Hopp til innhold

Spartacusopprøret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For opprøret i Berlin i 1919, se Spartakistopprøret
Spartacusopprøret
Konflikt: Slavekrigene
Dato73 - 71 f.Kr
StedItalia
41°8'N 14°11'Ø
ResultatRomersk seier
Stridende parter
Hær av rømte slaverDen romerske republikk
Kommandanter og ledere
Crixus †,
Oenomaus †,
Spartacus †(antatt falt, ikke funnet død) ,
Castus †,
Gannicus †		Gaius Claudius Glaber,
Publius Varinius,
Gnaeus Clodianus,
Lucius Gellius Publicola,
Gaius Cassius Longinus,
Gnaeus Manlius,
Marcus Licinius Crassus,
Gnaeus Pompeius Magnus,
Marcus Terentius Varro Lucullus,
Lucius Quinctius,
Gnaeus Tremellius Scrofa
Styrker
120000 rømte slaver og gladiatorer3,000+ milits,
8 Romersk legioner (40,000–50,000 menn),
12,000+ - organisasjonen ukjent.
Tap
Nesten alle korsfestet eller dreptUspesifisert men tunge

Spartacusopprøret (ofte kalt gladiatorkrigen) står utvilsomt igjen som det desidert største og meste alvorlige slaveopprøret i Romerriket. Dette var den siste (tredje) slavekrigen og varte fra 73 f.Kr. til 71 f.Kr. Den franske filosofen François Voltaire kalte slaveopprøret for «den mest rettferdige krigen i historien – kanskje den eneste rettferdige krigen i historien».[1] Av mange ble Spartacus sett på som en frihetshelt. Men slavene vant ikke friheten. Dessuten vil de også bli husket for alle plyndringene, voldtektene og drepingen de begikk på sin ferd gjennom Italia.

Slaveri i den romerske republikken

[rediger | rediger kilde]

Slaveriet var en viktig del av romernes liv, og vesentlig for Romerrikets økonomi. Overalt tok romerne slaver. Hver tredje person i Italia er anslått å ha vært en slave.[2][3] Slavene var et utbytte av krigene og erobringene av nytt land. Hele det romerske samfunnet var basert på slaver og slavehold. Slavene ble tvunget til å arbeide på store landgods der de dyrket jorden, eller de arbeidet som kveg- og sauegjetere. Andre slaver var tjenestefolk, gladiatorer eller gruvearbeidere. Slavetilværelsen var ikke enkel, selv om romerne som regel tok godt vare på dem. Romerne ønsket naturligvis å holde slavene i live og i god form av økonomiske årsaker. Slavene ble trolig ikke så veldig dårlig behandlet alle steder, men mange led likevel under harde avstraffelser og strenge eiere. Dette førte til i alt tre slavekriger i Romerriket.

Opprøret begynner (73 f.Kr.)

[rediger | rediger kilde]

Slavenes opprør begynte på en gladiatorskole i Capua sør for Roma, drevet av Lentulus Batiatus, da rundt 200 gladiatorer gjorde opprør mot skolen og de fengselslignende forholdene de måtte leve under. Gladiatorene var for det meste kriminelle, krigsfanger og slaver. Ifølge den gresk-romerske historikeren Plutark klarte 72 av dem å kjempe seg ut av skolen med kniver og andre våpen fra skolens kjøkken. Ifølge Plutark hadde de også hellet med seg; de møtte nemlig kjerretransport med gladiatorvåpen som skulle fraktes til en annen by. De bevæpnet seg med disse våpnene og klarte å komme seg ut av Capua. På sin ferd sørover i Italia fikk de mange andre slaver med seg, og valgte trakeren Spartacus som leder. De dro først sørover. Ønsket var hovedsakelig å få friheten, og deretter å ta hevn over gårdeiere og slaveeierne, noe som fikk mange slaver til å slutte seg til opprørsbanden. Det var definitivt ikke bare friheten de var ute etter, men også plyndringer og hevn over romerne. De røvet, voldtok og drepte flere romere på sin vei. Etter hvert fikk slavehæren en enorm styrke.

Seier over pretorhæren

[rediger | rediger kilde]
Forflytningene til den romerske høren (rødt) og rømte slaver (blått) fra Capua vinteren 73-72 f.Kr.

Kanskje opp til 70 000 slaver sluttet seg til Spartacus og var klar til kamp mot Romerriket. Spartacus' hær vant over flere legioner i Italia. Blant annet satte en romersk hær på 3000 mann etter ham og prøvde å sulte ut slavehæren ved foten av Vesuv. Spartacus ledet da sine menn over vulkanen og rundt Vesuv og foretok et vellykket overraskelsesangrep på den romerske leiren bakfra. Senere slo han en legion på rundt 10 000 mann ledet av kommandør Publius Varinius. Romerne innså opprørets farer litt for sent, mener mange historikere. Senatorene og konsulene vurderte opprørerne som en ussel gjeng gladiatorer og slaver som ikke var verdige motstandere. De tok derfor ikke Spartacus’ hær særlig alvorlig, og opprørerne kunne dermed ferdes uhindret rundt i det sørlige Italia mens de fikk med seg flere og flere slaver.

Etter hvert dro Spartacus og slavehæren nordover. Den opprinnelige planen var å flykte over Alpene og opprette et eget samfunn for opprørerne i Gallia. En stor del av slavene kom fra nåværende Tyskland og Frankrike. Men slavene klarte å overtale Spartacus til å fortsette plyndringene i Italia, og å dra sørover. De mange seirene hadde gitt slavene selvtillit, og de ble etter hvert overmodige. Det førte til at opprørshæren vendte om, og satte kursen sørover igjen. De kom helt til sørspissen av Italia.

Flere historikere mener at Spartacus ha en plan om opprette en fristat for slavene på Sicilia. Han hadde planer om å ta sjøveien over til Sicilia. Middelhavet var imidlertid fullt av sjørøvere og pirater. Spartacus prøvde å inngå en økonomisk transportavtale med piratene, men piratene snøt ham. Da forsøkte opprørerne å krysse stredet til Sicilia ved hjelp av tømmerflåter, men strømmen var for sterk og de måtte gi opp forsøket.

Slutten av krigen

[rediger | rediger kilde]
Framstilling av en kamp mellom en gladiator og en bjørn, Galleria Borghese

I mens hadde imidlertid den romerske politikeren og feltherren Marcus Licinius Crassus mobilisert sine styrker. Crassus, som senere inngikk i det første triumvirat med Cæsar og Pompeius, var en av Romerrikets desidert rikeste og mektigste menn. Han klarte å samle en hær på 50 000 mann som skulle forfølge slavehæren, og gjøre slutt på opprøret som nå hadde vart i over to år. Han bygget en enorm voll[trenger referanse] tvers over Italias sørspiss og sperret slavehæren inne på «tåen» av Italias sørlige fastland. Etter mange mislykkede forsøk klarte slavehæren å bryte seg gjennom vollen og flykte mot Brundisium der de håpet å ta noen skip. Romerske hærstyrker fra Hellas hadde gått i land i byen. Da slavehæren var på vei nordover innhentet Crassus dem, og Crassus' styrker slo Spartacus' hovedstyrke i et berømt slaget ved Nares Lucaniae 71 f.Kr. Dette ble det avgjørende slaget etter to års krig. Spartacus selv kjempet til døden i det veldige slaget. 5000 slaver greide visstnok å flykte, ifølge historikeren Plutark, men de ble senere regelrett slaktet ned da de støtte på de spanske legionene, anført av Pompeius. 6000 andre slaver ble korsfestet langs romerske veien Via Appia mellom Roma og Capua, til skrekk og advarsel for andre slaver, og til glede og betryggelse for alle slaveeiere. Slavene gjorde aldri oppgjør igjen.

Skjønnlitteratur

[rediger | rediger kilde]

Den ungarskfødte britiske forfatteren Arthur Koestler skrev en roman om opprøret. Boken Gladiatorene (engelsk utgave: The Gladiators, 1939) ble gitt ut på norsk noen år etter krigen og skildrer en utvikling fra et rettferdig opprør mot et nådeløst regime og videre til et like nådeløst og blodig reaksjon. Han antyder at det er nærmest umulig å unngå å få uskyldig blod på egne hender, en må kompromisse med dem man skal lede som ikke nødvendigvis holder samme moralnivå og dermed havner en i samme moralske kategori som fienden.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Stevenson, Graham: «Spartacus and class struggle in ancient Rome»
  2. ^ Smith, William: A Dictionary of Greek and Roman Antiquities, «Servus», s. 1038 Arkivert 10. februar 2013 hos Wayback Machine.; gir detaljer om de juridiske og militære midler som gjorde folk til slaver
  3. ^ Titus Livius: The History of Rome, 6:12

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Primære kilder
Sekundære kilder
  • Bradley, Keith (1989): Slavery and Rebellion in the Roman World. Bloomington: Indiana University Press, ISBN 0-7134-6561-1.
  • Broughton, T. Robert S. (1968): Magistrates of the Roman Republic, bind 2. Cleveland: Case Western University Press.
  • Davis, William Stearns, red. (1912–13.): Readings in Ancient History: Illustrative Extracts from the Sources, 2 bind, Vol. II: Rome and the West. Boston: Allyn and Bacon
  • Matyszak, Philip (2004): The enemies of Rome, Thames & Hudson. ISBN 0-500-25124-X.
  • Shaw, Brent (2001): Spartacus and the Slave Wars: a brief history with documents. Palgrave Macmillan
  • Strachan-Davidson, J. L., red. ([1902] 1969): Appian, Civil Wars: Book I, Oxford University Press
  • Mommsen, Theodor (2004): The History of Rome, Books I-V, Prosjekt Gutenburgs digitale utgave, ISBN 0-415-14953-3.
  • Smith, William (1875): A Dictionary of Greek and Roman Antiquities hos LacusCurtius. En skannet utgave er tilgjengelig hos The Ancient Library.
  • Strauss, Barry (2009): The Spartacus War, Simon and Schuster, ISBN 1-4165-3205-6.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Verker hos LacusCurtius:

Verker hos Livius.org:

Verker hos The Internet Classics Archive:

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Spartacusopprøret&oldid=22648524»