Suez
| Suez | |||
|---|---|---|---|
| As-Sūwais arabisk: السويس | |||
 Suez, satellittbilde av byen og kanalen | |||
|
| |||
| Land |  Egypt | ||
| Guvernement | As Suways | ||
| Status | By | ||
| Grunnlagt | 1859 | ||
| Areal | 250,4 km² | ||
| Befolkning | 660 592 (2017) | ||
| Bef.tetthet | 2 064,53 innb./km² | ||
| Høyde o.h. | 11 meter | ||
| Nettside | www | ||
Posisjonskart   Suez Suez (Egypt) | |||
 Suez 29°58′00″N 32°32′00″Ø | |||
Suez (arabisk: السويس, as-Suways) er en havneby i nordøstlige Egypt, lokalisert ved nordkysten av Suezbukten (en gren av Rødehavet), nær den sørlige munningen av Suezkanalen. Byen har tre havner: Adabya, Ain Sukhna og Port Tawfiq, og omfattende havneanlegg. Sammen utgjør de et storbyområde. Jernbanelinjer og motorvei knytter byen med Kairo, Port Said, og Ismailia. Suez har et petrokjemisk anlegg, og dets oljeraffinerier har rørledninger som frakter det ferdige produktet til Kairo. Suez er provinshovedstad guvernementet av samme navn. Blåfargen på guvernementets flagg refererer til havet, utstyret refererer til det faktum at guvernementet er industrielt område, og flammen refererer dets petroleumindustri. Suez hadde en befolkning på 485 342 innbyggere i 2006, beregnet til 660 592 for 2017.[1]
Historie
[rediger | rediger kilde]Tidlig islamsk tid
[rediger | rediger kilde]_-_TIMEA.jpg)
På 600-tallet e.Kr. sto en by ved navn Kolzum rett nord for dagens by Suez og fungerte som den østlige stasjonen for en kanal bygd av Amr ibn al-'As som knyttet elven Nilen med Rødehavet. Kolzums handel forsvant da kanalen ble stengt i 770 av andre abbasidekalifen al-Mansur for å forhindre hans fiender i Arabia til få tilgang på forsyninger fra Egypt og fra landene i nord. Likevel hadde byen fordeler av den handelen som fortsatt ble drevet mellom Egypt og Arabia.[2] Ved 720 hadde kalifens etterfølger al-Mahdi restaurert deler av kanalen.[3] Karmatene, ledet av Hasan ibn Ahmad, beseiret en fatimidehær, ledet av Gawhar al-Siqilli, ved Kolzum i 971 og deretter erobret byen. Som følge av hans nederlag i Kairo ved al-Siqilli mot slutten av dette året, trakk Hasan og hans styrker seg tilbake til Arabia via Kolzum.[4] Suez lå rett og fungerte som en kilde for drikkevann for Kolzum, i henhold til den arabiske reisende al-Muqaddasi som besøkte stedet i 986.[5]
Saladin, ajjubidesultanen av Egypt, befestet både Kolzum og Suez for å forsvare Egypts østlige grense fra angrep fra korsfarere ledet av Reynald av Châtillon.[6] I tiden 1183-1184 hadde Reynald skip stasjonert i Rødehavet for å forhindre ajjubidegarnisonen i Kolzum fra å få tilgang på ferskvann. Som reaksjon fikk Saladins bror al-Adil (Saphadin) bygd en flåte som seilte til den sørlige havnen Aidab for å få fjernet denne trusselen.[4] Ved 1200-tallet ble det nedtegnet at Kolzum lå i ruiner og blitt gradvis erstattet av Suez som senter for befolkningen.[2] I henhold til de muslimske historikerne al-Maqrizi og al-Idrisi hadde Kolzum en gang vært en blomstrende by fram til den ble okkupert og plyndret av beduiner.[4]
Osmansk og egyptisk styre
[rediger | rediger kilde]
For å forhindre portugisiske angrep mot egyptiske kystbyer og andre havner ved Rødehavet som Jaddah, beordret den siste mamelukksultanen al-Ghawri en styrke på 6 000 menn, ledet av Selman Reis, til å forsvare Suez i 1507, noe som begrenset mamelukkenes militære kapasitet mot det osmanske rike i Middelhavet.[7] Som følge av den osmanske erobringen av Egypt på begynnelsen av 1500-tallet ble Suez både en viktig marinebase og en handelsstasjon. Den osmanske flåten ved Suez var medvirkende i begrense portugisernes kontroll over handelen i Indiahavet.[2]
Den tyske utforskeren Carsten Niebuhr noterte at på 1700-tallet seilte en flåte på tjue skip årlig fra Suez til Jeddah, som tjente som Mekkas havn, og som Egypts port til handel med India. Men ved 1798, under Napoléon Bonapartes invasjon av Egypt, hadde Suez blitt utviklet seg negativt til by uten betydning. Kampene mellom franskmenn og briter i 1800 etterlot det meste av byen i ruiner.[2] Den fikk derimot ny og større betydning etter at Suezkanalen ble åpnet i 1869.
Moderne tid
[rediger | rediger kilde]Byen ble bortimot helt ødelagt under kampene på slutten av 1960-tallet og begynnelsen på 1970-tallet i kampen mellom israelske og egyptiske styrker i kampen om Sinaihalvøya. Byen ble helt forlatt som følge av seksdagerskrigen i 1967. Gjenoppbyggingen av Suez begynte strakt etter at Egypt gjenåpnet Suezkanalen som følge av Jom kippur-krigen med Israel.
Suez var den første egyptiske byen som holdt store protestdemonstrasjoner mot regjeringen til Hosni Mubarak under den egyptiske revolusjonen i 2011. Den første fatale offer for opprøret skjedde også her.[8] En redegjørelse av dette har karakterisert det som «Sidi Bouzid av Egypt», en påminnelse av den lille byen Sidi Bouzids rolle i den tunisiske revolusjon (2010–2011).[9]
Suezkanalen
[rediger | rediger kilde]- Se hovedartikkel, Suezkanalen
Det var en kanal fra Nildeltaet og til Suezbukten i oldtiden da denne bukten strakte seg lengre nordover enn hva den gjær i dag. Denne kanalen gikk ut av bruk og dagens kanal ble bygd på 1800-tallet.
Suezkanalen gir en betydelig kortere sjøreise for skip enn å gå rundt Afrika og Kapp det gode håp. Byggingen av Suezkanalen dro fordeler av de naturlige forholdene i regionen: den relativt korte distansen mellom Middelhavet og Rødehavet, forekomsten av en rekke innsjøer eller geologiske depresjoner som ble til innsjøer (Manzalasjøen i nord og depresjonene, Timsah og Bittersjøene langs deler av ruten), og et generelt flatt terreng. Konstruksjonen av kanalen ble foreslått av ingeniøren og den franske diplomaten Ferdinand de Lesseps som fikk retten fra Said Pasha for konstruere og operere kanalen for en periode på 99 år. The Compagnie Universelle du Canal Maritime de Suez ble dannet og konstruksjonen 11 år. Kanalen ble åpnet den 17. november 1867. Den fikk umiddelbar og dramatisk effekt på verdenshandelen.[10]
I juli 1956, kun noen få dager etter det fjerde jubileum for den egyptiske revolusjonen i 1952, nasjonaliserte den egyptiske regjeringen under president Gamal Abdel Nasser Suezkanal-selskapet, som hadde blitt drevet franskmenn og eid privat, og med briter som de største aksjeeierne. Den israelsk-fransk-britiske invasjonen av Egypt som fulgte, kjent som Suezkrisen. Med negativt press fra USA og Sovjetunionen, fikk Storbritannia og Frankrike ikke noe valg og trakk sine styrker ut. Som følge av Israels invasjon og okkupasjon av Sinaihalvøya i Seksdagerskrigen i 1967, ble kanalen stengt og åpnet ikke igjen før i 1975.
I dag er kanalen fortsatt en vital forbindelse for verdenshandelen, og bidra betydelig til den egyptiske økonomien. I 2009 genererte kanalen inntekter som utgjorde 3,7 prosent av Egypts bruttonasjonalprodukt.[11]
Geografi
[rediger | rediger kilde]Suez-eidet er betraktet som grensen mellom Afrika og Asia.[12] Det er den smaleste mellomrommet mellom Middelhavet og Suezbukten, den strekningen som Suezkanalen går.[13]
Vennskapsbyer
[rediger | rediger kilde]Suez har følgende vennskapsbyer:
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «As-Suways (Suez)», City Population
- ^ a b c d Chrisholm, Hugh (1911): «Suez», The Encyclopædia Britannica, 11. utg.
- ^ Houtsma (1993), s. 498.
- ^ a b c Houtsma (1993), s. 1115.
- ^ Salih, Abu (2012): The Churches and Monasteries of Egypt and Some Neighbouring Countries, Forgotten Books, opptrykk, s. 61.
- ^ Houtsma (1993), s. 341.
- ^ Brummett (1994), s. 85, 115.
- ^ «Suez: Cradle of Revolt» Arkivert 9. mars 2012 hos Wayback Machine., Al Jazeera English. 17. januar 2012
- ^ «Could Suez be Egypt's Sidi Bouzid?» Arkivert 26. november 2014 hos Wayback Machine., Reuters. 27. januar 2011
- ^ Geoffrey Hicks (2012): «Disraeli, Derby and the Suez Canal, 1875: some myths reassessed», History 97.326, s. 182-203.
- ^ «A Favored Spot: Egypt is making the most of its natural advantages», The Economist, 17.–23. juli 2010
- ^ Hughes, W.; William, J.F. (1908): The advanced class-book of modern geography, s. 332.
- ^ «How Is The Border Between Africa And Asia Defined?», WorldAtlas
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Brummett, Palmira Johnson (1994): Ottoman Seapower and Levantine Diplomacy in the Age of Discovery, SUNY Press
- Houtsma, Martijn Theodoor; Wensinck, A.J. (1993): E.J. Brill's First Encyclopaedia of Islam, 1913-1936, BRILL