Skibinding

Skibinding er innretningen som holder fast skiskoene til skien.

Salomon langrennsbinding

Moderne turskibinding
Rottefella NNN BC med manuell åpning/lukking

I langrenn er det tre hovedtyper av sko, men flere typer bindinger:

1. NN (Nordic Norm) som er den opprinnelige varianten fra Rottefella (lansert i 1927).
2. NNN (New Nordic Norm) som er en videreutviklet variant av NN.
   1. NNN er den opprinnelige standarden.
   2. NIS (Nordic Integrated System) som er det siste nye fra Rottefella (lansert i 2005). Kompatible med NNN-sko.
   3. Prolink. Salomon sitt nyeste bindingsystem (lansert 2016). Kompatible med NNN-sko.
   4. IFP (Turnamic). Fischer og Rossignol sitt nyeste bindingsystem (lansert i 2016). Kompatible med NNN-sko.
3. SNS (Salomon Nordic System) som er en binding nesten helt lik som NNN, forskjellen er at SNS er smalere. Sko og bindinger er ikke kompatible mellom NNN og SNS. Finnes i variantene SNS Profil og SNS Pilot.

Rottefella-betegnelsen var i bruk allerede på 1960-tallet.

Rottefella NN-type langrennsbinding fra 1980-tallet

Slalåmbinding fra 1980-tallet

Gammel skibinding

Historie

Langløpskøyter med skibindinger.

Den eldste kjente skibinding var kun en stropp som gikk gjennom skia og over tåa. Denne bindingen ble laget av vidjer eller lær. Denne fungerer godt hvis man bruker sko med oppstående tupp (skaller), men holder ikke godt med andre sko.

På 17-1800 tallet ble det vanlig å bruke hælstropp eller såkalt Ilke-binding. Hælstroppen gikk fra tåstroppens sider og helt rundt hælen på skoen. Den ble oftest laget av vidjer, da dette ga mye bedre støtte sideveis enn en lærrem gjorde.

Sondre Norheim blir ofte omtalt som den første som brukte hælstropp av vidjer, men dette ble beskrevet også før hans fødsel og var velkjent lenger øst i landet. I sin beskrivelse av Trysil fra 1784 beskriver Axel Smith vidjebindingen som den brukes i Østerdalen:

Og heri kjendes altså fornemmelig de østerlandske Skies Fortrin for de vesterlandske; thi da disse sidste ere både lige lange, og begge uden Skindfoder, må Karlen tage dem af Fødderne og bære dem i Hånden, når han skal gå opefter et Bjerg eller en Bakke, da derimod de østerlandske og de ost-nordenfjeldske lade dem i alle Tilfælde sidde ved Fødderne; Skiene bindes af den Årsag fast til Fødderne med Læder-Remme, efter at Tæerne eller Forfoden er stukket ind i en liden Bue midt ovenpå Skiene, som er gjort af Vidier. Disse Buer finder man vel og på de vesterlandske, men deri indstikkes alene Forfoden, uden at fastbindes, så at Skiene efter Behag i et Øjeblik kan afslænges.

Ilke-bindingen har en kloss på skien bak tåstroppen eller en «for kort» hælstropp som begge gjør nytten ved å bremse fotens utsklidning fra tåstroppen. Det er delte meninger om Ilke-bindingen er en egen binding, eller om det er hælstropper som har røket og blitt knytt inn.

Tidlig på 1900-tallet begynte man å bruke metall i skibindingene. Den første varianten var Huitfeldt-bindingen med et flattjern gjennom et hull i skien, og tåbånd og hælbånd festet på denne. For å gjøre det enklere å spenne av og på ble det ofte brukt en Høyer-Ellefsen-strammer på hælen.

Ca. 1920 ble bindingene for første gang skrudd oppå skiene. Dette gjorde skiene mye sterkere, siden det ikke trengtes hull fra siden, og det kunne bli mer støtte sideveis for støvlene, som begynte å få flate sider foran.

Spanskrør-bindingen er en liknende binding, men med et spanskrør som hælstropp som trekkes forover og festes foran bindingen med en vingemutter.

Etter hvert som skisporten krevde raskere utstyr begynte noen å utvikle tåbindinger. Her kan nevnes bergendahl-bindingen, Seebergs patent fra 1932, og til slutt Rottefella. Rottefella ble først laget i mange størrelser, tilpasset forskjellige sko, men på 1970-tallet ble dette standardisert til få, og til slutt til en 75mm standard.

Huitfeldt-bindingen ble videreutviklet, og kjennes nå av de fleste som Kandahar-bindingen.