Slaget ved Rügen

For slaget i 1565, se Slaget ved Rügen (1565)

Slaget ved Rügen
Konflikt: Elleveårskrigen som del av den store nordiske krig
Dato 8. august 1715 Sted Farvannet utenfor Rügen 54°35'17"N 13°30'25"Ø Resultat Taktisk uavgjort, strategisk dansk seier
Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge
Kommandanter og ledere
admiral Erik C. Sparre	admiral Peter Raben
Styrker
21 linjeskip, 2 fregatter og 2 brigantiner med 1 380 kanoner	21 linjeskip, 4 fregatter og 2 brannskip med 1 300 kanoner
Tap
145 døde og 333 sårede	127 døde og 485 sårede

Slaget ved Rügen (8. august 1715) var det første større sjøslag mellom den dansk-norske orlogsflåten og den svenske flåten i en formaltaktisk orden der begge parter på åpen sjø stiller seg i kjølvannsorden i en ubrutte slaglinje i parallell kurs. De to «sjøslagene» i 1712 så svært lite skade på hverandres styrker. Dessuten var det et strategisk oppgjør om kontroll over forbindelsen mellom Sverige og Svenske Pommern.

Bakgrunnen

I 1712 hadde danskene sperret innløpene til Stralsund over Greifswalden Bodden etter Slaget i Westtief og tatt kontroll over farvannet omkring Rügen, men Stenbock og hans hær ødela de allierte planer om å erobre Stralsund med Rügen, og anstrengelsene mot Stralsund var lite helhjertet i 1713 og 1714. I 1714 hadde svenskene klart å bryte gjennom ved et par anledninger og skaffet de svenske styrkene sårt tiltrengte forsyninger og annet de hadde hatt behov for. Krangel mellom Danmark-Norge og Russland om bekostelser ved krig førte dessuten til at krigen var gått i stå til fordel for svenskene.

Men i den 22. november 1714 kom Karl XII til Stralsund. Da nyheten ble kjent i København, spredte det sjokk gjennom Det kongelige hoffet. Bedre ble det ikke da man forsto at Karl XII slett ikke ville over til Sverige, men bli i Stralsund for å holde stand og dessuten ta en offensiv rolle under krigen mot de allierte. Det betød at et angrep mot den danske sørgrensen gjennom de nordtyske traktene fra Svenske Pommeren i 1600-tallet kunne blir en sterk mulighet, og derfor måtte Rügen med Stralsund tas for å eliminere trusselen. Første skritt var å gjenreise sjøblokaden ved å sende ut østersjøeskadren allerede i januar 1715 under schoutbynacht Gabel. Stralsund blir samtidig satt under observasjon av de allierte hærer i nærheten.

Karl XII gav ordre til schoutbynacht Wachtmeister om å fare vestover for å finne og ødelegge en russisk sjøstyrke og eventuelt forene seg med Gøteborgseskadren, men denne lite fornuftige ordren førte til Slaget ved Femern i april 1715, der hele eskadren ble utslettet. I ettertiden kom flere dårlige nyheter, på den diplomatiske fronten hadde Karl XII demonstrert en sterk motvilje mot fred eller våpenstillstand, og var karakterisk mot avslåelser til noen av de allierte selv under grundige forholder. Frederik IV skulle utnyttet det ved å bruke de svenske provinsene Bremen-Verden som var besettet av danskene i 1712 som agn for det tyske fyrstedømmet Hannover som da var i personalunion med Storbritannia. Den 2. mai 1715 sluttet Hannover seg til Danmark-Norge og Storbritannia som på sin side var trøtt av den strie svenske holdningen, kom etter. Den 17. mai sluttet Preussen seg til de allierte mot Sverige som nå var omringet av fiender på alle grenser.

Stralsund var nesten uinntagelig så de allierte skulle betraktet det nødvendig å blokkere byen sammen med Rügen fra svenske transportsflåter gjennom dansk-norsk sjøherredømme med den orlogsflåten. Admiral Raben deretter skulle blokkere Rügen mens viseadmiral Sehested skulle gjentar sin bragd ved å forsere og kontrollere innløpene til Greifswalden Bodden med grunngående krigsskip. Dessuten planlegge danskene en landgangsoperasjon ved bruk av egne styrker og forbereder et stort antall mindre transportfartøyer for overgang til Rügen.

Gabel etter seieren under Slaget ved Femern gikk til Kattegat for å blokkere den svenske Gøteborgseskadren med en styrke på 5 linjeskip og 1 fregatt i mai 1715 og var der fram til tidlig juli da han fikk meldninger om at svenskene hadde avtaklet deres skiper og sendt deres besetninger til Karlskrona. Peter Wessel ombord på sine nye fregatten, Hvide Ørn med 30 kanoner sluttet seg til Gabel i juni. Så kom ordren fra København om å sluttet seg til hovedflåten ved Bornholm. Gabel gikk senere syk på land så eskadren fortsetter uten ham. Men det var kjent at Gabel og Raben går ikke godt sammen så det var mange som betvilet Gabels tilstand. Wessel på sin side fortsetter.

Den 15. juli kunne admiral Raben ha 16 orlogsskip i sin flåte, men dagen etterpå ble han underrettet av Peter Grib på brannskipet Concordia om at skipperen Peter Thiesen på jakten Haabet hadde fortalt ham at 22 fiendtlige orlogsskip var seilferdig i Karlskrona med ordre om å oppsøkte den danske orlogsflåten ved Jasmund på Rügen. Sehested var allerede underveis så Raben måtte eskortere viseadmiralen med 15 større skip og flere mindre fartøyer til Nydyp (Neues Tief, Westtief) ved øya Ruden øst for Rügen i den 17. til 18. juli 1715. Så snart bud kom om at det var sett en stor flåte ved Bornholm, stakk Raben ut til sjøs for å ikke blir fanget i en bukt og valgt å stolte på Sehesteds eskadrens evne til å være på grunne farvann.

Sehested i knipe

Raben med 16 orlogsskip anså ikke seg sterk nok mot den svenske flåten på 20 til 21 orlogsskip og deretter holdt fram nordover langs Rügens østkyst i sikte for svenskene. Begge var i linjeformasjon og det kunne ha kommet til sjøslag, men Sparre hadde fått ordre om å kun engasjere etter kongens befaling og dessuten å når Stralsund først og fremst så svenskene gikk ikke til angrep. Så snart Raben var kommet nordøst for Jasmund på Rügen styret han mot Møn mens Sparre stoppet forfølgelsen og vendt om til Prorens Wieck på østkysten av Rügen.

Sehesteds eskadre blir etterlatt til seg selv mellom Ruden og Usedom ved Osttief innløpet der Karl XII hadde anbrakt batterier på øya Ruden, ved Perd og på nordspissen av Usedom. Sparre sendt 5 linjeskiper mot Osttief. Slaget ved Usedom varer i elleve farefulle dager der svenskene hadde fanget inn Sehesteds eskadre som består av stykkprammer, mindre orlogsskiper og grunngående fartøyer på tre kanter. Gang på gang seilte de fem linjeskiper inn, beskyter Sehesteds skip og trakk seg vekk. Farvannet var for grunt for de svenske linjeskipene som var under ledelse av krigerkongen Karl XII ombord på Öland

Sehested, som hadde fått god kjennskap til det aktuelle farvannet, kunne bringe de mer sårbare skip, inkludert orlogsskipet Ditsmarsken(46), i sikkerheten utenfor skuddhold fra både batterier, den svenske stralsundseskadren og de fem linjeskipene under Karl XII. Men stillingen var uholdbar. De var omringet og kunne ikke unnslippe. Det var da de prøyssiske tropper invaderte Usedom og derfra klart å tar øya Ruden der de fikk batteriet nøytralisert. 29. juli 1715 var det lengste sjøslaget i krigen over da Sehested kunne søkte tilflukt hos prøysserne som kort etterpå tok byen Wolgast.

Opptrappingen

Etter å ha nådde Møn krysser admiral Raben sørøst for Stevns hvor han vente på forsterkning fra København og samtidig vil avvente situasjonen ved Rügen fra et gunstig utgangspunkt for en rask ferd ved første anledning. Den 4. august 1715 kom forsterkningen i form av fem linjeskiper og flere mindre fartøyer så Raben kunne nå søkte slag.

I mellomtiden sendt han ut sine fregatter for å rekognoserer på svenskene blant dem Hvite Ørn(30) under Peter Wessel som var svært aggressiv på å oppsøke svenskene. Ved morgen den 8. august 1715 kom Wessel over en svensk båt og en jolle og forfølge dem helt fram til det svenske linjeskipet Skåne(64) og innhentet svenskene bare et stykke vekk. Da hadde Wessel oppdaget den svenske flåtens ankerplassen og kort etterpå stakk av før svenskene reagert over den frekkheten de bevitnet.

Rabel fikk meldning om den svenske flåtens posisjon og de tilfangetatte svenskene var med på å opplyset dem om flåtens størrelse og tilstand. Deretter satt han seil på flaggskipet og for østover mot Rügens nordspissen sammen med den dansk-norske flåten på 26 krigsskip tilsammen. Sparre fikk meldinger fra sine rekognoseringsfartøyer om at den dansk-norske flåten nærmet seg ved kl. 8 om morgen og brøt straks opp.

Flåtene

Admiral Peter Raben med den dansk-norske hovedflåten:

Avantgarden, 1. eskadre:

• Ebenetzer 60 stk.
• Jylland 72 stk.
• Prins Wilhelm 52 stk.
• Sophia Hedevig 66 stk.
• Justitia 90 stk.
• Oldenborg 50 stk.
• Delmenhorst

• Lossen fregatt
• Concordia brannskip

Senteren, 2. eskadre:

• Anna Sophia
• Fyen 50 stk.
• Hauffruen 72 stk.
• Elephanten 90 stk. flaggskipet for admiral Raden
• Prins Christian 66 stk.
• Island 50 stk.
• Svanen 63 stk. ( het tidlige Hannibal, sjøsatt i 1647 )

• Høyenhald fregatt
• Hvide Ørn 30 stk. fregatt
• Sorte Hane brannskip

Arrieregarden, 3. eskadre:

• Nellebladet 50 stk.
• Laaland 50 stk.
• Louisa 72 stk.
• Nordstjernen 76 stk.
• Prins Carl 52 stk.
• Beskiermeren 60 stk.

• Fortunen fregatt

Admiral Erik C. Sparre med den svenske flåten:

Avantgarden, 2. eskadre:

• Skåne 64 stk.
• Brähmen
• Öland 60 stk.
• Pommern
• Prins Carl 80 stk.
• Småland 70 stk.
• Ösel 56 stk.

Senteren, 1. eskadre:

• Riga 54 stk.
• Stockholm 60 stk.
• Göta Lejon 92 stk. flaggskipet for admiral Sparre
• Prins Carl Fredrik 70 stk.
• Västmanland 60 stk.
• Estland 56 stk.

Arrieregarden, 3. eskadre:

• Gotland 56 stk.
• Verden 52 stk.
• Enigheden 96 stk.
• Fredrika Amalia 60 stk.
• Livland 56 stk.
• Wenden 72 stk.
• Karlskrona 70 stk.

2 fregatter og 2 brigantiner.

Taktikk

Ved det tidspunktet var den formaltaktiske linjeorden med linjeære orden fullstendig akseptert i begge flåter. Det ment en rigid opprettelse av linjeformasjonen så begge flåter skulle utkjempet en ren artilleriduell på parallelle kurser under vanskelige manøvrering fordi hvis det oppstår brudd i linjen kunne et gjennombrudd skjer så man kunne brøt opp motpartens formasjon.

For å unngår dette måtte posisjonen i lovart sikres, dvs. være mellom vindsretningen og fienden som måtte være i le, har å krysse mot vinden for å nærme seg eller manøvrere. Siden vindsretningen skiftet på seg under et sjøslag kunne begge parter manøvrer seg for å vinne lovartposisjonen. Dessuten kunne en på le fordi skipene krenger, ha bedre muligheter for deres artilleri uten at sjøen kom inn i kanonportene i motsetning til en på lovart som kan ved røft vær ikke åpne kanonportene på laveste lag der de sterkeste kanoner var satt.

Sjøslaget

Ved kl. 12 hadde Sparre med 21 linjeskip satte kursen mot nord-nordøst under nordvestlig frisk kuling. Raben klar over behovet for å vinne seg lovartposisjonen, nærme seg den nordøstlige kysten av Rügen for å hindret Sparre fra å kom i lovart i en sørvestlig kurs østfra. Så da Sparre var kommet helt opp til Rabens flåte, manøvrer så Raben om på en vending slik at man kunne nå seile på en parallellkurs med svenskene i nordøstlige kurs. Danskene med Raben i spissen hadde vunnet kampen om lovart og kunne nå engasjerer svenskene ved kl. 14 om ettermiddag.

Kampene var til tider ført på kloss avstand med destruktive bombardement på hverandre som forårsaket stor ødeleggelse spesielt på den svenske siden som opplevde konsentrert ild på deres admiralskipene under Sparre, Henck og Lillie. Flaggskipet Göta Lejon(92) fikk hele 40 grunnskudd på og under vannlinjen og over 60 var drept eller skadet. Lillie og Henck falt på deres post. Den svenske ilden var til gjengjeld sterkt på den danske avantgarden der viseadmiral Jost Juel blir drept på Justitia(90).

Etterhvert måtte to svenske linjeskiper brøt ut av linjen så de blir beskyttet mens linjen blir tettet igjen. Et tredje linjeskip var så sønderskutt at det måtte tars på slep. I mellomtiden stevner de mindre fartøyer inkludert fregattene på danskene og nordmenns lovart og på svenskenes le så fregattene blir bare tilskuere selv om de kunne gripe inn for å hjelpe disse som falle fra linjen.

Sjøslaget fortsetter fram til kl. 20 om aften, da hadde danskene og nordmenn klart å presset Sparre i en østlig kurs vekk fra den vestlige del av Østersjøen og Rügen så svenskene måtte krysser mot vinden tilbake. Sparre måtte erkjent at han hadde blitt manøvrert vekk fra sitt operasjonsområde uten mulighet for å vendt tilbake og derfor hadde ikke annet valg enn å for mot Karlskrona om Bornholm.

Ved mørkets fall satt Raben sine fregatter etter svenskene for å holdt et øyne med dem og en av disse, Hvite Ørn under kaptein Peter Wessel oppdaget to linjeskiper med halvt ødelagt reisning og mange grunnskudd.

-Han der hilser på oss i natt

Kaptein Nyman ombord på linjeskipet Gotland(56) uttalte de nå kjente ordene da han tok kikkerten fra øyet etter å ha sett seileren i horisonten og identifisert den som fregatten Hvite Ørn(30) ved Bornholm. Gotland(56) var i le med Ösel(56) i lovart da Wessel hadde kommet over dem. En som overhøre kapteinens ord, spurte hvordan han kunne være så sikker på det siden de er ute på åpen sjø i snart kullsvart mørke. Til det svarte kapteinen:

«Om natten vore två gångar så lang, og mørkret aldrig så tjokt, så hittar han oss endå.»

Ved midnatt angriper Wessel på Hvite Ørn fra le mellom Gotland og Ösel og knuste akterspeilet med et skarp lag. Den dumdristige Wessel nemlig hadde tenkt seg å entre og kapret det skadeskutte linjeskipet som han visste var hardt medtatt med mange sårede, men da mannskapet på 170 nektet måtte han nøyet seg med å kuttet av kampanjeflagget på linjeskipet fra baugspydet og deretter la bi så han skjøt langskips og forårsaket et blodbad ombord på linjeskipet. Kaptein Siøstierna stakk av og søkte tilflukt hos Gotland.

Ösel var senkeferdig da dette linjeskipet nådde fram til Karlskrona.

Tapene

Ingen av skipene gikk tapt under sjøslaget, men på den danske siden var 127 døde og 485 sårede på tilsammen 602 falne mot den svenske siden på 145 døde og 333 sårede på tilsammen 478 falne etter det største sjøslaget utkjempet i kjølvannsorden noensinne i Østersjøen.

Etterspillet

Raben hadde ikke slått, men drevet den svenske flåten og kunne den 9. august overtar sin motstanders ankerplassen som var symbolsk fordi det vist at sjøslaget var et strategisk oppgjør som falt ut til den dansk-norske orlogsflåtens favør. Han deretter for vestover for å eskorter transportsflåten på 175 fartøyer fra Grønsund i Danmark til Pommern der Sehested hadde anlagt en base for transportsflåten som nådde fram den 9. september etter en ferd siden den 27. august 1715.

I 13. september startet trefningen ved Westtief. Etter to dager sluttet denne med at man tok kontroll over Greifswalden Bodden sjøen på nytt. Ved 1. oktober kunne Sehested fullført arbeidet, og beleiringen av Stralsund kunne begynner i nærme fremtid istedenfor bare avsperret byen fra resten av landet. Rügen falt under allierte kontroll i november 1715.

Kilder

• Jørgen H. Barfod Den Danske Flådes Historie 1660-1720 Niels Juels flåde, 1997, ISBN 87-00-30226-0
• Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen Danmark i krig, 2005, ISBN 87-567-7269-6
• Per Eilstrup Tordenskiold Peter Wessel og hans tid årstall ukjent
• Guthorm Kavli I Tordenskiolds Kjølvann 1990 ISBN 82-516-1352-3
• Svenska Flottans Historia, Bind 2 1680-1814 Årstall 1943

Autoritetsdata