Venera-programmet

Venera (russisk: Венера, som betyr Venus på russisk) var navnet på en serie romsonder utviklet av Sovjetunionen mellom 1961 og 1984 med formål å utforske og samle data fra planeten Venus. Ti sonder lyktes i å lande på planetens overflate, mens tretten andre sonder lyktes i å gå inn i atmosfæren. På grunn av de ekstreme forholdene på overflaten til Venus klarte sondene bare å overleve i korte tidsspenn som rangerte fra 23 minutter til to timer.

Venera-programmet satte flere milepæler innenfor romutforskning. Blant annet, første menneskeskapte objekt til å gå inn i en annen planets atmosfære (Venera 3, 1. mars 1966), og første menneskeskapte objekt til å lande på en annen planet (Venera 7, 15. desember 1970. Andre milepæler for Venera-programmet er også første bilder fra en annen planet, første lydopptak og første radarkartlegging.

Venera sondene

Venera 1 og 2

Hovedartikler: Venera 1 og Venera 2

Sovjetunionens første forsøk på å sende en romsonde til Venus ble skutt opp 4. februar 1961, men den var mislykket da den ikke klarte å forlate banen sin rundt jorden. Oppskytningen ble da kalt "Tyazhely Sputnik" eller (Tung satellitt) for å opprettholde Sovjetunionens politikk om å ikke kunngjøre detaljer om mislykkede oppdrag. Den blir også kalt for Venera 1VA.

Som vanlig blant Sovjetunionens andre interplanetare oppdrag ble en del versjoner av sondene sendt ut parvis med noen ukers intervaller.

Venera 1 og Venera 2 skulle fly forbi Venus uten å gå i bane rundt planeten. Venera 1 ble skutt opp 12. februar 1961. Den fløy forbi Venus med en høyde på 100 000 km fra planeten og er fortsatt i bane rundt solen i dag. Venera 2 ble skutt opp 12. november 1965, men i likhet med Venera 1VA klarte den ikke å forlate banen sin rundt jorden.

Flere mislykkede forsøk på å sende sonder til Venus ble skutt opp av Sovjetunionen på begynnelsen av 1960-tallet, men var aldri kunngjort som planetariske oppdrag og fikk dermed aldri Venera-distinksjonen.

Venera 3 til 6

Hovedartikler: Venera 3, Venera 4, Venera 5, Venera 6

Sondene Venera 3 til 6 var lik Venera 1 og Venera 2. De veide omtrent ett tonn, og ble skutt opp av en Molnija-rakett. De inkluderte en atmosfærisk sonde som var rund, designet for å tåle det ekstreme trykket i atmosfæren til Venus. Selv om sondene ble designet for å tåle trykket, så var de aldri utstyrt med noen for slags landingsutstyr. De første sondene sviktet nesten umiddelbart etter å ha gått inn i atmosfæren, selv om russerne hadde håp om at sondene skulle nå overflaten intakte.

Den 1. mars 1966 ble Venera 3 det første menneskeskapte objektet til å treffe en annen planet. Men siden sondene hadde blitt ødelagt i atmosfæren ble ingen data fra atmosfæren mottatt fra oppdraget.

Den 18. oktober 1967 ble Venera 4 det første menneskeskapte objektet til å måle innholdet i en annen planets atmosfære. Sonden viste at atmosfæren til Venus bestod hovedsakelig av karbondioksid. Sovjetunionen mente først at Venera 4 klarte å nå overflaten intakt, men etter en reanalyse av atmosfæren av den amerikanske romsonden Mariner 5, som fløy forbi Venus dagen etter Venera 4 hadde nådd planeten, viste den at det atmosfæriske trykket var mye større enn det Venera 4 var designet for å tåle. Hele 75-100 atmosfærer, mens Venera 4 var designet for å tåle 25 atmosfærer. Sovjetunionen trakk deretter tilbake påstanden.

Russerne innså at sondene kom til å bli knust av trykket før de nådde overflaten, så de bestemte at Venera 5 og 6 skulle holde seg i atmosfæren i stedet for å lande på overflaten. Disse fartøyene samlet opp 53 og 51 minutter med data hver for seg mens de gled gjennom atmosfæren med fallskjerm før batteriene ble ødelagt.

Venera 7

Hovedartikkel: Venera 7

Venera 7 sonden ble skutt opp i august 1970, og var den første sonden til å overleve de ekstreme forholdene i atmosfæren og lande på overflaten til planeten. Sonden var forsterket og hadde noen få eksperimenter ombord.