Sei Shōnagon
| Sei Shōnagon | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 966[1] Heian-kyō | ||
| Død | 1025 Kyoto | ||
| Beskjeftigelse | Hoffdame, lyriker, essayist, dagbokskriver, skribent, historiker | ||
| Ektefelle | Tachibana no Norimitsu Fujiwara no Muneyo | ||
| Far | Kiyohara no Motosuke | ||
| Søsken | Kaishū Kiyohara no Munenobu | ||
| Barn | Tachibana no Norinaga Jōtōmoninkomanomyōbu | ||
| Nasjonalitet | Japan | ||
Sei Shōnagon (清少納言 født ca.966, død 1017 eller 1025) var en japansk forfatter, poet og hoffdame som tjente keiserinne Teishi (Sadako) rundt år 1000, midt i Heian-perioden. Hun er kjent som forfatter av Hodeputeboken (枕草子 makura no sōshi).
Navn
[rediger | rediger kilde]Sei Shōnagons egentlige navn er ikke kjent. Det var skikken blant aristokrater på den tiden hun levde å gi en hoffdame et kallenavn hentet fra et hoffkontor/-stilling som tilhørte hennes far eller ektemann.[2] (清 Sei) stammer fra farens familienavn «Kiyohara» (den innfødte japanske uttalen av den første stavelsen er kiyo, mens den kinesisk-japanske uttalen er sei ). Shōnagon refererer til en lavere regjeringsstilling.[2] Hennes forhold til denne stillingen er imidlertid ukjent — verken faren eller noen av hennes to ektemenn hadde en slik stilling.[2] Bun'ei Tsunoda har antydet at stillingen kan ha tilhørt en tredje ektemann, kanskje Fujiwara no Nobuyoshi.[2]
Hennes egentlige navn har vært et tema for debatt blant historikere gjennom tidene, og navnet Kiyohara no Nagiko (清原 諾子) har vært sett på som en mulighet. Kiyohara var navnet på klanen hun stammet fra.[3][4]
Biografi
[rediger | rediger kilde]Lite er kjent om livet hennes, bortsett fra det som finnes i det hun har skrevet. Hun var datteren til Kiyohara no Motosuke, en lærd og kjent waka-poet, som jobbet som provins-embetsmann. Bestefaren hennes, Kiyohara no Fukayabu, var også waka-poet. Familien var hoffolk av middels høy rang og hadde økonomiske vanskeligheter, muligens fordi de ikke ble tildelt en inntektsgivende stilling.
Da hun var 16 år giftet hun seg med Tachibana no Norimitsu, en offentlig tjenestemann, og fødte en sønn, Norinaga. Oversetter og poet Hiroaki Sato (født 1942) stiller spørsmål ved om Sei Shōnagon og Norimitsu faktisk var gift, eller om de bare var nære venner. «Damene og herrene ved hoffet ertet dem ved å kalle ham hennes storebror og henne hans lillesøster.»[5]
I 993, da hun var 27 år, begynte hun som hoffdame ved keiserinne Teishis hoff. Teishi var gift med keiser Ichijō. På denne tiden er det mulig at Shōnagon var skilt.
På grunn av brannfaren bodde ikke den keiserlige familien i Heian-palasset. Keiserinne Teishi bodde i en del av Chūgushiki, «Byrået for tjenester for den mellomste keiserinnen», og flyttet til andre boliger etter hvert som omstendighetene endret seg.
Da hennes tjeneste ved hoffet var avsluttet, kan hun ha giftet seg med Fujiwara no Muneyo, guvernør i Settsu-provinsen, og hun kan ha fått en datter, Koma no Myobu, selv om enkelte kilder nevner at hun ble en buddhistisk nonne.[6]
Shōnagon er kjent for sin rivalisering med forfatter og hoffdame Murasaki Shikibu, forfatter av Fortellingen om Genji. Shikibu tjente keiserinne Shoshi, keiser Ichijōs andre kone. Murasaki Shikibu omtalte Shōnagon negativt i sine nedtegnelser i Lady Murasakis dagbok, men hun anerkjente Shōnagons litterære talent.
Skriving
[rediger | rediger kilde]
Samtidige hoffmenn anså Shōnagon som en person med en utmerket hukommelse. Tekstene hennes inkluderer mange erindringer om hendelser ved hoffet, ofte med presise detaljer som klærne folk hadde på seg, til tross for at de ble skrevet ned flere år etter at hendelsene fant sted.[7]
Shōnagon ble populær på grunn av Hodeputeboken, som ikke var ment for publisering.[8] Den er en samling av lister, sladder, poesi, observasjoner og klager skrevet i løpet av hennes år ved hoffet. Boken føyer seg inn i en sjanger kjent som zuihitsu. Shōnagons essays beskriver datidens forskjellige daglige opplevelser og skikker – og forhold ved det keiserlige hoffet i Kyoto der hun bodde, fra et unikt synspunkt.[9] Hodeputeboken ble sirkulert ved hoffet, og eksisterte i flere hundre år i håndskrevne manuskripter. Den ble trykt første på 1600-tallet, og finnes i forskjellige versjoner: Rekkefølgen på oppføringene i boken kan ha blitt endret av skriftlærde, med kommentarer og passasjer lagt til, redigert eller slettet. Fire hovedvarianter av teksten er kjent for moderne forskere. De to som anses som de mest komplette og nøyaktige er Sankanbon- og Nōinbon-tekstene. Senere redaktører introduserte seksjonsnummer og inndelinger; Sankanbon-teksten er delt inn i 297 seksjoner, med ytterligere 29 «supplerende» seksjoner som kan representere senere tillegg av forfatteren eller kopistene.[7]
I Hodeputeboken skrev Shōnagon om keiserinne Teishi og hennes skuffelse etter farens død, da Fujiwara no Michinaga sørget for at Shōshi ble Ichijōs gemalinne, og deretter keiserinne, noe som gjorde Teishi til én av to keiserinner ved hoffet.
Shōnagon skriver med tilsynelatende letthet om hendelser ved hoffet, og avdramatiserer eller utelater harde realiteter som Teishis død etter barnefødsel i år 1000. I følge den utbredte moten ville det å skrive mer lidenskapelig ha blitt ansett som lite stilig. Forfatterskapet hennes anses som vittig, og skildrer Teishis elegante hoff fra et detaljert, sladderaktig perspektiv.[6]
Oppføringene om retorikk i Hodeputeboken inkluderer råd og meninger om konversasjon, forkynnelse og brevskriving. I seksjonene med råd om konversasjon tar Shōnagon til orde for et prikkfritt språk og streng bruk av formaliteter, men tilbyr også vignetter som viser vittige replikker og omgjengelig omgangsformer blant keiserinnens hoffdamer – og mellom hoffdamer og -herrer. Shōnagon berører også temaet forkynnelse. Prester som forkynner bør være kjekke og godt trent i veltalenhet, med utmerket hukommelse, og tilhørerne deres bør være oppmerksomme og høflige personer som ikke kommer til gudstjenester for å flørte og vise seg frem. Hun sier at man kan bli distrahert og uoppmerksom når presten er lite attraktiv, men når han er pen forblir man fokusert på ansiktet hans, og opplever dermed bedre helligheten i prekenene hans. Senere tilbyr hun detaljert informasjon om brevskriving, og tilbyr oppskrifter for papir, kalligrafi, og verdsetting av brev som kjærlighetsgaver. Shōnagon viet spesiell oppmerksomhet til «morgenen-etter-brev». I det japanske hoffsamfunnet var sex mellom hoffolk ulovlig, men skjedde svært ofte. Et sosialt krav var at mannen sendte et dikt på vakkert papir med en dekorativ blomst eller gren til kvinnen, og at hun svarte. Shōnagon går i dybden om dette emnet i seksjonen hennes kalt «Ting som gjør en nervøs.»[6]
En av hennes waka er inkludert som nr. 62 i den berømte antologien Ogura Hyakunin Isshu.
Oversettelser og bearbeidelser
[rediger | rediger kilde]makura no sōshi (Hodeputeboken) er oversatt flere ganger.[8]
I 1928 utga Arthur Wailey i London The Pillow Book of Sei Shōnagon, omtalt som en «aldeles fortreffelig oversettelse» av Arne Dørumsgaard.[10]
I 1967 utkom The Pillow Book of Sei Shōnagon, oversatt og redigert av Ivan Morris, utgitt av Oxford University Press.[3]
Peter Greenaways erotiske dramafilm The Pillow Book hadde premiere i 1995.[11]
Senere år
[rediger | rediger kilde]Det finnes ingen kjente detaljer om Shōnagons liv etter år 1017, og det er svært få opptegnelser om henne etter keiserinne Teishis død i år 1000. Ifølge én tradisjon levde hun sine siste år i fattigdom som buddhistisk nonne. En annen tradisjon forteller at hun giftet seg med Fujiwara no Muneyo, guvernøren i Settsu-provinsen, etter at hennes hofftjeneste var avsluttet, og fikk en datter, Koma no Myobu. Hodeputeboken antas å ha blitt ferdig en gang mellom 1001 og 1010, mens Shōnagon var pensjonist.
Tidslinje
[rediger | rediger kilde]Viktige bakgrunnsbegivenheter er inkludert. Navn er skrevet i japansk rekkefølge, med etternavn først. Opplysningene er fra Hodeputeboken.[7]
- 966? Sei Shōnagon blir født. Far Kiyohara Motosuke, mors navn ukjent.
- 967 Keiser Murakami, Ichijōs bestefar, dør. Interregnum i to år.
- 969 Enyū (født 959), Ichijōs far, overtar tronen.
- 975 Prinsesse Senshi (964–1035) blir Kamo yppersteprestinne (til 1031).
- 977 Fujiwara Teishi blir født. Far Fujiwara Michitaka (født 953), mor Takashina Kishi (død 996).
- 978 Fujiwara Senshi (962–1001), datter av Fujiwara Kaneie, blir keiserinne, som keiser Enyūs hustru
- 980 Ichijō født. Far keiser Enyū, mor Fujiwara Senshi.
- 984 Keiser Enyū trekker seg tilbake og tar buddhistiske ordre. Etterfulgt av Kazan (968–1008), eldste sønn av keiser Reizei.
- 986 Keiser Kazan trekker seg tilbake. Han blir etterfulgt av Ichijō.
- 990 Teishi blir gemalinne for keiser Ichijō. Fujiwara Kaneie, Michitakas far, blir kansler.
- 991 Den pensjonerte keiser Enyū dør.
- 993 Fujiwara Michitaka blir kansler. Sei Shōnagon blir en hoffdame i Teishis hoff.
- 994? Fujiwara Korechika (974–1010), Michitakas sønn, gir keiserinne Teishi papiret Sei Shōnagon vil ha bruk for til puteboken sin.
- 995 kansler Fujiwara Michitaka dør. Michitakas bror og rival, Fujiwara Michinaga (966–1027), øker sin makt.
- 996 Teishis brødre Korechika og Takaie (979–1044) angriper pensjonert keiser Kazan; de blir arrestert og tvunget til å forlate hovedstaden. Guvernør i Ise Minamoto Tsunefusa besøker Sei Shōnagon og oppdager og sirkulerer det tidlige utkastet til Hodeputeboken. Teishi føder en datter, prinsesse Shūshi.
- 997 Korechika og Takaie får reise tilbake til hovedstaden.
- 999 Stor brann ved keiserpalasset. Teishi føder en sønn, prins Atsuyasu.
- 1000 Michinagas datter Shōshi blir keiser Ichijōs gemalinne, og erstatter Teishi. Teishi føder en datter, prinsesse Kyōshi, og dør to dager senere. Sei Shōnagon forlater hoffet.
- 1011 keiser Ichijō dør. Han blir etterfulgt av Sanjō.
- 1017 Siste kjente referanse til Sei Shōnagon.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119045834, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Keene 1999 : 412.
- ^ a b «THE PILLOW BOOK OF SEI SHONAGON translated and edited by IVAN MORRIS (Book Review) - ProQuest». www.proquest.com (på engelsk). Besøkt 28. mars 2024.
- ^ «User-submitted name Nagiko - Behind the Name». www.behindthename.com. Besøkt 28. mars 2024.
- ^ Sato 1995 : 55–58.
- ^ a b c Donawerth 2002 : 22–23.
- ^ a b c Sei Shōnagon. The Pillow Book. London, England: Penguin Books, Ltd. ISBN 0-140-44806-3.
- ^ a b «the pillow book - Search Results». search.worldcat.org. Besøkt 28. mars 2024.
- ^ «清少納言と餅餤 (Sei Shōnagon and beidan)». Besøkt 22. januar 2019.
- ^ Dørumsgaard (1968), s. 148–149
- ^ Greenaway, Peter; McGregor, Ewan; Oida, Yoshi (6. juni 1997). «The Pillow Book». Kasander & Wigman Productions, Woodline Films Ltd., Alpha Film Corporation. Besøkt 28. mars 2024.
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- Keene, Donald. A History of Japanese Literature, Vol. 1: Seeds in the Heart – Japanese Literature from Earliest Times to the Late Sixteenth Century (paperback utg.). New York, NY: Columbia University Press. ISBN 978-0-231-11441-7.
- Donawerth, Jane. Rhetorical Theory by Women Before 1900. Lanham, Maryland: Rowman & Littlefield. ISBN 978-0-7425-1716-5.
- Dørumsgaard, Arne (1968). Klassisk japansk poesi. Dreyer.
- Sato, Hiroaki. Legends of the Samurai. Overlook Duckworth. ISBN 9781590207307.
- Tsunoda Bun'ei 1975. "Sei Shōnagon no Shōgai" in Makura Sōshi Kōza, Vol. 1. Tokyo: Yūseidō.