

Norges Grunnlov sikrer alle rett til å utveksle informasjon. Paragrafen gir også alle rett til å følge møtene til folkevalgte forsamlinger, som for eksempel i Stortinget og i kommunestyrer.

Paragrafen gir staten rett til å forhåndssensurere kun når det dreier seg om filmer, for å beskytte barn og unge, samt føre brevkontroll for fengselsinnsatte. I tillegg gir den staten rett til å sanksjonere mot uttalelser, såfremt det finnes "[...] særlig tungtveiende Hensyn [der] gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser".

Grunnlovens § 100 ble endret i 2004. Mye var språklige endringer hvor man for eksempel snakket om Ytringsfrihed i stedet for Trykkfrihed, men to nye momenter ble også slått fast:

1. offentlighetsprinsippet, at alle borgere har rett til innsyn i saker som behandles av stat og kommune og å følge rettsmøter.
2. infrastrukturkravet, at staten har ansvar for å legge til rette for at ytringsfriheten er reell.

I årene etter 1814 forsøkte den felles kong Karl III Johan og hans administrasjon å holde den norske offentligheten under kontroll. De ble etablert aviser og tidsskrifter med skribenter som utfordret kongens makt. For å innsnevre trykkefriheten forsøkte kongen å få inn et tillegg i riksakten, men forsøket ble avvist av Stortinget. Åsmund Forfang viser i boken Trykkefridomens første tiår. § 100 i Grunnlova 1814-1842 at i rettssaker om trykkefriheten brukte norske domstoler § 100. Dommerne så bort fra trykkefrihetsforordningen av 27. september 1799 fordi den ifølge § 94 i grunnloven av 1814 var falt bort. § 94 innebar at Stortinget skulle utarbeide nye lover for Norge.

Menneskerettsloven

Utdypende artikkel: Menneskerettsloven

Menneskerettsloven av 1999 inkorporerer flere internasjonale menneskerettighetskonvensjoner i det norske lovverket, blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjonen (artikkel 8,9,10,11 og 14 omhandler ytringsfriheten) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (artikkel 19). Menneskerettsloven bestemmer at konvensjonenes bestemmelser skal gis forrang dersom de er i strid med annen norsk lovgivning (med unntak av Grunnloven). Begge disse nevner spesifikt ytringsfriheten. Brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen kan ankes til Den europeiske menneskerettsdomstolen.

I henhold til artikkel 10 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen har alle ytringsfrihet, og den kan kun begrenses ved spesielt tungveiende hensyn.

Straffeloven

Utdypende artikkel: Lov om straff

Straffeloven begrenser ytringsfriheten på følgende punkter:

Rikets sikkerhet

• Det er ikke lov å spre noe som bør holdes hemmelig på grunn av rikets sikkerhet (§§ 90-94), å motta penger fra en fremmed makt eller organisasjon for påvirke allmennhetens mening om statens styreform eller utenrikspolitikk eller til partiformål (§ 97a), å spre falske rykter som er egnet til å sette rikets sikkerhet i fare (§ 97b) eller å true Kongen, Regenten, Statsrådet, Stortinget eller noen av dets avdelinger, Høyesterett eller Riksretten (§ 99)
  • Dom for § 99: I 2012 ble mulla Krekar dømt for drapstrusler mot daværende kommunalminister Erna Solberg, noe han anket på stedet.

True samfunnsfreden

• Det er ikke lov å utsette den alminnelig fred ved å forhåne eller opphisse til hat (§ 185), å oppfordre til straffbare handlinger (§ 183 og § 227) eller å offentlig gi eller tilby veiledning i bruk av sprengstoff eller gift for å utføre forbrytelser, eller oppfordrer til dette (§ 160)
  • Dommer for § 140: I 2012 ble en blogger frikjent av høyesterett etter å ha oppfordret til politidrap. Det ble lagt vekt på at Internett ikke kan regnes som trykt skrift. Dette vil bli endret i den kommende straffeloven.

Krenke andre

• Det er ikke lov å forhåne en fremmed stats flagg, riksvåpen eller deres representasjon i Norge (§ 95), å sette frem diskriminerende og hatefulle ytringer: hudfarge, religion og seksualitet nevnes spesielt. Med ytringer regnes også symbolbruk. (§ 135a rasismeparagrafen). Det er ikke lov å krenke en annens ærefølelse (§ 246), å skade en annens navn og rykte (§ 247) eller å krenke privatlivets fred ved offentlige meddelelser, men offentlige personer har et svakere vern om detaljer av privat karakter som kan ha allmenn interesse (§ 390). Det er ikke lov å krenke privatlivets fred ved skremmende eller plagsom oppførsel (§ 390a).
  • Etter §142 var det ikke lov å offentlig forhåne eller på en krenkende eller sårende måte vise ringeakt for en trosbekjennelse (§ 142 Blasfemiparagrafen). Dette ble lenge regnet som en sovende paragraf. Paragrafen ble i 2009 vedtatt opphevet, men iverksettelse utsatt sammen med resten av den nye straffeloven. Våren 2015 vedtok Stortinget å umiddelbart oppheve paragrafen.
  • Viktige dommer for rasismeparagrafen § 185a (i praksis går grensen ved oppfordring til vold): I 1997 opprettholdt Høyesterett dommen mot partileder Jack Erik Kjuus for det nylig stiftede Hvit Valgallianse på grunn av partiprogrammet han hadde skrevet, hvor han ytret ønske om at utlendinger skulle steriliseres. I 2002 ble Terje Sjølie, tidligere leder av Boot Boys, frikjent i Høyesterett for sine uttalelser om at «Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn.» I 2007 ble frikjennelsen av Tore Tvedt omgjort i Høyesterett på grunn av sine uttalelser om å «...renske ut jødene og...» I 2012 opprettholdt høyesterett dom mot en mann som hadde sjikanert en dørvakt ved å gjentatte ganger kalle ham «jævle neger» osv da han ble nektet avgang. Det ble lagt vekt på at dette var en sterk nedvurdering av fornermede. Det ble ikke sett på som formildende at tiltalte var beruset, og han kunne ikke få beskyttelse med begrunnelse i ytringsfriheten da ytringen ikke var fremmet i en offentlig debatt.
  • Viktige dommer for § 247 Ærekrenkelse (Her går skillet mellom vurdering/mening og påstand. Man kan ikke dømme en vurdering, men en påstand som beviselig er usann kan dømmes): I 2003 ble Tønsbergs Blad frikjent av Den europeiske menneskerettsdomstolen for feilaktig å ha omtalt at Tom Vidar Rygh hadde lurt seg unna boplikten i Tjøme. Beskyldningene var falske, men dommen la avgjørende vekt på at Tønsberg Blad hadde gjort et forsvarlig journalistisk arbeid. I 2003 frikjente Borgarting lagmannsrett en kvinne som hadde fremsatt påstander i en avisartikkel om at en mann forfulgte henne. Retten avviste saksmålet fra mannen da de fant at kvinnens utsagn i det vesentlige var sanne og mente saksmålet var et misbruk av rettsapparatet.
  • Viktige dommer for Privatlivets fred ved offentlig meddelelse § 390 (rettspraksis er at det legges vekt på om inngrepet i privatlivets fred kan forsvares på grunn av allmenne interesser): I 2007 tapte Se og Hør i Høyesterett mot Anette Young (med flere) i den såkalte BigBrother-saken. Dommen la avgjørende vekt på at detaljene rundt privatlivet hadde svake allmenne interesser og at de som ble omtalt i Se og Hørs oppslag hadde trukket seg tilbake fra offentligheten. I 2008 fikk NRK medhold i høyesterett i den såkalte Plata-saken. NRK hadde vist usladdet film fra en politiaksjon mot narkotikahandelen på Plata hvor en mann som ble pågrepet ble identifisert av venner som så innslaget, fordi han hadde sin stedatter på armen. Dommen la avgjørende vekt på at innslaget hadde sterk allmenn interesse fordi den skildret alminneliggjøringen av narkotikaomsettingen. I 2008 tapte Andrine Sæther og Lars Lillo i Høyesterett saken mot Se og Hør, som hadde tatt bilde av parets bryllup uten samtykke. Høyesterett la vekt på at artikkelen ikke inneholdt kritikk av paret eller noe som kunne svekke deres omdømme.
  • Viktige dommer for § 390a privatlivets fred, sjikane: Denne paragrafen kom i 1955, mye som et resultat av en sak fra 1952 hvor en mann i over ett års tid ved gjentatte anledninger, fra tidlig om morgen til sent om kvelden, hadde ringt opp til et ektepar, og pustet i telefonen. Da denne paragrafen ikke fantes ble mannen frikjent av Høyesterett. I 2004 ble en bruker av nettstedet hamarungdom.no dømt for nettsjikane mot en annen bruker. Retten mente at det tiltalte hadde skrevet ikke var nok for å bli dømt isolert sett, men at vedkommende hadde et ansvar for sammenhengen det ble skrevet i, og at kommentarene var hensynsløse sett i forhold til hva også andre hadde skrevet.

Majstetsfornærmelse

Utdypende artikkel: Majestetsfornærmelse i Norge

• Straffeloven av 1902, § 101, fastsetter bot eller inntil fem års fengsel for majestetsfornærmelse. Etter § 103 krever påtale befaling eller samtykke fra kongen.

Taushetsplikt

• Det er ikke lov å offentliggjøre taushetsbelagt informasjon fra sitt yrke, som for eksempel psykologer, leger og advokater (§ 144) eller å bryte taushetsplikten fra statlige organer (§ 121) Se mer om regulering av offentlig ansatte i forvaltningsloven (§13 om taushetsplikt)

Tilegne seg, spre eller stoppe informasjon på en ulovlig måte

• Det er ikke lov å tilegne seg informasjon på en ulovlig måte i sin arbeidstjeneste (§ 122), å åpne andres brev (§ 145), å avlytte telefonsamtaler, samtaler mellom andre eller forhandling i lukket møte (§ 145a), å gjøre passord til datasystem tilgjengelig for andre (§ 145b), å uberettiget bevirke til å holde tilbake eller forsinke opplysninger som skulle vært sendt til noen andre (§ 146) eller å ødelegge eller ta bort offentlige kunngjøringer (§ 345)
  • Dom for § 145: I 2004 avga Høyesterett en dom i et tilfelle hvor tiltalte hadde uberettiget hacket seg på over 200 datamaskiner i utlandet. Retten mente mannen måtte dømmes som om det hadde skjedd i Norge og han ble kjent skyldig.

Pornografi og voldsskildringer

• Det er ikke lov å utgi pornografi, gi porno til en under 18 år eller offentlig vise frem pornografi. Det skal i praksis mye til for å bli dømt for denne paragrafen.(§ 204 pornoparagrafen). Det er ikke lov å oppsøke, anskaffe, besitte, spre eller produsere barnepornografi (§ 204a) eller å spre grove voldsskildringer for underholdning (§ 382)
  • Dom for § 204: I 2005 bekreftet Høyesterett frifinnelsen av pornoredaktør Stein-Erik Mattsson for sending av usladdet porno.

Regulering av journalistikk

• Det er ikke lov å angi uriktig redaktør på tidsskrift (§ 270) eller å nekte en som mottar kritikk i et tidsskrift å svare på kritikken i samme tidsskrift (samme §). En redaktør har rett til å nekte å oppgi sine kilder med mindre retten av særlige hensyn pålegger det, men retten gjelder kun opplysninger som er blitt betrodd ham i sin rolle som redaktør, ikke om han for eksempel blir betrodd noe som privatperson eller noe han selv har vært vitne til: Straffeprosessloven § 125 (tvistemålsloven) og § 209a (om begrenset rett til kildevern). En redaktør har ansvaret for alt som blir skrevet i utgivelsen sin som om han hadde vist at det sto der (§ 431). Det er den som faktisk treffer beslutningene om skriftets innhold som skal regnes som redaktør (§ 436).
  • Saker angående kildevern: Høyesterett avgjorde i 2010 at kildevernet også gjelder for nettdebatter tilknyttet redaksjonelt stoff. Saken dreide seg om en person som på et nettforum i tilknytning til en redaksjonell artikkel avslørte at han hadde solgt en runestein, som ifølge kulturminneloven skulle vært innlevert, men nettstedet trengte ikke å oppgi informasjon om vedkommende. I 2009 ble Storbritannia dømt av Den europeiske menneskerettsdomstolen som sa at retten heller ikke kan kreve å få tilgang til dokumenter, uten å avsløre kildens identitet, om formålet med utleveringspålegget helt eller delvis er for å kunne spore kildens identitet.Den såkalte edderkoppsaken dreide seg om forfattere av bøker også har samme rett til kildevern. Høyesterett slo fast at det har de så lenge de driver med journalistisk virksomhet, og at utgivelsesform ikke skal telle for kildevernet.
  • Angående lovbrudd under journalistisk virksomhet: I 2001 ble Stavanger Aftenblad frikjent i Høyesterett for at en av journalistene hadde fremprovosert salg av narkotika i forbindelse med en avisartikkel. Dommen la vekt på medias særlige stilling i samfunnet og at det derfor ikke var formålstjenlig med foretaksstraff mot avisa ( se straffeloven § 48a og § 48b om foretaksstraff).

Personopplysningsloven

Lov om behandling av personopplysninger, også kjent som Personopplysningsloven, regulerer blant annet under hvilke forutsetninger personopplysninger kan offentliggjøres. Loven sier at personopplysninger kan behandles uten den registrertes samtykke for journalistisk og opinionsdannende formål (§ 7),. og oppfyller grunnkravene til behandling av personopplysninger (§ 11).

• I 2005 kom personvernsnemda frem til at datatilsynets sletting av opplysninger fra et nettsted med kritiske kommentarer omkring behandlingen av barnevernssaker, og som inneholdt personopplysninger om saksbehandlere ansatt i det offentlige, var ulovlig, da nettstedet hadde et opinionsdannende formål. I 2003 gav EF-domstolen en forhåndsvurdering av den såkalte Bodil L.-saken, hvor de slår fast at en som lager hjemmesider kun for personlige formål, også må forholde seg til personopplysningsloven.

Arbeidsmiljøloven

Arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten hvor de jobber så lenge de går frem på en forsvarlig måte (§ 2-4) uten at dette da skal gjengjeldes av arbeidsgiver (§ 2-5). Egne regler gjelder for embetsmenn (§ 1-2).

Det finnes også en rekke begrensninger på ytringsfriheten i lovens Kapittel 13, «Vern mot diskriminering».

Kringkastingsloven

Utdypende artikkel: Lov om kringkasting

Denne loven gjelder kun for kringkastere som driver virksomheten sin fra Norge. En kringkaster er den som har det redaksjonelle ansvaret for programmet som sendes i en kringkasting. Med kringkasting menes utsending av lyd og bilder som mottas direkte av allmennheten (§ 1-1). Hvilket medium man bruker, er ikke av betydning; for eksempel vil en radiostasjon som sender direkte over internett, være berørt av lov om kringkasting, mens en nettside hvor man legger ut lydfiler til nedlasting, ikke vil være det. Det avgjørende er at signalet sendes direkte og mottas av allmennheten samtidig.

Alle, bortsett fra NRK, som skal sende kringkasting via et trådløse, bakkebaserte senderanlegg, må søke konsesjon (§ § 2-1 , 2-2). Det kreves altså ikke konsesjon for å sende via internett, satellitt eller kabel.

Ingen andre enn den eller de som har programansvar, har rett til å se et program som skal kringkastes før sendingen; dette er et forbud mot å forhåndssensurere (§ 2-3), men kringkasteren plikter å gjøre et opptak av sendingen og oppbevare den i tilfelle noen ønsker å klage på det som er sendt (§ 2-5). Sendinger som kan være til skade for barn, skal sendes på tider av døgnet når de normalt ikke er oppe, og slike sendinger skal forhåndsvarsles (§ 2-7).

Reklame skal ikke sendes i mer enn 15% av en kringkasters sendetid, det skal ikke sendes reklame rettet mot barn, og det skal ikke sendes reklame for livssyn eller politiske budskap i fjernsyn (§ 3-1). Reklamen skal sendes i klart adskilte blokker mellom programmene (§ 3-2) og det er forbudt med skjult reklame (§ 3-3). I 2003 sendte Pensjonistpartiet politisk reklame i TV Vest. Saken endte i Den europeiske menneskerettsdomstolen, som konkluderte med at forbudet mot at Pensjonistpartiet fikk kjøpe politisk reklame i fjernsyn, var brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 10. Grunnen var at for enkelte partier kan politisk TV-reklame være eneste måte å få TV-dekning på.^{[trenger referanse]} Regjeringen endret derfor NRK-plakaten med tillegget: «NRK skal ha en bred og balansert dekning av politiske valg. Samtlige partier og lister over en viss størrelse omtales normalt i den redaksjonelle valgdekningen.» Etter dette har TV 2 åpnet for å sende reklame med politisk innhold, men ikke for politiske partier. I 2011 ble det hevdet at TV-serien Lilyhammer hadde flere tilfeller av produktplassering fra reiselivsbransjen i Lillehammer, som måtte redigeres bort før sending. I praksis foregår det en del produktplassering i norske produksjoner, og utenlandsk produserte filmer og serier sendes i Norge uten at produktplasseringen fjernes.^{[trenger referanse]}

Hvem som sponser programmet, kan annonseres i starten og slutten av programmet, uten oppmuntringer til kjøp eller leie av varer eller tjenester (§ 3-4.). I programmer hvor seerne kan vinne premier, skal presentasjonen av premiene ikke være mer utfyllende enn nødvendig, og det skal ikke opplyses om giveren av premien (§ 3-5)

Hvis en person blir krenket i en kringkasting, kan de kreve å få korrekte opplysninger kringkastet ved å klage (§ 5-1)

Lov om redaksjonell fridom i media

Loven skal sikre den redaksjonelle friheten i media (§ 1) og gjelder for periodiske publikasjoner og nettsider som formidler nyheter og samfunnsdebatt og kringkastere (§ 2). Disse har plikt til å ha en redaktør (§ 3), og eieren av mediet har ikke lov til å instruere eller overprøve redaktøren (§4)

Offentlighetsloven

Offentlighetsloven har som formål å sikre et åpent og gjennomsiktig samfunn.

Åndsverkloven

Utdypende artikkel: Åndsverkloven

Åndsverksloven slår fast at den som skaper et åndsverk har opphavsrett til verket (§ 1), og således enerett til å råde over dette og fatte avgjørelser om fremstilling for almenheten m.v. (§ 2). Opphavsretten varer i skaperens levetid og 70 år etter vedkommendes død (§ 70).

• I 2004 ble foretaksstraffen mot Rød Ungdom opprettholdt av Høyesterett etter at de hadde lagt ut kopier av skolebøker på Internett. Dommen la vekt på at handlingen var utført forsettelig og at de oppfordret andre til å last ned bøkene for ulovlig videreformidling.

Åndsverkloven inneholder også bestemmelser som gir adgang til kopiering til privat bruk (§ 12), uten at den enkelte opphavsmann trenger å gi sitt samtykke. Dette forutsetter imidlertid at kopieringsgrunnlaget var lovlig, altså at materialet ble lagt ut tilgjengelig på nettet enten etter samtykke fra opphavsmannen eller med hjemmel i lov. Et praktisk eksempel er nedlasting av musikk som også reguleres av åndsverkloven.

Det er også lov til å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med "god skikk" (§ 22).

Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede med mindre avbildningen har allmenn interesser, avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet, bildet gjengir forsamlinger eller folketog, mm. (§ 45c)

Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne loven (§ 9).

Ehandelsloven

Ehandelsloven er også kjent som Lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester. Den regulerer tjenesteyteres ansvar for ytringer på nettet. En tjenesteyter som overfører informasjon, gir tilgang til et kommunikasjonsnettverk eller lagrer informasjon er ikke ansvarlig for innholdet i informasjonen de sender for andre (§ 16) eller mellomlagring av slik informasjon (§ 17). Tjenesteyteren kan kun holdes ansvarlig om han har medvirket til ulovligheter bevisst/forsettelig eller vært grovt uaktsomt (§ 18), og har ikke en generell plikt til å kontrollere eller overvåke informasjonen (§ 19), men kan bli pålagt av retten å stoppe en overtredelse på bakgrunn av annet lovverk (§ 20). Grensen mellom når man går over fra å være en tjenesteyter til å få et redaksjonelt ansvar på nettet har ikke blitt avklart tydelig i rettspraksis.

• I 2005 tapte napster.no i Høyesterett saken om nettstedet var ansvarlige for lenkene de hadde til steder hvor det kunne lastes ned musikk ulovlig. Dommen la vekt på at spredning av musikken nettopp var formålet med å lage nettsiden.
• I 2010 avgjorde lagmannsretten at Telenor ikke er pliktig til å sperre tilgangen til nettstedet Piratebay. Dommen sier at selv om Telenor medvirker til spredning av ulovlige filer er det ikke rettsstridig.

Markedsføringsloven

Markedsføringsloven gjelder for næringsdrivende og forbyr kjønnsdiskriminerende reklame (§ 2), sier at det ikke skal være tvil om at markedsføring faktisk er markedsføring (§ 3), at markedsføringa ikke skal være villedende (§ 8) og at det ikke skal sendes elektronisk markedsføring til privatpersoner slik som e-post, faks eller automatisk oppringningstjenester, uten samtykke (§ 15). Det skal vises varsomhet ved markedsføring ovenfor barn (§ 21)

• I 2001 kom Markedsrådet frem til at CoShopper sin «Tips en venn»-funksjonen ikke var å anse som spam.

Domstolloven

Det er forbudt å fotografere, filme eller ta lydopptak under forhandlingene i en straffesak, og man kan heller ikke fotografere eller gjøre opptak av den siktede/domfelte på vei til eller fra rettsmøtet med mindre han samtykker (§ 131a).

Se også

• Frihet – åndsfrihet – tankefrihet – blasfemi
• Menneskerettigheter – borgerfriheter
• Sensur (informasjon) – bokbål
• Vær Varsom-plakaten
• Bildeforbudet i islam – Muhammedkarikaturene i Jyllands-Posten – Muhammedkarikaturen i Nerikes Allehanda
• Norsk PEN
• Fritt Ord-prisen
• Ossietzkyprisen
• Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern

Kilder

Litteratur

• Jon Bing Ansvar for ytringer på nett: særlig om formidlerens ansvar, 2008 ISBN 9788215012797
• Jon Wessel-Aas Jus og sosiale medier, 2013 ISBN 9788244621496
• Jon Wessel-Aas Ett skritt frem – og to tilbake? Status for ytringsfriheten i Norge, 2014 ISBN 9788277634586
• Lars Gauden-Kolbeinstveit (red.) Ytringsfrihet: 10 essays Civita 2012 ISBN 9788292581445
• Bjørn Stærk Ytringsfrihet 2013 ISBN 9788244621496
• Mona Renate Ringvej Makten og ordene: ytringsfrihet og demokrati fra Athen til Eidsvoll, 2011 ID ISBN9788292622742
• Norges offentlige utredninger Ytringsfrihet og ansvar i en ny mediehverdag NOU 2011:12

Video

• «Ytringsfrihet», en serie foredrag av professor Olav Torvund, på YouTube

Eksterne lenker

• ytringsfrihet.no spørreundersøkelsen Status for Ytringsfriheten i Norge, gjennomført av Institutt for Samfunnsforskning på oppdrag fra Fritt Ord
• Ytringsfrihet med begrensninger, om ytringsfrihet i Norge i historisk perspektiv, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Ytringsfriheten og enigheten i 1814, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Ytringsfrihet; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)