Stigbøyle (rideutstyr)
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
Stigbøyle er en ring med flat bunn, som vanligvis henger på hver side av salen for å skape et sted å hvile foten på for rytteren til hest eller, sjeldnere, andre dyr. Den forbedret radikalt rytterens evne til å kontrollere hesten, og gjorde dette dyret til et brukbart verktøy i kommunikasjon, transport og krigføring. Den er regnet som ett av de grunnleggende verktøyene som ble brukt til å skape og utbre moderne sivilisasjon.[klargjør][trenger referanse] Noen[hvem?] mener at den er like viktig som hjulet eller trykkeriet.
Historie
[rediger | rediger kilde]
Stigbøylen ble oppfunnet sent i historien, med tanke på at hester ble brukt til ridning (uten sal) og for å trekke vogner eller stridsvogner siden det fjerde årtusenet f.Kr. Stigbøylen ble antagelig oppfunnet i det nordlige Kina i det 1. århundre, selv om en enkel løkke som rytteren kunne plassere sin stortå allerede ble sett i India enten innen det 4.århundret f.Kr. (Desmond Morris, Horse Watching 1998), eller det 2.århundret f.Kr. [1]
Den ble først brukt som en enkel stigbøyle for å komme seg opp i salen. Den første sikre tegnet på en rytter med et par stigbøyler, er i en kinesisk grav fra rundt 322. Stigbøylene ble spredt gjennom Eurasia av de store rytterne på de sentralasiatiske steppene. Det er usikkert når den først ble adoptert av nomadene, den første sikre bruken var av alanere. Noen historikere tror hunerne må ha brukt dem for å klare sine erobringer.
Stigbøylene nådde Sverige i det 6.århundret, som førte til etableringen av degnene under den svenske Vendel-perioden. Fra denne perioden har det blitt funnet rike graver av eliteryttere, som hadde stigbøyler[2]. Viktigheten av hesten i denne perioden viser seg i de senere nordiske sagaene, hvor den svenske kongen Adils i det 6.århundret sies å ha vært en stor hesteelsker og hadde de beste hestene på den tiden. Interessant nok beskriver alle gjenfortellinger om denne kongens krigføring ham kjempende til hest, selv om de senere vikingene sjelden eller aldri gjorde det.
Selv om de nådde Skandinavia tidlig, ble stigbøyler først bare indirekte dokumentert i Sentral-Europa under styret til Karl Martell i det 8.århundret, da verbet stige fortrengte verb for å hoppe opp på hesten. Et par stigbøyler har blitt funnet i en grav i Holiare, Slovakia, fra det 8.århundret.
Fordeler med stigbøyler
[rediger | rediger kilde]I bruken av hest i krig, var stigbøylen det tredje revolusjonerende steget, etter stridsvognen og rytteren. Stigbøylene forandret de grunnleggende taktikkene av krigføring med ryttere og gjorde kavaleri viktigere. Spent mot stigbøylen kunne en ridder gi slag med en lanse som involverte den fulle tyngden og bevegelsen av hest og rytter. Karl den store beordret, som en reaksjon på et plutselig og nødvendig behov for kavaleri, sine fattigere vasaller å skrape sammen deres ressurser og skaffe en bevæpnet ridder til hest.
Lynn White Jr., i Medieval Technology and Social Change (1966) foreslo at fremveksten av føydalsamfunnet i middelalderen satt på spissen oppstod som følge av bruken av stigbøyler: «Få oppfinnelser har vært så enkle som stigbøylen, men få har hatt så omfattende innflytelse på historien. Det som trengtes for den nye formen for krigføring som den gjorde mulig, fant sin uttrykkning i en ny form for vestlig europeisk samfunn som var dominert av et aristokrati av krigere som eide land slik at de kunne kjempe på en ny og svært spesialisert måte.»
Typer stigbøyler
[rediger | rediger kilde]Der er to grunnleggende typer stigbøyler. Den lange stigbøylen var den som ble brukt i middelalderens Europa og ridning som rekreasjon. En lang stigbøyle lar rytteren strekke føttene helt ut, noe som plasserer dem midt på hesten. Dette er den mest komfortable posisjonen og utgjør en stødig posisjon for bruk av lanse eller sverd.
En kort stigbøyle krever at rytteren holder knærne bøyde. Dette plasserer dem over hestens skuldre, som er en mer komfortabel posisjon for dyrene og fører til større fart. Jockeyer bruker denne typen. Rytterne i Sentral-Asia, som mongolene, brukte også denne type stigbøyler da den tillot dem å reise seg opp. Stående på hesten kunne de skyte piler fra større høyde, de kunne lettere snu og skyte bakover, og de kunne sikte bedre takket være bedre dempning av ristelsene fra hestens gang/galopp.