Verdigris

Verdigris, også kalt spanskgrønt, er et fargestoff med kraftig grønnfarge som tenderer mot blått. Den vanligste fagtermen er irr som dannes når kopper, messing eller bronse eldes under påvirkning av vær eller sjøvann.

Kjemiske egenskaper

Verdigris er gjerne en kjemisk blanding av kobbersalter i form av acetat (kobber(II)acetat (Cu(CH3COO)2•H2O)), karbonat, klorid, fomat, hydroksid og sulfat. verdigris inneholder i tillegg metalliske salter, organiske og uorganiske syrer, atmosfæriske gasser og vann. De basiske saltene er løselig i alkohol og vann. verdigris smelter ved 115 °C og utfelles ved 240 °C. Kobberkarbonat finnes også krystallinsk som kobberkarbonat-hydroksid (Cu2CO3(OH)2) i den grønne dekorstenen malakitt.

Fargepigmentet

Etymologi

Ordet verdigris stammer fra middelengelsk vertegrez, fra gammelfransk verte grez (vert-de-Grèce ("gresk grønn”) som er omskrevet til vert-de-gris ("grønn-av-grått"). På tysk heter fargestoffet Grünspan og de latinske navnene er Cuprum aceticum og Aerugo.

Fremstilling

Fargen verdigris fremkommer ved å la eddiksyre (acetoacetat) reagerer med kobberplater til kopperacetat. Tilsvarende får man kobberkarbonat når kobber, messing og bronse blir utsatt for luft og vann over tid, eller kobberklorid hvis prosessen skjer nær sjøen.^[1] Fargestoffet ble i fremstilt i Hellas i antikken ved å legge kobberplater i varm vineddik i en lukket krukke. verdigris er gjenfunnet på fresker fra Pompei. I middelalderen ble kobberremser festet til treplater med eddiksyre, forseglet i avføring og etter noen uker kunne fargestoffet skrapes av kobberplatene. Franske husmødre fremstilte verdigris ved å skrape av kobberplater som hadde ligget i leirkrukker med destillert vin som sørget for oksidasjonen.^[2] Verdigris ble importert fra Spania, derav navnet spanskgrønt. I begynnelsen av 1800-tallet ble fargestoffet fremstilt kjemisk ved reaksjon mellom kobbersulfat og bly-, barium- eller kalsiumacetat løsninger. Dette gjenspeiler seg blant annet i mengde innført verdigris til Norge, som nærmest eksploderte i 1835.^[3].

Bruksområder

I eldre tid har verdigris vært brukt i medisin mot diverse plager.^[4]. Industrielt har stoffets toksisitet vært brukt som fungicid, blant annet som middel mot meldugg og som bunnsmøring av treskuter, og som insekticid. De har vært anvendt til galvanisk forkobring og som katalysator i organiske reaksjoner.^[5] Kobbersaltenes farge har vært brukt som fargestoff under navnet verdigris i maleri og annen dekor maling.^[6] På statuer og i arkitektur beholdes gjerne kobbersaltene på kobber og bronse som en grønn beskyttende hinne (patina).

Bruk i maling

Verdigris var den mest klare grønnfargen tilgjengelig frem til 1800-tallet, og den ble mye brukt i malerier.^[7] Fargestoffet er lysekte i oljemaling, slik man ser mange eksempler på i malerier fra det 15. århundret. Det er mindre motstandsdyktig mot lys og luft på andre medier. Verdigris i oljemaling gir opprinnelig en blå-grønn farge som i løpet av noen måneder gir en stabil rik bladgrønnfarge. Fargen er transparent og ble ofte blandet med blyhvit og bly-tinn-gult («De store mesteres gult»).^[8] ^[9]. De flamske malerne som Jan van Eyck brukte ren verdigris i oljemaling, som beholdt sin lysekte grønnfarge i maleriene. Andre kunstnere har tidligere kokt verdigris i et harpiks som danner kobberresinat. Dette fargestoffet var ikke lysekte og reagerte til et stabilt brunt kobberoksid. Malerne brukt da ofte verdigris over blyhvit eller en blanding av bly-tinn-gult og så kobberresinat for å få til en dyp mettet grønnfarge.^[10] I løpet av 1800-tallet ble fargen verdigris erstattet av mer stabile grønne pigmenter som ikke er giftige.

Farging av tøy

Verdigris har vært brukt til farging av tøy. Det finnes bevarte oppskrifter for bruk av verdigris i farging av tøy fra middelalderen.^[11] Tilsvarende finnes det danske oppskrifter fra 1768 med bruk av spanksgrønt for å farge lin sitrongult eller grønt.^[12]

Referanser

^ Sharp, D. W. A: Penguin Dictionary of Chemistry, side 419. Penguin Books, 1990 (2. utg.)
^ Darnton, Robert. A Bourgeois Puts His World in Order i The Great Cat Massacre and other Episodes in French Cultural History. New York: Vintage Books, 1985. side 114.
^ «Toll-lister på lokalhistorie.no». Arkivert fra originalen 10. februar 2018. Besøkt 11. februar 2018.
^ Medical Uses of Copper in Antiquity. Copper Development Association. Besøky 8. juni 2014.
^ The Merck Index , Ninth Ed., 1976
^ (no) «kobberacetat» i Store norske leksikon
^ H. Kühn, Verdigris and Copper Resinate, in Artists’ Pigments. A Handbook of Their History and Characteristics, Bond 2: A. Roy (red.) Oxford University Press 1993, s. 131 – 158
^ (no) «Gult» i Store norske leksikon
^ http://www.webexhibits.org/pigments/indiv/overview/verdigris.html
^ http://www.webexhibits.org/pigments/indiv/overview/verdigris.html
^ John Edmonds: Medieval Textile Dyeing Historic Dye Series no. 3. Little Chalfont, s. 49
^ En dansk farve-bog. Kiøbenhavn, 1768, s. 147 og 148.

[1] Sharp, D. W. A: Penguin Dictionary of Chemistry, side 419. Penguin Books, 1990 (2. utg.)

[2] Darnton, Robert. A Bourgeois Puts His World in Order i The Great Cat Massacre and other Episodes in French Cultural History. New York: Vintage Books, 1985. side 114.

[3] «Toll-lister på lokalhistorie.no». Arkivert fra originalen 10. februar 2018. Besøkt 11. februar 2018.

[4] Medical Uses of Copper in Antiquity. Copper Development Association. Besøky 8. juni 2014.

[5] The Merck Index , Ninth Ed., 1976

[6] (no) «kobberacetat» i Store norske leksikon

[7] H. Kühn, Verdigris and Copper Resinate, in Artists’ Pigments. A Handbook of Their History and Characteristics, Bond 2: A. Roy (red.) Oxford University Press 1993, s. 131 – 158

[8] (no) «Gult» i Store norske leksikon

[9] ttps://www.webexhibits.org/pigments/indiv/overview/verdigris.html

[10] ttps://www.webexhibits.org/pigments/indiv/overview/verdigris.html

[11] John Edmonds: Medieval Textile Dyeing Historic Dye Series no. 3. Little Chalfont, s. 49

[12] En dansk farve-bog. Kiøbenhavn, 1768, s. 147 og 148.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]