Slaget ved Granikos
| Slaget ved Granikos | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Aleksander den stores kriger | |||||||
 Slagplanen | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Makedonia og greske allierte | Persia | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Aleksander den store | Spithridates, Mithridates, Memnon av Rhodos, andre. | ||||||
| Styrker | |||||||
| 5000 kavaleri 26 000 infanteri | 15 000 kavaleri 12 000 persisk infanteri 4-5000 greske leiesoldater | ||||||
| Tap | |||||||
| Mellom 80-200 | 4000 drept 2000 fanger | ||||||
| Aleksander den stores kriger |
|---|
| Issos - Granikos- Gaugamela - Hydaspeselven |
Slaget ved Granikos i mai 334 f.Kr. var den første betydelige seieren til Aleksander den store mot Perserriket. Det ble utkjempet i nordvestlige Anatolia, nær Troja og Aleksander beseiret styrkene til de persiske satrapene (guvernørene) i Anatolia som også hadde en stor styrke med greske leiesoldater, ledet av Memnon fra Rhodos. Slaget skjedde på veien fra Abydos og Daskyliom (nær dagens by Ergili i Tyrkia) ved kryssingen av elven Granikos (dagens Biga Çayı).
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Som følge av at Aleksanders far Filip II av Makedonia ble myrdet, og den påfølgende konsolideringen av Aleksanders makedonske besittelser, kunne han gjenoppta sin fars planer om invadere Perserriket. Han satte ut med en hær tidlig i 334 f.Kr. Før han forlot Makedonia utnevnte Aleksander sin fars erfarne general Antipatros som regent i sitt fravær.[1] Det er ulike kilder til størrelsen på den makedonske hæren. Arrianos, som benyttet Ptolemaios som kilde, skrev at Aleksander krysset Hellespont med mer enn 5 000 hester og 30 000 menn til fots; Diodorus Siculus benytter omtrent samme antall, men noe ulik, 5 100 hester og 32 000 menn til fots. Diodorus refererer også til en framskutt hær allerede i Anatolia, som Polyainos i hans verk Om strategier[2] hevder var på 10 000 menn. En moderne beregning antar at Aleksander til sammen hadde en hær på rundt 47 000.[3]
Samling av persiske styrker
[rediger | rediger kilde]Før Aleksander og hans hær kunne krysse Hellespont, hadde de persiske satrapene samlet sine styrker, rundt regnet 10 000 kavalerister og 5 000 infanterister ved byen Zelda.[4] Memnon var en framstående gresk leiesoldat på persisk side. Han behersket en hær som var underlegen i antall. Antallet soldater er vanskelig å beregne grunnet motstridende kilder for begge sider, men det er overensstemmelse at den makedonske hæren var overlegent størst. Det laveste antall på persiske soldater er på rundt 6 000 og det høyeste er 15 000, og i tillegg kom den tyngden delen av hæren med greske leiesoldatene, rundt regnet fra 10 000 greske kavalerister og fra 5 000 til opptil 10 000 greske hoplitter.[3]
Memnon hadde en plan for å angripe Aleksander. Han beordret den persiske hæren om å ødelegge mat og midler for å produsere mat i landsbyene som Aleksander måtte passere. De persiske satrapene stolte ikke på Memnon og utførte ikke hans ordrer.[4] Perserne hadde to hovedmål: de ville tvinge Aleksander mot en posisjon som de valgte, en defensiv posisjon som kunne minimalisere Aleksanders fordel med infanteriet.[4] De valgte krysningspunktet for elven Granikos i håp om den makedonske hæren ikke ville holde informasjonen her. De ventet med hele kavaleriet i første frontlinje.[4] Aleksander, etter å ha krysset Hellespont, marsjerte 100 km mot perserne.
Slaget
[rediger | rediger kilde]
I henhold til Aleksanders biograf Arrianos, møtte Aleksanders hær perserne den tredje dagen i mai. Hans nestkommanderende Parmenion foreslo å krysse elven lengre opp og angripe ved daggry neste dag, men Aleksander ville angripe øyeblikkelig. Aleksanders angrepslinje hadde tung makedonsk falanks i midten og kavalerister på begge flanker. Aleksander var sammen med kompanjong-kavaleriet på høyre flanke. Perserne forventet at hovedangrepet ville komme fra Aleksanders posisjon og flyttet enheter fra deres senter, som voktet elven, til denne flanken. Dette var i en tid med «heroisk krigføring». Persernes mål var å angripe Aleksanders person med all kraft og få ham drept, noe som ville avgjøre slaget.[3]
Slaget begynte med en skinnmanøvre fra kavaleriet på den makedonske venstre flanke, ledet av Parmenion. Perserne omgrupperte og slo angrepet tilbake.[5] Aleksander ledet deretter sitt kavaleri i en vinkelformet angrep og slo inn i midten av den persiske linjen. Perserne gikk til motangrep med en skvadron adelsmenn til hest, og et antall persere av høy rang ble drept, skjønt Aleksander selv ble nær drept av de persiske brødrene Rhoesakes og Spithridates, sistnevnte den persiske satrapen, men ble reddet av en av sine offiserer, Kleitos Svarte. Så mange som åtte persiske kommandanter skal ha falt i slaget og to begikk selvmord etterpå. En vesentlig årsak til at perserne tapte var antallet persiske kommandanter som falt.[3]
Det greske kavaleriet snudde deretter mot venstre og valset opp med det persiske kavaleriet. Det åpnet seg opp et hull der de hadde vært, og det makedonske infanteriet slo gjennom og angrep det svake persiske infanteriet bak. Den makedonske falanksen angrep samtidig de greske leiesoldatene. Med mange av deres ledere døde, og det persiske infanteriet på flukt, og mens begge flankene med persiske kavaleri trakk seg tilbake, ble det sammenbrudd i midten. Infanteriet rømte og mange av dem ble drept mens de løp. Makedonerne omringet de gjenværende greske leiesoldatene som hadde kjempet for perserne.
Grekerne skal ha tapt mellom 300 og 400 menn. Persernes tap var på rundt 1 000 kavalerister og 3 000 infanterister. De overlevende blant greske leiesoldatene som var blitt etterlatt etter at det persiske kavaleriet hadde rømt slagmarken, forsøkte å forhandle en fredsavtale med Aleksander, men han aksepterte ingen. De ble alle sendt tilbake til Makedonia som slaver.[6]
Aleksander sendte 300 persiske rustninger til Parthenon i Athen som offergave til Athene og med følgende epigram:
- Ἀλέξανδρος Φιλίππου καὶ οἱ Ἕλληνες, πλὴν Λακεδαιμονίων, ἀπὸ τῶν βαρβάρων τῶν τὴν Ἀσίαν κατοικούντων, Alexandros Philippou kai hoi Hellēnes plēn Lakedaimoniōn apo tōn barbarōn tōn tēn Asian katoikountōn
Annen handlingsforløp
[rediger | rediger kilde]Nevnte framstilling av slaget er basert på Arrianos' fortelling, men den blir imøtegått av Diodorus Siculus som uttalte:
- «Da Aleksander fikk vite om konsentrasjonen av persiske styrker, gikk han raskt framfor og slo leir på motsatt av fienden, slik at Granikos fløt mellom leirene. Perserne som sto på høyere mark, gjorde intet utfall, men aktet å angrip fienden når den krysset elven da de antok at de lettere kunne vinne dagen når den makedonske falanksen var delt. Men om morgenen førte Aleksander modig sin hær over elven og grupperte den i god orden før de kunne stoppe ham. Til gjengjeld plasserte de sine ryttere langs hele frontlinjen mot makedonerne ettersom de besluttet å gjøre slaget med disse. Memnon fra Rhodos og satrapen Arsamenes holdt venstre flanke med hvert sitt kavaleri; Arsites var stasjonert deretter med ryttere fra Paflagonia; deretter kom Spithrobates, satrapen av Jonia med kavaleri fra Hyrkania (i Persia). Høyre flanke ble holdt av et tusen medere og to tusen ryttere med Rheomithres foruten baktrere av samme antall. I alt utgjorde kavaleriet mer enn ti tusen. De persiske fotsoldatene var ikke færre enn et hundre tusen, men de var stasjonert bak kamplinjen og avanserte ikke ettersom det var tenkt at kavaleriet var nok til å knuse makedonerne.»[9]
Nedtegnelse til henholdsvis Arrianos og Diodorus Siculus er for motstridende til at de kan forsones; historikere fortrekker generelt Arrianos som generelt er vurdert som en mer pålitelig historiker.
Revisjonistisk syn
[rediger | rediger kilde]Historikeren Peter Green, i hans biografi fra 1974 av Aleksander,[10] her foreslått en måte å forsone de motstridende redegjørelsene til Arrianos og Diodorus. I Greens tolkning var elvebredden voktet av infanteriet, ikke kavaleriet, og Aleksanders styrker fikk store tap i forsøket på å krysse elven, og ble tvunget til å trekke seg tilbake. Aleksander skal da motstrebende ha akseptert Parmenions råd og krysset elven om natten på et ubevoktet sted, og utkjempet slaget om morgenen den neste dagen. Den persiske hæren raste av sted mot stedet hvor Aleksander hadde krysset elven. Kavaleriet nådde først fram foran de langsommere infanteriet. Slaget utkjempet seg deretter i stor grad som beskrevet av Arrianos og Plutark.
Greens begrunnelse for forskjellene mellom hans framstilling og de antikke kildene ved å foreslå at Aleksander senere tildekket hans innledende feilskjær i å krysse elven. Green har gitt en hel appendiks til støtte for sin tolkning. Hovedårsaken var politisk, Aleksander kunne ikke innrømme selv et midlertidig nederlag. Hans innledende nederlag ble tildekket av hans propagandister med et meget heroisk (og homerisk) angrep mot en sterk hær. I forordet til en ny utgivelsen av sin biografi (2012) skrev Green at teorien har forblitt uangripelig.[11]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): A Companion to Ancient Macedonia, s. 199
- ^ Polyainos: Om strategier, 5.44.4
- ^ a b c d «Battle of the Granicus» Arkivert 16. oktober 2007 hos Wayback Machine., Pothos
- ^ a b c d Mixter, John R.: «Wars of Alexander the Great: Battle of the Granicus». Historynet.com
- ^ Arrianos: Anabasis Alexandri, I.14.
- ^ Arrianos, 1.16.45-50
- ^ Arrianos, 1.16.7
- ^ Lemprière, Nicholas; Hammond, Geoffrey; Walbank, Frank William (1972): A History of Macedonia: 336-167 B.C, Clarendon Press, s. 69
- ^ Diodorus Siculus, Bok XVII, 19
- ^ Green, Peter (1974): Alexander of Macedon, 356-323 B.C.; A Historical Biography. Utgitt på nytt i 1991, Alexander of Macedon, 356–323 B.C.: A Historical Biography. University of California Press. ISBN 978-0-520-95469-4.
- ^ Green, Peter: «Preface to the 2012 edition», Alexander of Macedon, Kindle edition. ISBN 0520275861.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Engels, Donald W. (1978): Alexander the Great and the Logistics of the Macedonian Army. Berkeley/Los Angeles/London.
- Fuller, John F. C. (1960): The Generalship of Alexander the Great. New Jersey: De Capo Press.
- Green, Peter (1974): Alexander of Macedon: A Historical Biography.
- Moerbeek, Martijn (1997): The battle of Granicus, 333 BC. Universiteit Twente.
- Rogers, Guy (2004): Alexander: The Ambiguity of Greatness. New York: Random House.
- Warry, J. (1998): Warfare in the Classical World. ISBN 1-84065-004-4.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Battle of the Granicus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- «Wars of Alexander the Great: Battle of the Granicus», Live the History.
