Slaget ved Fodevig

Slaget ved Fodevig
Konflikt: De danske kongekrigene
Dato	4. juni 1134
Sted	Vestre siden av Hammarsnäs, et nes mellom Höllviken og Fotevik på sørvestlige Skåne i Danmark, nå Sverige.; 55°27'N 12°58'Ø
Resultat	Seier for tronpretendent Erik
	Stridende parter
Tronpretendent Erik valgt som konge av skåningene med støtte fra den lokale kirken ledet av erkebiskop Asser av Lund	Kong Nils av Danmark med sin sønn Magnus den sterke som medkonge og etterfølger støttet av Kirken i Danmark
	Kommandanter og ledere
Erik	Magnus den sterke
	Styrker
Uklart.	Uklart. Sagt å ha bestått av den danske leidangen
	Tap
Ukjent	Massivt

Slaget ved Fodevig i Skåne den 4. juni 1134 var avslutningen på borgerkrigen mellom kong Nils av Danmark med hans sønn Magnus den sterke og tronpretendenten Erik, den utenomekteskapelige sønnen av Kong Erik Eiegod. Der ble kongen slått og drevet på flukt etter sin sønns død. Før månedens slutt var seierherren Danmarks enekonge.

Bakgrunnen

Knud Lavard ble slått ihjel 7. januar 1131 av sin fetter Magnus kongesønn i Haraldsted Skov nord for Ringsted under et møte dagen etter Helligetrekongersdag. Mordet på den populære hertugen av Slesvig førte til anklager fra deler av det danske aristokratiet på et sjællandsk landsting mot Magnus og hans medskyldige og kong Nils som dels gikk med på kravene og sendte sin sønn i landflyktighet. Men kort etterpå brøt kongen sine løfter og hentet hjem sønnen. Opposisjonen med base i Sjælland, Skåne og deler av Jylland gjorde opprør og valgte Knud Lavards halvbror Erik til konge.

Etter to år med blodige kamper var tronpretendenten Erik på flukt til Norge etter tapet av Sjælland ved Slaget ved Værebro i 1133. Han søkte beskyttelse hos sin svoger, kong Magnus IV Sigurdsson som hadde giftet seg med Knud Lavards datter, Kristin Knudsdatter. Med seg hadde Erik sin hustru, Malmfrid, den norske kongens stemor.

Mens Erik oppholdt seg i Bergen hadde hans andre halvbror, Harald Kesja, sammen med danskekongen slått hardt til mot borgere i Roskilde med brutale represalier med lemlestning og plyndring som rammet de tysktalende meget hardt. Disses klager nådde den nye keiseren av Det tyske-romerske keiserriket som var den tyske kongen Lothar III, vasallherren til Knud Lavard. Keiseren hadde støttet opprørerne i 1131-1132 før han vendte hjemover med store bøter fra danskekongen. På ny rustet han ut en hær og toget mot nord i 1133.

Ved den danske grensen ble den diplomatiske krisen løst med nye bøter og Magnus Nilsson måtte slutte seg til keiseren ved riksmøtet i Halberstadt våren 1134. Der måtte kongesønnen på vegne av sin far sverge lensed til keiseren som hylles som Danmarks lensherre. Under en ydmykende seremoni måtte han gå kirkegang som bæreren av det keiserlige sverdet for sin lensherre som hadde «overrakt» kongekronen til ham.

Pave Innocens II hadde gått med på å legge den danske kirkeprovinsen under erkebispedømmet Hamburg-Bremen og bekreftet den tyske erkebispens høyhetsrett over Norden. Den danske kirken som hadde skilt seg fra erkebispedømmet i Bremen i 1104, ble kastet ut i en geistlig konflikt etter at erkebisp Asser av Lund nektet å akseptere dette. Lund-erkebispen valgte nå side med opprørerne som fremdeles var sterke i Skåne.

Det norske eventyret

I Norge hadde den norske dronningen fått rede på sin ektemanns planer om å forråde Erik og hans hustru sammen med deres følge inkludert en frillesønn. Erik som allerede hadde observert at bevoktningen av gjestene inkludert egen person var forsterket ble underrettet av sin niese og sendte bud etter et skip fra Lolland.

Om kvelden hadde skipet kommet til Bergen og for å avlede vaktene holdt han en lystig fest med mye drikke. Med en frivillig prest som tok hans plass i festen kunne Erik og hans følge bryte seg ut gjennom veggen fra sovekammeret til strandbredden. Ved daggry oppdaget vaktene at Erik var forsvunnet. Kong Magnus som hadde blitt motivert av løfter om rik belønning fra danskekongen, forsøkte å følge etter med egne skip, men forspranget var for stort. Som resultat av dette besluttet Kong Magnus å sende fra seg dronningen.

På Lolland angrep Erik jarlen Ubbe som ble tatt til fange og hengt. Etter udåden fortsatte tronpretendenten til Skåne der erkebisp Asser hadde sluttet seg til opprørerne med fordekt støtte av den mektige Hvide-slekten på Sjælland.

Så snart kong Nils hadde hørt om erkebispens overgang til opprørerne, ble den danske leidangen utkommandert «mann av huse» i alle landsdeler utenom Skåne som var kommet under opprørernes kontroll. Ikke bare skulle opprøret i Skåne knuses, det også var meningen å holde riksmøte for å diskutere resultatene av forhandlingene med den tyske keiseren etter at Magnus kongssønn var kommet tilbake. Dessuten hadde sjørøverne, venderne, gjentatt sine plyndringstokter og endog angrepet byen Roskilde som danskekongen oppholdt seg i.

Fodevig

Fodevig som nå het Fotevik på den sørvestlige kysten av Skåne er en langstrakt vik med så grunt vann at man kan vade over store avstander mellom fastlandet og Hammarsnäs vendt vestover mot den større Höllviken ut mot sundet. Fra neset mot nord lå flere større holmer sammen med undersjøiske stener på sandbunnen, mellom disse såkalte kuddarna (Eskilstorpaholmarna) er det et tre hundre meter bredt innløp til Foteviken der en dypvannsrenne som var mellom fire og fem meter i dybde kom inn fra havet langs østre siden av Hammarsnäs.

Disse geologiske forholdene skapte et naturlig havn ved stormvær og vinterstorm for større samlinger av ulike fartøyer som kunne fortøye på østre side av neset i den indre Fotevik. Arkeologiske funn hadde vist at ankringsstedet måtte ha hatt militær betydning fordi det langs holmene ble funnet en kunstig undersjøisk voll av stein og tømmer på opptil 400 meters lengde og 2,5 meters høyde. De siste dateringer av funnmateriale på vollen som var bygget i 980 inkluderte fem senkede skip fra omkring 1133 til 1134. Fotevik var åpenbart samlingsstedet i middelalderen for den skånske leidangsflåten.

Nils og hans sønn Magnus ville angripe denne naturlige havnen, men den undersjøiske sperren og dypvannsrennen tvang den store leidangsflåten om til et annet sted for landgang. Nord for Fotevik er kyststrekningen fram til dagens Malmö full av store stein langt ut i vannet fra sandstrendene. Ute på halvøya Falsterbo var farvannet like langgrunt og vanskelig å ta seg inn i som på som på nordre deler av Hammarsnäset.

Bare en smal kyststrekning mellom dagens Falsterbrokanal og et stykke opp på vestre side av neset hadde steinfri sandbunn og kort avstand til strenden fra åpen hav. Denne strekningen var vendt mot fastlandet der en kongsgård og et markedsplass lå. Denne markedsplassen het Halør og lå innover i landet nordøst for dagens Fotevikens museum, mellom Lilla Hammar ytterst ute på Hammarsnäset og Stora Hammar oppe i det skånske landet.

I begynnelsen av juni 1134 hadde den store leidangsflåten samlet seg ved østre sjællandskysten, formodentlig ved Stevns klint mellom tjue og tretti kilometer fra det skånske landskapet. Tross alle forberedelser på å hemmeligholde flåtens bevegelser ble Erik kontaktet av en mann som hadde kommet seg over til Skåne med båt fra Stevns klint. Erik med opprørshæren ble varslet i forveien.

Slaget

Den 4. juni 1134 gjorde Magnus den sterke landgang sammen med sin far og den danske leidangen (som var sagt å være på 20 000 mann) på vestre side av Hammarsnäset og der på stranden fylket de kongelige sin hær klar for slag. Store deler av hæren var lite erfarne stridsmenn med dårlig utstyr og med dårlig lyst til ufred. Dessuten hadde Magnus valgt en høytidsdag til å sette den store, men dårlig disiplinerte hæren på land i håp om å unngå et tidlig motangrep. Dette ble ikke godt mottatt og skipene ble beordret lenger ut på vannet. Med seg hadde Magnus og kong Nils hele den danske kirkens representasjon fra alle landsdeler med synlig unntak av Skåne.

Erik hadde kalt til samling og rykket ut med sine rytterne i forveien mot landgangsstedet der de fant en stor, men dårlig sammensatt hær i fylking. Rytterne kastet opp en stor støvsky i den tørre dagen. Nils og hans følge hadde ved synet trukket seg tilbake og tok med seg hæren ned mot sandstrenden og skipene. Allerede før de første sverdslag hadde falt var den store leidangshæren i oppløsning.

Etter en samtidig kilde hadde Erik skaffet seg cirka tre hundre pansrede rytterne fra Tyskland, men få andre kilder bekreftet dette utover Saxo Grammaticus som opplyste i sin krønike at det var en «talrige rytterskare». Mot en allerede slagen fiende var rytterne et dødelig våpen som straks spredte menn i alle retninger og forårsaket blind panikk og et blodbad.

Bare Magnus den sterke og hans hird sammen med flere stormenn og de kirkelige representanter holdt stand, men ble nedkjempet av overmakten etter blodige nærkamper med drepte i mengder mens mesteparten av leidangshæren vadet ut i vannet mot skipene. Under panikken sank flere skip under vekten av mennene. Flere druknet i trengsel mellom Eriks stridsmenn og sine kamerater på skipene som hugget av hender og stakk ned dem som forsøkte å ta seg over relingen.

Kong Nils klarte å flykte fra slaget med en hest som førte ham til et skip lenger vekk, men måtte etterlate sin sønn som døde en tapper død sammen med hirden som var utryddet til siste mann sammen med Roskildebispen, fire jyske bisper, en svensk biskop og 60 geistlige. Tilbake på slagmarken lå flere tusen drepte, de fleste var meiet ned muligens uten motstand.

Kongemordet

Nederlaget ved Fodevig var så hardt at danskekongen flyktet til Jylland der han utnevnte Harald Kesja til medkonge og etterfølger, deretter forsøkt han å få støtte fra den tyske keiser Lothar III.

Av uklare årsaker dro han til byen Slesvig som var delt i to leire, den kirkelige som støttet danskekongen som hadde pavelige støtte og den verdslige som ikke hadde glemt mordet på hertugen som var populær i byen. Nils nektet å følge rådet om å søke tilflukt i bykirken og ville heller til borgen. Underveis ble han og hans følge overfalt av væpnede borgere fra den verdslige leiren som massakrerte dem alle sammen. Med dette var borgerkrigen om mordet på Knud Lavard avsluttet den 25. juni 1134.

Seierherrene hadde dratt til Sejerø på den nordvestlige kysten av Sjælland der de fikk høre om kongemordet i Slesvig. Erik var blitt konge av Danmark. Hans siste rival, den upopulære halvbroren Harald Kesja, hadde flyktet i mellomtiden. I februar 1135 fant den nye kongen dette siste hinderet på en gård i utkanten av Vejle. Etter Harald Kesjas død var hans åtte sønner i fangenskap henrettet på Eriks ordre.

Etterspillet

Massemordet på Harald Kesjas tolv sønner ble ikke fullført fordi den siste sønnen, Oluf, hadde kommet seg til Norge med livet i behold. Oluf skulle starte stridighetene på nytt i 1137-1139 og holde på fram til sin død i 1143.

Den nye danskekongen ble snart så upopulær ved sin ustyrlige oppførsel og sitt hardstyre at mange stormenn snudde ryggen til i stigende sinne. Under et tingmøte i Urnehoved ved Åbenrå ble han stukket ned med spyd og drept. Han fikk tilnavnet Emune som betyr den minneverdige. Det hadde også en annen betydning: Han skal vi sent glemme.

Kilder

Saxo Grammaticus: Danmarkskrøniken
Danmarkshistoriens Årstall Aschehoug forlag 2002 ISBN 87-11-11597-1
Michael Bregnsbo og Kurt Villads Jensen, Det Danske Imperium Storhed og Fald 2005 ISBN 87-11-11879-2
Grethe Jensen, Danmarkshistorien Hvor skete det 2001 ISBN 87-567-6373-5
Lars Bugge, Kort og godt om Danske Krige 2000 ISBN 87-11-16237-6

Eksterne lenker

Slaget vid Foteviken Arkivert 20. august 2010 hos Wayback Machine.
Kart over Fotevik med Hammarsnäset
Historien i 1100-tallet

Autoritetsdata