Statsgjeld
Statsgjeld, også kalt suveren gjeld, er offentlig gjeld tatt opp av staten. Staten låner ved å opprette gjeldsbrev og statskasseveksler (løpetid under 1 år) som i hovedsak kjøpes av banker. Den norske stats gjeld var 4. kvartal 2017 på 522 milliarder kr.[1] Budsjetterte renteutgifter på statsgjelden for 2018 er 8,9 milliarder kr.[2]
Statslån som på grunn av dets bakgrunn ikke burde være lovlig eller forpliktende for etterfølgende regjeringer, betegnes som odiøs gjeld i folkeretten.
Innenlandsgjeld
[rediger | rediger kilde]Mange stater tar opp lån for å finansiere sine budsjettunderskudd. Dette kan gjøres enten i innlandet, eller i utlandet. Uavhengig av hvilken finansieringskilde som benyttes, medfører dette økte fremtidige rentebelastninger, noe som igjen kan påvirke fremtidige generasjoner, avhengig av hva staten velger å bruke pengene på (konsum vs. investering).
Den norske stat har per 26. oktober 2011 kun innenlandsgjeld. Norge kunne ha nedbetalt all offentlig gjeld på grunn av det store overskuddet i Statens pensjonsfond utland, men velger å ikke gjøre det på grunn av følgende argumenter: [3]
- Staten må dekke daglige betalinger. Disse varierer veldig og det er vanskelig å beregne innbetalingene av skattene. Dermed må staten ha en viss likviditetsreserve, noe som finansieres ved hjelp av lån.
- Staten sørger for å regulere likviditeten i banksystemet ved å utstede – eller kjøpe tilbake statsobligasjoner/statskasseveksler. Hvis staten utsteder en statsobligasjon mottar staten penger fra kjøper som havner på konto i Norges Bank. Disse pengene holdes i utgangspunktet utenfor bankenes system, noe som medfører at bankenes totale overskuddsreserver på foliokonto i Norges Bank minker tilsvarende. Med andre ord kan staten redusere likviditeten ved å selge statsobligasjoner. I motsatt tilfelle kan staten kjøpe tilbake statsobligasjoner, og dermed redusere innehavende konto i Norges Bank, noe som øker likviditeten i banksystemet på samme måte.
- Statens opplåning har også som mål å bidra til å opprettholde og utvikle fungerende og effektive finansmarkeder i Norge. Ved å tilby statsobligasjoner og statskasseveksler, sørger staten for en risikofri avkastningskurve for plasseringer med fra om lag 1 måned til om lag 10 års løpetid.
Utenlandsgjeld
[rediger | rediger kilde]Internasjonal handel, spesielt oljehandelen, foregår hovedsakelig i amerikanske dollar. Dersom et land ønsker å kjøpe olje fra for eksempel Irak må de først skaffe til veie amerikanske dollar. Disse kan kjøpes på valutamarkedet eller lånes.
Lån fra IMF eller Verdensbanken er i amerikanske dollar. Mange tidligere europeiske kolonier spesielt i Afrika som fikk lån fra disse da de fikk sin selvstendighet har derfor (ofte stor) utenlandsgjeld.
Utenlandsgjeld skiller seg betydelig fra innenlandsgjeld fordi betjening av utenlandsgjeld påvirker verdien av landets egen valuta. For å betale renter og avdrag må landet først skaffe til veie den utenlandske valutaen ved å selge sin egen valuta på valutamarkedet. Salg av en valuta minker verdien som igjen skaper inflasjon. Land med enorm utenlandsgjeld er tvunget til tilsvarende enormt salg av egen valuta og resultatet har ofte blitt hyperinflasjon. Kjente eksempler er Weimarrepublikken og Zimbabwe.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ SSB - Statsgjelden
- ^ «Finansdepartementet - Renter og avdrag i statsbudsjettet». Arkivert fra originalen 14. mars 2018. Besøkt 13. mars 2018.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. november 2011. Besøkt 26. oktober 2011.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Norges Statsgjeld - fra Statistisk sentralbyrå