Hopp til innhold

The Blues Brothers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
The Blues Brothers
Generell informasjon
SjangerAction / Komedie / Musikal / Eventyr
Utgivelsesår1980
Prod.landUSA
Lengde2 t. 13 min.
SpråkEngelsk
Aldersgrense16 (Norge)
Bak kamera
RegiJohn Landis
ProdusentBernie Brillstein
George Folsey Jr.
David Sosna
Robert K. Weiss
ManusforfatterDan Aykroyd
John Landis
MusikkElmer Bernstein
SjeffotografStephen M. Katz
KlippGeorge Folsey, Jr.
Foran kamera
Hovedrolle(r)John Belushi
Dan Aykroyd
Annen informasjon
BudsjettUSD 27 millioner
Prod.selskapUniversal Pictures
Premiere20. juni 1980 (USA)
6. mars 1981 (Norge)
Eksterne lenker
Offisielt nettsted (en)
En såkalt Bluesmobile, lik den som brødrene bruker i filmen

The Blues Brothers er en amerikansk actionkomedie, eventyrfilm og musikkfilm fra 1980 regissert av John Landis. Filmen handler om to halvkriminelle brødre som forsøker å samle inn en stor sum penger for å redde et barnehjem fra konkurs. Pengene skal samles inn gjennom en veldedighetskonsert der de selv er hovedattraksjonen, men veien dit viser seg å bli kronglete. Til slutt har de både politi og andre grupper i hælene, og det hele utvikler seg til en vanvittig biljakt. Hovedrollene spilles av John Belushi og Dan Aykroyd.

Landis og Aykroyd skrev manus sammen.[1] Filmen inneholder mye musikk og crazykomikk.[2] Belushi og Aykroyd etterlignet den amerikanske duoen Sam & Dave (Sam Moore og Dave Prater).[3]

The Blues Brothers ble raskt regnet som en kultfilm.[4] Filmen medvirket til å gi nytt liv til blues hos et hvitt publikum.[1] Musikken fra Stax Records fikk et oppsving da filmen kom ut.[5] Aykroyd fremholdt at han brukte filmen til dels for å vise frem blues-musikkens sorte opphavspersoner. [1]

Sam & Dave var viktig inspirasjon for Belushi og Aykroyd

En soundtrack ble utgitt i kjølvannet av filmen.

I 1998 kom en mislykket oppfølger kalt Blues Brothers 2000.[6]

For å redde barnehjemmet hvor de er oppvokst må de to småkriminelle brødrene Jake og Elwood skaffe $5000 som hjemmet skylder i skatt. De får greie på at kirken har trukket tilbake støtten til barnehjemmet som kommer til å bli solgt dersom ikke eiendomsskatten blir betalt innen elleve dager. Og ettersom pengene dessverre må skaffes på ærlig vis, ser de ingen annen mulighet enn å samle sitt gamle rhythm & blues-band - "The Blues Brothers". Målet er å arrangere en stor veldedighetskonsert. Dette er noe som de til slutt klarer å gjennomføre, men de klarer samtidig å erte på seg både politi, nasjonalgarden, et rivaliserende countryband og en gruppe nynazister. I tillegg til dette forfølges de av en mystisk ung kvinne som har noe uoppgjort med den ene av dem. Det hele kulminerer i en massiv biljakt der brødrene etterhvert får mesteparten av delstatspolitiet i hælene.

Om filmen

[rediger | rediger kilde]

Produksjonsselskapet kjøpte 60 gamle politibiler og skal ha i 1980 satt rekord i antall biler ødelagt i en film. Selskapet hyret 40 stuntsjåfører til å filme enkelte av scenene. Produksjonen gjorde bruk av 13 såkalte bluesmobiler av merket Dodge (modellen Monaco). To av bluesmobilene ble brukt til kjøring i høy hastighet og en ble utstyrt med liten bensintank (1 gallon) til bruk i hopp. En bluesmobil ble laget slik at hele bilen ville fall fra hverandre ved å dra i en spak; en mekaniker arbeidet i flere måneder med denne innretningen som ble brukt i en kort scene foran skattekontoret. Alle scenene er reelle med unntak av scenen der bluesmobilen flipper baklengs - den scenen ble laget med en modell i skala 1:5. Scenen med «Illinois-nazistenes» flytur med bil ble laget ved at en Ford Pinto ble sluppet fra helikopter i 400 meters høyde. Politiet stengte av flere gater og hovedveier i Chicago i forbindelse med innspillingen.[7][8]

Innspillingen ble flere ganger forsinket av Belushis koakinbruk.[9]

Produksjonen kostet rundt 30 millioner dollar og tjente inn 115 millioner dollar.[10]

Flere ledende musikere medvirket blant andre Aretha Franklin, Ray Charles, Cab Calloway, John Lee Hooker og James Brown. Scenen med Franklin (hun fremførte "Think") er særlig kjent og medvirket til å restarte karrieren hennes.[11][9][10][12] Calloway fremførte sin hitlåt fra 1931 «Minnie the Moocher» og uttalte at rollen i Blues Brothers var den beste han hadde hatt.[13][14][5]

Steven Spielberg hadde en liten rolle som kontoristen på skattekontoret. Spielberg var ellers ikke involvert i filmen. Han gjorde den lille cameo-rollen for sin venn John Landis. Spielberg hadde året før laget den relativt mislykkede komedien Unnskyld, hvor er Hollywood? med Aykroyd og Belushi i hovedrollene.[15][16][2]

Popularitet og økonomi

[rediger | rediger kilde]

The Blues Brothers ble en stor publikumssuksess, spesielt i USA. Den spilte inn $115 millioner, hvorav 57 millioner i USA alene.[17] Den ble den tiende mest innbringende filmen i USA i 1980.[17] Den innbrakte £1,5 millioner i Storbritannia hvor den havnet på 14. plass over de mest innbringende filmene i 1980.[18]

Produksjonskostnadene var på $30 millioner.[19]

Filmanmelderne

[rediger | rediger kilde]

Filmen ble godt mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles at den har fått 83 % på Rotten Tomatoes.[20] Både Roger Ebert[14] og Leonard Maltin[21] gav den 3 av 4 oppnåelige stjerner. Ebert skrev at det knapt har vært laget en film som dette, og ifølge Ebert er det overraskende at denne rare filmen faktisk fungerer og henger sammen.[14]

VG gav den terningkast fem, mens Arbeiderbladet, Dagbladet og Aftenposten gav den fire.[22]

Blues Brothers begynte opprinnelig som en musikalsk sketsjNBCs Saturday Night Live.[23] Belushi og Aykroyd, som bandet The Blues Brothers, ga i 1978 ut livealbumet Briefcase Full of Blues (Atlantic Records) med covereversjoner. Albumet oppnådde dobbel platina og toppen av Billboard Hot 200.[24][9]

I rollene

[rediger | rediger kilde]

The Blues Brothers Band

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Heffernan, Nick (2018). «“As Usual, I'll Have to Take an IOU”: W. E. B. Du Bois, the Gift of Black Music and the Cultural Politics of Obligation». Journal of American Studies. 04 (på engelsk). 52: 1095–1121. ISSN 0021-8758. doi:10.1017/S0021875817000883. Besøkt 6. august 2023. «Beginning with The Blues Brothers (1980), the $30 million blockbuster that sparked a popular revival of blues and rhythm and blues among white audiences, this sequence developed a set of storytelling tropes and devices designed to explore and ultimately legitimize white use and stewardship of African American musical resources rooted in the blues. (....) Conceding that the music he and Belushi made was “ersatz,” Aykroyd nonetheless insisted that the purpose of the Blues Brothers act was to expose white fans to the genius of the authentic African American sources that inspired it.» 
  2. ^ a b Tobias, Scott (22. juni 2020). «The Blues Brothers at 40: a manic musical romp that still sings today». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 6. august 2023. 
  3. ^ Historien om rock. Norge: Den norske bokklubben. 1988. ISBN 8252518087. 
  4. ^ «Kultfilm med Belushi/Aykroyd». arkiv.nrk.no (på norsk). Besøkt 27. november 2017. 
  5. ^ a b Blokhus, Yngve (1996). Wow!. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200227472. 
  6. ^ «Blues Brothers 2000» (på engelsk). Box Office Mojo. Besøkt 30. oktober 2012. 
  7. ^ «Incredible stunt driving in ‘The Blues Brothers’ ‘was all real’». Chicago Sun-Times (på engelsk). 23. juni 2020. Besøkt 6. august 2023. 
  8. ^ «The Illinois Nazis’ last ride in ‘The Blues Brothers’: From the West Loop to Hollywood». Chicago Sun-Times (på engelsk). 23. juni 2020. Besøkt 6. august 2023. 
  9. ^ a b c Nast, Condé (18. desember 2012). «Making Blues Brothers With John Belushi and Dan Akroyd—“We Had a Budget for Cocaine”». Vanity Fair (på engelsk). Besøkt 6. august 2023. 
  10. ^ a b Thompson, Simon (29. november 2020). «John Landis On ‘The Blues Brothers’ And His Joy At ‘Trading Places’ Becoming A Christmas Tradition». Forbes (på engelsk). Besøkt 6. august 2023. 
  11. ^ Nast, Condé (16. august 2018). «Aretha Franklin’s Star Turn in The Blues Brothers Was a Blessing to Us All». Vanity Fair (på engelsk). Besøkt 6. august 2023. 
  12. ^ Legaspi, Althea (17. august 2018). «Flashback: See Aretha Franklin's Show-Stealing Scene in 'The Blues Brothers'». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 6. august 2023. 
  13. ^ Shipton, A. (2010). Hi-de-ho: the life of Cab Calloway. Oxford University Press.
  14. ^ a b c Ebert, Roger. «The Blues Brothers Movie Review (1980) | Roger Ebert». www.rogerebert.com (på engelsk). Besøkt 30. april 2019. 
  15. ^ Mara, W. (2014). Steven Spielberg. Cavendish Square Publishing.
  16. ^ Jankiewicz, P. (2009). Just When You Thought It Was Safe: A Jaws Companion. BearManor Media.
  17. ^ a b «The Blues Brothers (1980) - Box Office Mojo». www.boxofficemojo.com. Besøkt 30. april 2019. 
  18. ^ «1980 Box Office Top Grossing Movies | 25thframe.co.uk». www.25thframe.co.uk (på engelsk). Besøkt 9. februar 2020. 
  19. ^ LLC, New York Media (21. juli 1980). New York Magazine (på engelsk). New York Media, LLC. 
  20. ^ «The Blues Brothers (1980)». RT (på engelsk). Besøkt 30. april 2019. 
  21. ^ Maltin, Leonard (2. september 2014). Leonard Maltin's 2015 Movie Guide (på engelsk). Penguin. ISBN 9780698183612. 
  22. ^ «The Blues Brothers». www.filmfront.no. Besøkt 30. april 2019. 
  23. ^ Editors, History com. «The Blues Brothers make their world premiere on Saturday Night Live». HISTORY (på engelsk). Besøkt 30. april 2019. 
  24. ^ «Blues Brothers | Biography, Music & News». Billboard (på engelsk). Besøkt 6. august 2023. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]