Wilhelm Höttl
| Wilhelm Höttl | |||
|---|---|---|---|
| Født | 19. mars 1915[1] Wien (Østerrike-Ungarn) | ||
| Død | 27. juni 1999[1] (84 år) Altaussee (Østerrike) | ||
| Beskjeftigelse | Historiker | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Wien | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
| Nasjonalitet | Østerrike Tyskland | ||
| Medlem av | Schutzstaffel | ||
Wilhelm Höttl (1915–1999) var en østerriksk historiker, forlegger, nazist og SS-offiser.[2] Han tjenestegjorde i Sicherheitsdienst (SD) og ble i 1944 leder for tysk etterretning og kontraspionasje i Sentral- og Øst-Europa. I forbindelse med holocaust i Ungarn i 1944 medvirket han til deportering av jøder og stjele jødenes eiendeler. Höttl vitnet under Nürnbergprosessen om at 6 millioner jøder hadde blitt drept under holocaust. Höttl angret ikke på det han hadde vært med på.[2][3] Han ble etter krigen rekruttert til USAs Counterintelligence Corps i forbindelse med alliert okkupasjon av Østerrike.[2][4] Höttl forsynte etterretning, presse og historikere med en god del falsk informasjon.[5]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Höttl ble en ivrig nazist som skoleelev og etablerte i 1931 NS-Schülerbund i Østerrike. I 1934 ble han studentleder for SS i Østerrike og drev ulovlig arbeid for SD i Wien. I 1938 tok han doktorgraden i historie.[2]
Arbeid for nazistene
[rediger | rediger kilde]Etter Anschluss begynte han å arbeide for Reinhard Heydrichs SD og drev blant annet med anti-jødiske tiltak og politikk overfor frimurere. I 1940 ble han leder for Referat (avdeling) VI (etterretning) i Wien og han ble på den tiden kjent for sin korrupte virksomhet, noe som var til stor irritasjon for hans sjefer i SS. Betydelige pengesummer forsvant fra SDs bankkonto i Wien mens Höttl arbeidet der.[2]
Höttl ble venn av amerikanskfødte Dorothy Pálffy i den adelige Pálffy-familien. Fidel Pálffy var leder for det pro-tyske «forente nasjonal-sosialistiske partiet». Höttl brukte Dorothy som etterretningskilde og forsøkte å gjengjelde ved å skaffe jødiske eiendeler i Østerrike, Warzsawa og Krakow til henne.[2]
Höttls sjef i Wien, Friedrich Polte, mente at Höttl var en driftig etterretningsmann, men korrupt, løgnaktig og upålitelig. Polte fjernet Höttl fra Wien-kontoret og i 1942 arbeidet Höttl som krigskorrespondent på østfronten. I 1943 ble østerrikeren Ernst Kaltenbrunner sjef for RSHA (Heydrich ble drept i 1942) og Kaltenbrunner hentet Höttl til RSHA i Berlin for å etablere en kjerne av lojale østerrikere og motvirke Walter Schellenbergs innflytelse overfor Himmler og Hitler. Kaltenbrunner sørget for at granskingen av Höttls korrupte virksomhet i Østerrike ble stanset. Under Kaltenbrunner var Höttl blant annet leder for SDs Italia-kontor der han medvirket ved den tyske løslatelsen av Benito Mussolini fra fengsel. I oktober 1943 insisterte Kaltenbrunner på at Höttl skulle forfremmes til SS-Sturmbannführer selv om han ikke var fylt 30 år slik kravet var; forfremmelsen ble gjort tilbakevirkende til 11. september – dagen før Mussolini ble frigjort av kommandosoldater fra Waffen-SS.[2]
Holocaust i Ungarn
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Holocaust i Ungarn
I Ungarn pleide han relasjoner til det nazi-vennlige ytre høyre inkludert Pálffy-familien og Bela Imredys parti, men unngikk Ferenc Szálasi og hans Pilkors-bevegelse som Höttl mistenkte for å prioritere ungarske interesser fremfor tysk. Ved den tyske okkupasjon av Ungarn fra 19. mars 1944 kom Ernst Kaltenbrunner selv til Budapest for bidra til å etablere en ny regjering og Adolf Eichmann etablere seg der for å organisere deportasjonen av de ungarske jødene. Innenriksdepartementet ble dominert av Höttls kontakter: László Baky og László Endre var statssekretærer med ansvar for jødesaker. Höttl ble værende i Budapest mens deportasjonene ble organisert og gjennomført april-juli 1944.[2][6]
Krigens sluttfase
[rediger | rediger kilde]I februar 1945 opprettet Höttl kontakt med Allen Dulles i Sveits, Dulles var leder for OSS-kontoret der (OSS var forløper for CIA). Höttl reiste våren 1945, i krigens sluttfase, flere ganger til Sveits og ga seg der ut for å være Ernst Kaltenbrunners utsending for å forhandle fred. OSS var særlig interessert i den såkalte Alpenfestung som Himmler hadde skissert, alpefestningen var tenkt som et ugjennomtrengelig og tungt befestet tilfluktssted i de østerrikske alpene. Höttl rapporterte i april 1945 til OSS at flere ledende generaler blant andre Wilhelm Keitel og Albert Kesselring ville søke tilflukt der. Höttl fremholdt også at Werwolf måtte tas på alvor, dette var ifølge Höttl 100.000 lojale SS-folk under Otto Skorzeny. Før Höttl lykkes å fremstå som utsending for en legitim østerriksk regjering hadde Karl Renner 27. april erklært en uavhengig østerriksk republikk og Karl Wolff hadde signert den hemmelig Sunrise-avtalen i Caserta 29. april om tysk kapitulasjon i Italia. Höttl lykkes ikke å få til et møte mellom Dulles og Kaltenbrunner; og fordi franske styrker hadde rykket fram kom han seg ikke til Sveits tidlig i mai. Höttl overga seg til USAs Army Counterintelligence Corps.[2]
Etter andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Amerikanske etterforskere avhørte Höttl, som var en venn av Adolf Eichmann. Höttl forsøkte å innynde seg hos den amerikanske okkupasjonsmakten for å unngå straffeforfølgelse og for å sikre seg noe verdier stjålet fra drepte jøder. Over amerikanske myndigheter fremstilte han seg som katolsk intellektuell som gikk inn i nazispartiet i 1938 av frykt for bolsjevismen, ble kastet ut av Heydrich fordi han var for snill med jødene og ble gjeninnsatt av Kaltbrunner. Höttl tilbød amerikanerne et omfattende etterretningsnettverk på Balkan. Höttl lykkes med å bli ansatt i Amt Blank.[2]
Höttl fortalte at Eichmann i en samtale i Budapest i 1944 hadde anslått fire millioner drepte i utryddelsesleirene og to millioner drepte jøder på andre måter. Höttls utsagn ble lest høyt i retten i Nürnberg og dette første anslaget over omfanget av jødeutryddelsene ble gjengitt på forsiden av New York Times.[7][8] Tallet 6 millioner drepte under holocaust ble med allment kjent og tallet ble stående i offentlighetens bevissthet.[2][4] Etter Nürnbergprosessen overførte amerikanske myndigheter ham til Klessheim fangeleir ved Salzburg der han skulle vente på rettsoppgjør ved folkedomstolen i Wien. I Klessheim overbeviste han amerikanerne om at han var nyttig for dem og ble løslatt før rettssaken.[2]
I januar 1946 konkluderte Counterintelligence Corps med at Adolf Eichmann var en av de sentrale medansvarlige for holocaust. Etter avhør av Höttl og Dieter Wisliceny konkluderte etterforskerne i Nürnberg om at Eichmann var i live og Counterintelligence Corps fikk i oppdrag å lete etter Eichmann i Salzburg-området.[9]
CIA bygget opp en stor mappe om Höttl, til sammen 1600 sider. Amerikanske myndigheter bestemte seg etterhvert for å bryte kontakten blant annet fordi det var fare for at han samtidig arbeidet for Sovjetunionen. For amerikansk etterretning var Höttls mulige forbindelse til Sovjetunionen mer problematisk enn hans fortid i naziregimet.[2][4]
Forlegger og forfatter
[rediger | rediger kilde]I 1950 etablerte Höttl forlaget Niebelungen Verlag i Linz. Höttls kone sto som innehaver av forlaget og hans eget navn fremkom ikke i forbindelse med driften av forlaget. Da forlaget gikk bra økonomisk fikk flere av Höttls gamle kontakter jobb der. Under navnet Walter Hagen ga forlaget ut Die geheime Front om hemmelig tysk virksomhet under andre verdenskrig. Boken var en kommersiell suksess og han avslørte senere sitt eget navn bak pseudonymet. Boken gir en svært selektiv og forvrengt fremstilling: Tyske forbrytelser i Italia og Ungarn ble ikke nevnt, og hans egen rolle ble overdrevet. Boken ga inntrykk av at Höttls kontakt med Allen Dulles, sjef for Office of Strategic Services i Sveits, hadde reddet Østerrike fra blodbad i krigens sluttfase og sikret et uavhengig og demokratisk Østerrike etter krigen. Slike forvrengte og selektive historier fra Hitlers tilhengere ble lest og trodd av et bredt publikum.[2] Höttl hevdet i sin selvbiografi Die geheime Front (1950) at sjef for RSHA Reinhard Heydrich hadde jødisk bakgrunn og blant annet hadde sørget for å fjerne gravsteinen etter sin jødiske bestemor.[10]
Utgivelser
[rediger | rediger kilde]- Walter Hagen (pseudonym) (1950): Die geheime Front. Nibelungen-Verlag, Linz.
- Hoettl, Wilhelm (under pseudonymet Walter Hagen) (1960). Operasjon Bernhard. Nasjonalforlaget.
- Höttl, Wilhelm (1997): Einsatz für das Reich. Im Auslandsgeheimdienst des Dritten Reiches, Siegfried Bublies, Koblenz, ISBN 3-926584-41-6.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Gerwarth, Robert (2011). Hitler's Hangman: The Life of Heydrich'. Yale University Press. ISBN 978-0-300-11575-8.
- Haidinger, M. (2019). Wilhelm Höttl – Spion für Hitler und die USA. Carl Ueberreuter Verlag GmbH.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w69w18qp, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j k l m n Norman Goda (2005): “The Nazi Peddler: Wilhelm Höttl and Allied Intelligence,” in U.S. Intelligences and the Nazis, edited by Richard Breitman and Norman J. W. Goda (Cambridge: Cambridge University Press, 2005), pp. 267–285.
- ^ Braham, R. L., & Kovács, A. (red.). (2016). The Holocaust in Hungary: seventy years later. Central European University Press.
- ^ a b c Haidinger, M. (2019). Wilhelm Höttl: Spion für Hitler und die USA. Carl Ueberreuter Verlag GmbH.
- ^ Stangneth, B. (2014). Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer. Vintage/Random house.
- ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 297-299.
- ^ Wiegrefe, Klaus (31. mars 2011). «A Triumph of Justice: On the Trail of Holocaust Organizer Adolf Eichmann». Der Spiegel (på engelsk). Besøkt 19. september 2021.
- ^ Tyas, S. (2008). Allied intelligence agencies and the holocaust: information acquired from german prisoners of war. Holocaust and Genocide Studies, 22(1), 1–24. doi:10.1093/hgs/dcn001
- ^ Breitman, R. (2010). Hitler's shadow: Nazi war criminals, US intelligence, and the Cold War. National Archives and Records Administration.
- ^ Gerwarth 2011, s. xv.