Signalhorn
Signalhorn er et av de enkleste messingblåseinstrumentene, det er i hovedsak et enkelt horn uten ventiler. Alle tonene blir kontrollert gjennom utøverens embouchure. Siden instrumentet er uten mekaniske hjelpemidler, har det begrensninger i hvilke harmonier det kan spille.
Signalhornet er utviklet fra tidlige instrumenter, til bruk både for musikk som kommunikasjonsmidler. Det kaller «horn» fordi de ble utviklet fra bruke av horn fra dyr. De første signalhornene ble utviklet til hjelp under jakt, for å lage lokketoner overfor byttet og for å gi signaler mellom jegerne.
Det første kjente tilfellet med bruk at militær signalmann med signalhorn var den såkalte «halvmåneblåseren» Halbmondblaser i Hannover i 1758. Det var U-formet (derav navnet) og lett bærbar over skulderen i skulderrem. Den kom til England i 1764 hvor den etter hvert ble utbredt innen infanteriet. Innen kavaleriet ble det brukt trompet, noe som i ettertid er blitt blandet med signalhorn. Trompet produserer en lyd som var bedre hørbar på kortere avstander, mens signalhornet er mer hørbart over større avstander.
Signalhornet er hovedsakelig brukt som militært signalhorn, men også i drillkorps hvor disse er blitt utvikle videre fra sine militære bakgrunn.
Kornett kan feilaktig oppfattet for å være en videreutvikling fra signalhornet, til tross for at det stammer fra franske posthorn.
På 1800-tallet oppsto det en rekke instrumenter som var varianter av standard signalhorn, og disse kunne være ulikt stemt i forhold til hverandre, slik at orkestrene kunne spille over et bredere musikalsk repertoar. I England ble den stemte utgaven Royal Kent bugle utviklet av Joseph Halliday i 1811. Denne ble svært populær og var i utstrakt bruk fram til ca. 1850, og benyttet in arbeider av Richard Willis, som senere ble orkesterleder for signalorkesteret ved United States Military Academy i West Point.