Hopp til innhold

Rudolf Vrba

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rudolf Vrba
FødtWalter Rosenberg
11. sep. 1924[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Topoľčany[1][2][3]
Død27. mars 2006[4][5]Rediger på Wikidata (81 år)
Vancouver
BeskjeftigelseFarmakolog, lege, universitetslærer Rediger på Wikidata
EktefelleGerta Vrbová (1947–1957)[6]
NasjonalitetTsjekkoslovakia[1][3]
Canada (1972–)
Utmerkelser1. klasse av Det hvite dobbeltkorsets orden (2007) (posthum, deles ut av: Ivan Gašparovič, Slovakias president)[7]
Æresdoktor ved Haifa-universitetet (1998)
Rudolf Vrba på Commons

Rudolf Vrba (født Walter Rosenberg; 1924–2006) var en kanadisk farmakolog av tsjekkoslovakisk opprinnelse. Han var en av fem jøder som under andre verdenskrig klarte å rømme fra Auschwitz. Vrba fortalte, særlig i form Vrba-Wetzler-rapporten, omverdenen om massemordet som pågikk der.

Vrba ble i juni 1942 deportert fra Republikken Slovakia til Auschwitz. Sammen med Alfréd Wetzler (1918–1988) klarte han i april 1944 å flykte fra leiren, og over grensen til Slovakia. Der utarbeidet de den første utførlige rapporten fra utryddelsesleiren. På denne tiden pågikk holocaust i Ungarn for fullt, og Auschwitz var inne i sin dødeligste fase med opp mot 10 000 drepte daglig.

Opplysninger fra rapporten ble formidlet til jødiske ledere i Ungarn og via Sveits til de allierte. Jødiske ledere ba de allierte om å bombe Auschwitz og jernbanelinjen fra Ungarn. Deler av rapporten ble offentliggjort i sveitsiske aviser, av BBC og i New York Times i slutten av juni 1944 og en kortversjon av rapporten kom til utenriksdepartementet i London 4. juli. Rapporten bidro til at transportene av jøder fra Ungarn til Auschwitz ble stanset i juli 1944. Vrba mente at det var lite og langsom respons på Vrba-Wetzler-rapporten og at langt flere kunne vært reddet. Vrba vitnet ved flere rettssaker etter andre verdenskrig. Flukten ble i 2021 fremstilt i en slovakisk spillefilm.

Vrba ble etter krigen professor i farmakologi ved University of British Columbia.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Vrba (som Walter Rosenberg) nummer fire fra venstre i forreste rekke, på skole i Bratislava omkring 1935.

Vrba ble født Walter Rosenberg den 11. september 1924 i Topoľčany i Tsjekkoslovakia (fra 1993 i Slovakia) som barn av Helena Rosenberg (født Gruenfeldová) og Elias Rosenberg.[8] Faren var sagbrukseier.[9][10] Hans morfar, Bernat Grünfeld, ble drept i Majdanek.[11]

Jødiske slovaker ble utsatt for forfølgelse straks Republikken Slovakia var opprettet i mars 1939.[12] I 1939 ble Vrba utvist fra gymnaset i Bratislava på grunn av jødeforfølgelser fra det antisemittiske og nazivennlige regimet i Republikken Slovakia. Han tok seg da arbeid og fortsatte skolearbeidet på egen hånd blant annet med fagene kjemi, engelsk og russisk.[8][9][13][14][15][16]

Fascistregimet hadde mål om et jødefritt Slovakia og tilskyndet utvandring og innledet i 1940 en gradvis ghettoisering. Jødiske barn og unge ble utvist fra den offentlige skolen. Jødene i Slovakia ble fra september 1941 pålagt å gå med gul stjerne på klærne. I 1942 begynte han å planlegge flukt til Storbritannia, og fikk penger og klær av foreldrene til flukten.[8][9][13][14][15][16]

Den da[når?] 19 år gamle Walter Rosenberg ble Rudolf Vrba etter flukten fra Auschwitz, et navn han beholdt resten av livet, og han brukte 7. april (dagen han unnslapp Auschwitz) som fødselsdato.[9][11]

Forsøk på flukt til Ungarn

[rediger | rediger kilde]
Den bevarte transittleiren Sereď (nå holocaustmuseum). Vrba ble holdt i en tilsvarende arbeids- og transittleir i Novaky.[17]
Se også: Holocaust i Slovakia

Republikken Slovakia begynte deportasjoner til dødsleirene i det okkuperte Polen i mars 1942, og var det første landet som frivillig sendte sine innbyggere til dødsleirene.[18][19]

I mars 1942 ønsket Vrba å flykte til Storbritannia via Ungarn. Det var vanskelig for ham å ta toget mot grensen ved Sereď på grunn av de stadige kontrollene om bord. Foreldrene fikk en bekjent av faren til å kjøre ham i taxi, og han gikk gjennom åkrer over grensen til byen Galánta der han hadde bekjente (Ungarn hadde tatt over den sørlige delen av Slovakia inkludert Galanta i 1938).[8][9]

Han kom seg med tog videre til Budapest der han etter noe frem og tilbake bestemte seg for å reise hjem til Trnava i nærheten av Bratislava. På retur over grensen ble han anholdt av ungarske vakter og banket opp i arrest, mistenkt for å være spion. De ungarske vaktene jaget ham deretter over grensen til Slovakia der han ble anholdt av slovakiske grensevakter, og plassert i transittleiren Novaky øst i Trenčín-regionen.[8][9] Vrba forsøkte å stikke av fra Novaky, men ble tatt til fange igjen.[20]

Auschwitz

[rediger | rediger kilde]
Se også: Holocaust i Slovakia

Til Majdanek og Auschwitz

[rediger | rediger kilde]
Oversikt over utryddelselseleirer, konsentrasjonsleirer og ghettoer, med Majdanek i generalguvernementet og Auschwitz like vest for Krakow i det annekterte Schlesien. Den sørlige delen av Slovakia var annektert av Ungarn.

I juni 1942 ble han deportert til Majdanek. Han møtte der den eldre broren Sammy og dette var siste gangen Rudolf Vrba så broren. I Majdanek ble han satt til byggearbeid. To uker senere ble han overført til Auschwitz I (hovedleiren i Auschwitz-komplekset) der de ankom 30. juni og han ble tatovert med fangenummer 44070.[8][9][13][19][20][21][22]

Vrba arbeidet i «Kanada», avdelingen der eiendeler og verdisaker for de som ble gasset ble sortert og videresendt. Hovedjernbanelinjen mellom Wien og Kraków gikk mellom Auschwitz I og Birkenau, og ved et kort sidespor var det en plattform der vognene med deporterte personer ble tømt. Gulvet i godsvognene var dekket av etterlatt bagasje. Han fant i forbindelse med dette arbeidet litt mat som ga ham bedre muligheter til å overleve. Det tok et par timer å rydde et tog. Etter seks måneder ble Vrba flyttet til Auschwitz-Birkenau som var utryddelsesleiren knyttet til Auschwitz-komplekset. Kanada-kommandoen ble opprinnelig innkvartert i blokk 4 i Auschwitz I, i januar 1943 ble den flyttet til blokk 16 i Birkenau.[11]:59–64

I forbindelse med arbeidet i Kanada-kommandoen var han til stede da jernbanetransportene ankom, og han la merke til hvor lite de deporterte visste om Auschwitz. Vrba registrerte at flere hadde med seg klær for ulike årstider og kjøkkenutstyr, noe som for Vrba tydet på at de trodde på det dreide seg om forflytting og bosetting et annet sted.[11]:59

Vrba la merke til at det innenfor Auschwitz ikke var så strengt hemmelighold, og informasjon gikk fra SS til kapos og til vanlige fanger. Praktisk talt alle fanger i leiren visste hva som ville skje med nyankomne som selv ikke visste noe: Vrba møtte ikke en eneste deportert som kjente til drapsanlegget på forhånd. Han mente at hemmelighold var avgjørende for at massemordet og tyveriet i Auschwitz kunne pågå uforstyrret i over to år.[11]:70–71

Jødenes passive holdning var etter Vrbas vurdering ikke resultat av deres underlegenhet slik nazistene hevdet. Vrba mente at jødenes lydighet skyldtes håp om å unnslippe den tiltagende antijødiske volden på hjemstedet: De håpet å komme til et relativt tryggere bosettingsområde eller i det minste at de kunne overleve i et slags jødisk reservat i øst.[11]:70–71

Når et tog med deporterte var på vei, ble 100–200 fanger i Aufräumungskommando bevoktet av 10–15 SS-menn sendt til jernbanerampen. Rampen ble bevoktet av rundt 50 bevæpnede SS-menn. Togene besto av 20–40 godsvogner, i noen tilfeller 50–60. Vrba var vitne til at det kom tog fra Frankrike, Belgia, Nederland, Theresienstadt, Slovakia, Polen, Hellas og det vestlige Ukraina. Vrba anslo at han i perioden august 1942–juni 1943 var tilstede ved 100 til 300 ankomster (han tok ikke notater og kunne ikke gjøre et mer nøyaktig anslag). Hver vogn hadde 80 personer, i noen tilfeller 100 eller flere, og de hadde vært underveis i 2–10 dager. Når vognene var veldig overfylte kunne det være flere titalls døde ved ankomst. De deporterte hadde som regel med seg nok mat, men de fikk ikke særlig drikkevann i løpet av reisen.[20][11]:59–64

Han så hvordan de nyankomne ble sortert, slik at unge og arbeidsføre fikk leve, mens flertallet ble avlivet. Sorteringen ble gjort av en lege i SS. De som fikk leve for å arbeide ble registrert, mens de som ble sendt i gasskammeret ble ikke registrert. Fra jernbanerampen på utsiden av leiren ble fangene fraktet med lastebil til gasskammeret (sporet ble forlenget inn i Birkenau våren 1944 da Vrba flyktet). Vrba anslo at 80–90 % av de deporterte ble gasset rett etter ankomst.[11]:59–64[20]

Forberedelser til holocaust i Ungarn

[rediger | rediger kilde]
Se også: Holocaust i Ungarn
Ankomstplattformen i Birkenau anlagt i 1944 i påvente av jøder fra Ungarn. Foto fra Auschwitzalbumet litt over en måned etter at Vrba og Wetzler hadde flyktet.

I midten av januar 1944 la han merke til at det ble anlagt et nytt jernbanespor inn i Birkenau, noe som ville forenkle arbeidet med å føre nyankomne til gasskammeret. Den ikke-jødiske tyske kapoen «Yup» (internert på grunn av fagforeningsarbeid og merket med rød trekant som politisk fange) som arbeidet på en ny jernbaneplattform (ankomstrampe) fortalte at SS ventet omkring én million ungarske jøder, og at den gamle rampen på det åpne området mellom Auschwitz I og Birkenau ikke var tilstrekkelig til å håndtere slike mengder. Ungarn hadde på den tiden det største, intakte jødiske samfunnet i Europa og hadde til da vært beskyttet av landets regjering.[22][11]:58–59, 67–69

Forberedelsen innebar forlengelse av sidesporet 2 kilometer fra den opprinnelige plattformen nesten til drapsanlegget inne i Birkenau. Ifølge Vrba ville dette forenkle logistikken betydelig. Vrba aksepterte straks Yups forklaring og la daglig merke til anleggsarbeidet der hundrevis av fanger medvirket på jernbanesporet og den nye plattformen. Vrba ble også fra andre kapos fortalt at dette var forberedelser til å ta mot ungarske jøder. De jødiske ungarerne ble omtalt som «ungarsk salami» i SS-sjargong, med henvisning til den typiske maten fangene tok med på lange reiser, mat SS-menn tok selv (nederlendere hadde med seg ost, fra Frankrike kom det sardiner og fra Hellas oliven).[11]:58–59, 67–69[20][22]

Tyskland okkuperte Ungarn 19. mars 1944.[10][23][24][25] SS-offiseren Adolf Eichmann og hans Sondereinsatzkommando Eichmann kom 21. mars 1944 til Budapest[26][27][28][29] og en uke senere var en landsdekkende plan for internering og gettoer klar. Tyske og ungarske representanter ble enige om deportasjon av absolutt alle jøder i Ungarn.[30][31] Forberedelser og planlegging pågikk i april og tidlig mai, blant annet var Rudolf Höß i Budapest for å diskutere fremdriftsplanen for deportasjonene med Adolf Eichmann og de ungarske statsbanene (MÁV).[32] Deportasjonene til Auschwitz begynte 15. mai 1944 og pågikk deretter i stort tempo.

Forberedelse til flukt

[rediger | rediger kilde]
Telegram 8. april 1944 fra Gestapo i Auschwitz til RSHA i Berlin om Rosenbergs (Vrbas) og Wetzlers flukt. Dette var den eneste administrative dokumentasjonen på at de to eksisterte.[11]:72

Straks Vrab kom til Auschwitz skal han ha sagt til en venn: «Jeg skal flykte fra dette stedet.»[20] Vrba antok at han ville ha godt utgangspunkt til å fortelle verden utenfor om Auschwitz: Han hadde vært der i to år og hadde god kjennskap til utforming og drift av anlegget. Han hadde vært 6 måneder i Auschwitz I og deretter i Birkenau, og arbeidet i Aufräumungskommando innebar at han jevnlig gikk fra innkvarteringen til den opprinnelige jernbanerampen som lå mellom leirene.[11]:71–73

Fra «Kanadas» lagerområde kunne han på klare dager se kirkespiret i byen Oświęcim (Auschwitz) mindre enn fem kilometer unna. I forbindelse med annet arbeid utenfor leiren visste han at den lille elven Sola skilte konsentrasjonsleiren fra byen. Vrba kjente også til mye konkret som hadde foregått der siden han ankom. På grunn av nøye overvåkning av arbeidet, og hyppige ransakinger unngikk han å ta notater (forsøk på kommunikasjon med verden utenfor var livsfarlig), og han ville basere seg på utelukkende på sin egen gode hukommelse.[11]:71–73

I 1943 fikk han i oppdrag å være protokollfører (Registrar) for karanteneleiren, noe som ga ham innblikk i antallet personer transportert inn i leiren. Som funksjonær kunne han bevege seg noe friere rundt i leiren enn andre fanger. Fra medfanger, blant medlemmer av Sonderkommando som ble tvunget til å hjelpe til med gassing og brenning av lik, fikk han informasjon om hvordan gasskamrene fungerte og en etikett fra en beholder merket Zyklon B.[9][11]:64[13][19][20][21][22]

En dag mens han arbeidet med ofrenes etterlatte bagasje fant han et atlas blant noen skolebøker. Han studerte i smug siden om Schlesien noen minutter: Han fant ut at Oświęcim lå 50 kilometer nord for grensen og at elven Soła rant i omtrent rett linje nordover fra grensen. Vrba ville derfor ganske enkelte følge elven Sola oppstrøms mot grensen.[11]:74

Vrba planla opprinnelig å flykte 26. januar 1944 sammen med polskfødte Charles Unglück fra Frankrike. På grunn av praktiske problemer kom ikke Vrba til det avtalte møtestedet i tide. Unglück forsøkte da å rømme alene og ble drept samme dag.[11]:71

Den neste planen var i samarbeid med Alfréd Wetzler, han kom som Vrba fra Slovakia. Vrba kjente Wetzler fra Trnava der Vrba bodde til han ble deportert. Mer enn 600 jødiske menn (inkludert Wetzlers far og brødre) ble deportert fra Trnava i 1942 og våren 1944 var bare Vrba og Wetzler i live. Wetzler arbeidet først som Schreiber der Leichenkammer (likhusets protokollfører) og senere som Blockschreiber.[11]:71–73

Det var ingen organisert motstandsgruppe som sto bak fluktplanene og ingen kjente til fluktplanene. Det var mange angivere også blant fangene, og Vrba tok ikke sjansen på å snakke med noen. Heller ikke med Wetzler diskuterte han den konkrete ruten etter flukten, utover at de ville til hjemlandet Slovakia, blant annet fordi de der ikke ville bli avslørt av språket. I Slovakia ville de søke kontaktpersoner som kunne hjelpe med å formidle opplysningene de hadde. De planla å flykte mandag 3. april og utsatte flukten til 7. april på grunn av praktiske problemer.[11]:71–73

Flukt fra Auschwitz til Slovakia

[rediger | rediger kilde]

Vrba og Alfred Wetzler klarte å rømme fordi de på dagtid arbeidet utenfor det elektriske gjerdet. Sammen snek de seg 7. april 1944 til et gjemmested på et plankelager dynket med tobakk og bensin, slik at de antok hundene ikke ville spore dem. Gjemmestedet hadde vært brukt ved tidligere fluktforsøk. Det lå om lag 300 meter øst for krematorium V i den uferdige seksjon BIII. Alarmen gikk klokken 18:00 fredag 7. april (Vrba hadde klokke). De to ble værende i skjul i tre netter inntil leirledelsen antok at de hadde kommet seg ut av leiren, og da letingen ble avblåst snek de seg ut gjennom det ytterste gjerdet på kvelden mandag 10. april.[11]:72, 74[20][22] De hadde fått hjelp av sovjetiske krigsfanger til å innrette gjemmestedet.[33][34]

De var barbert på hodet og kledd i stripete fangeklær, slik at de ikke kunne regne med hjelp fra lokalbefolkningen utenfor leiren.[9][13][20][21] Etterlysning ble telegrafert til alle Gestapo-stasjoner, Kripo-stasjoner og til Sicherheitsdienst; etterlysningen skal også ha nådd Heinrich Himmler.[20]

De gikk til fots over 100 km til grensen mot Slovakia, og fikk litt hjelp av polakker underveis. De forsøkte å unngå kontakt med sivile nær leiren fordi mange etniske tyske hadde blitt bosatt i denne delen av Schlesien. Den første uken beveget de seg bare om natten og i sørlig retning, og i flatlandet rundt Auschwitz passerte de flere satelittleirer med slavearbeidere. Fra Birkenau hadde de klart å få med seg 3–4 kilogram brød som de rasjonerte nøye. Om natten mistet de ofte retningen og havnet blant annet alt for langt vest og kom inn i Bielsko-Biała 13. april. I utkanten av Bielsko-Biała fikk de hjelp av en eldre polsk kvinne som lot dem være der en dag, og som ga dem mat. Vrba og Wetzler snakket begge godt polsk og skaffet seg slik god oversikt over situasjonen rundt byen. Andre etnisk polske de møtte på vei sørover var veldig forsiktige, unngikk å snakke med flyktningen og stengte dørene. I noen tilfeller var det barn som tilsynelatende tilfeldig mistet mat på veien foran de to. Søndag 16. april ble de oppdaget av tyske soldater som løsnet skudd mens de to såvidt kom seg i skjul i en skog mens de kastet fra seg forsyningene for å unnslippe.[35][11]:74–76[22][36]

Fluktruten gikk omtrent parallelt med jernbanelinjen fra Slovakia til Krakow. Deler av flukten gikk gjennom Beskidene, og de ble vist vei til grensen av en polsk partisan. Etter 11 dager til fots i skjul kom de seg over grensen til Slovakia, først til landsbyen Skalité, ved Žilina 21. april.[35][9][13][20]

Auschwitz-rapporten

[rediger | rediger kilde]
Se også: Kjennskap til Holocaust i samtiden

Rapportskriving i Slovakia

[rediger | rediger kilde]

Republikken Slovakia var formelt et uavhengig land. Regjeringen stanset høsten 1942 videre deportasjoner fra Slovakia, og den ga ikke etter for tysk press om å gjenoppta deportasjonene til leirene i det okkuperte Polen.[37][38] Etter den slovakiske oppstanden fra august 1944 ble 13 500 jøder deportert eller henrettet i tysk regi.[39]

I Žilina på slovakisk side kom i kontakt med Erwin Steiner som var medlem av det jødiske rådet der, og fortalte i tre dager (24–27. april) i detalj om hva de hadde opplevd. Juristen Oskar Neumann, leder for det slovakiske jøderådet (tysk: Judenrat, slovakisk: Ústredňa Židov), kom fra Bratislava sammen med Oskar Krasniansky for å samtale med de to. Vrba og Wetzler ble identifisert ved hjelp av lister over deporterte fra Slovakia to år tidligere. De to ble nærmest kryssforhørt. De slovakiske intervjuutskriftene ble straks oversatt til tysk og Krasniansky, som behersket stenografi, tilføyde en kort biografi for de to, samt en bekreftelse på at rapporten var ekte og nøyaktig. Vrba var ikke myndig, slik at signaturen måtte bekreftes av en voksen.[9][13][20][21][40]

Vrba og Wetzler advarte de jødiske lederne om at Auschwitz ble klargjort for å ta imot flere hundre tusen jøder fra Ungarn inkludert områder annektert fra Tsjekkoslovakia. Vrba og Wetzler redegjorde straks etter ankomst i tre dager for det jødiske rådet om hvordan Auschwitz var utformet og hva som foregikk der. De anslo at 1,75 millioner var blitt drept i Auschwitz siden juni 1942. Erwin Steiner sammenstilte Vrba og Wetzlers opplysninger i skriftlig og detaljert i en rapport på 32 sider. Rapporten ble skrevet på tysk og slovakisk (senere oversatt til flere språk), den tyske versjonen inneholdt en en kartskisse over Auschwitz-anlegget.[9][13][20][21][40]

Rapporten innbefattet tegninger, kart og beskrivelse av tekniske detaljer om gasskamrene og krematoriene. Det viste seg senere at rapporten var svært treffsikker, blant annet med hensyn til hvordan Auschwitz-komplekset var anlagt, og hvordan drapsanlegget fungerte. De to ble først forhørt av Oskar Krasniansky som reiste fra Bratislava for den jødiske undergrunnsbevegelsen i Slovakia. Krasniansky var ingeniør og tilhørte «Arbeidsgruppen» (slovakisk: Pracovná Skupina) med aktivistene Gisi Fleischmann og Michael Dov Weissmandl i spissen. Krasnianskys forhør var grundig og ble nøyaktig protokollført som ved en domstol. Krasniansky forsto trolig betydningen av opplysningene og var derfor omhyggelig med fakta. Vrba anslo at blant de som ble deportert til leiren fikk 5 til 10 % sterke og arbeidsdyktig leve mens resten ble sendt rett i gasskammeret. Han fortalte at det som regel ikke var behov for å bruke makt fordi de nyankomne ikke visste hva som ventet dem.[22][41][42]

I september 1944 sluttet Vrba seg til de tsjekkoslovakiske partisanene under opprøret som begynte 29. august[10] og fikk en utmerkelse for tapperhet.[43]

Vrba fikk i Slovakia ordnet falske identitetsdokumenter: Den da 19 år gamle Walter Rosenberg ble til «Rudolf Vrba».[9]

Vrba-Wetzler-rapporten

[rediger | rediger kilde]
Se også: Holocaust i Ungarn og Vrba-Wetzler-rapporten

Informasjonen de to bidro med ble utarbeidet som en rapport på 32 sider, kjent som Vrba-Wetzler-rapporten. Den informasjonen som var tilgjengelig før Vrba og Wetzlers flukt var fragmentert og dels motstridende. Auschwitz-rapporten er svært faktaorientert og teknisk med lite emosjoner og moralisering.[22][40] Vrba og Wetzler laget en situasjonsplan over Auschwitz-komplekset, de beskrev seleksjonen til gasskammeret, tatovering av fangenummer, gasskamrenes virkemåte, krematoriene og ga sitt eget anslag over drepte (1, 75 millioner). De advarte spesielt om forberedelsen til mottak av jøder fra Ungarn samt de gjenværende tsjekkiske jødene. Vrba og Wetzler fikk forsikringer om at rapporten skulle formidles så raskt som mulig til de allierte i vest og til jødiske ungarere som var i fare.[9][20]

Auschwitz-rapporten etter at War Refugee Board hadde sammenstilt Vrba-Wetzler-rapporten med beretning fra Czesław Mordowicz og Arnošt Rosin, november 1944.

Ungarn hadde på denne tiden det eneste intakte jødiske samfunn i Europa. Deportasjonene fra Ungarn til Auschwitz begynte 15. mai 1944. På grunn av deportasjonene fra Ungarn gikk Auschwitz i mai-juni 1944 inn i sin dødeligste fase med opp mot 250.000 drepte i løpet av en måned.[44][45]

Informasjonen i Vrba-Wetzler-rapporten ble bekreftet av Czesław Mordowicz og Arnošt Rosin, som rømte fra Auschwitz 27. mai 1944 og nådde Slovakia 6. juni. Mordowicz og Rosin hørte over radio om de alliertes landgang i Normandie og ved en misforståelse antok de at krigen var over. De ble arrestert av slovakiske grensevakter og rapporterte til de jødiske rådet i Slovakia da de slapp ut noen dager senere. Mordowicz og Rosin meldte at ungarske jøder ble drept i Auschwitz i uvanlig stort tempo og kroppsfett ble brukt til å forbedre brenningen av lik.[20][45] Disse øyenvitneskildringene omtales samlet som Auschwitz-protokollene (engelsk: Auschwitz Protocols).[20][21][46]

Witold Pilecki hadde rømt fra Auschwitz i 1943 og den polske undergrunnen hadde skaffet noe informasjon om leiren.[22][40] Undergrunnen hadde tidligere smuglet ut en rapport i januar 1944 og bragt den til London. Et alliert spionfly fotograferte ved en tilfeldighet Auschwitz 4. april 1944.[13]

Jerzy Tabeau, en ikke-jødisk medisinstudent fra Polen, rømte fra Birkenau i november 1943 og kom til Budapest 19. mars 1944 hvor han rapporterte til den polske komiteen i byen. Tabeau returnerte til Polen, sluttet seg til motstandsbevegelsen og skrev der en detaljert rapport på 19 sider om Auschwitz. Han anslo at 1,5 millioner jøder hadde blitt gasset i Auschwitz. Tabeaus rapport, kjent som Den polske majorens rapport, kom til Sveits i juni og ble i november sammenstilt med de to andre rapportene til en samlet rapport fra War Refugee Board i november.[20]

To dager før Vrba og Wetzler (5. april) hadde den tsjekkoslovakiske offiseren Siefrid Lederer rømt fra Auschwitz i SS-uniform sammen med en SS-mann. De to reiste til riksprotektoratet og Lederer forsøkte der på egen hånd og uten hell å advare de internerte i Theresienstadt om faren. Leo Baeck ble i 1943 informert om at Auschwitz var en utryddelsesleir og hadde bestemt seg for at det var best å ikke si noe til de mulige ofrene. Lederers opplysning ble formidlet til Baeck. Lederer forsøkte å sende en rapport om Auschwitz til Den internasjonale Røde Kors-komiteen i Sveits. Av de fem jødene som lykkes å flykte fra Auschwitz, var Vrbas og Wetzlers beretning den klarte viktigste og med største betydning. Mordowicz og Rosins beretning ble til en rapport på omkring syv sider. Fordi Mordowicz og Rosin satt i varetekt noen dager etter at det krysset grensen 6. juni er det uklart når deres rapport ble hektet ved Vrba-Wetzler-rapporten.[20]

Distribusjon av rapporten

[rediger | rediger kilde]

Rapporten sammenstilt av Erwin Steiner ble sendt til Michael Dov Weissmandl, som sammen med Gisi Fleischmann ledet undergrunnsorganisasjonen «arbeidsgruppen» (slovakisk: Pracovná Skupina) i Bratislava. Jødiske ledere i Ungarn ble informert sent i april eller tidlig mai 1944 (27. april ifølge Martin Gilbert[47]).[9][13][20][21]

Skisse over deler av Auschwitz-komplekset. Auschwitz I til venstre, Birkenau til høyre med gasskammer og krematorier angitt med romertall helt til høyre i Birkenau. Siemens' og Krupps fabrikker er antydet. «Kanada» holdt til like ved DAW. Jernbanelinjen Wien-Krakow/Warszawa mellom leirene med spor langs plattformen (rampen) mellom leirene. Skissen ble opprinnelig laget av Vrba i april 1944, gjengitt fra engelsk versjon av rapporten laget av War Refugee Board, Executive Office of the President, Washington DC, 1944.[11]:62 Kartskissen har ikke himmelretninger angigg og er i realiteten orientert med sør øverst og øst til venstre (omvendt av konvensjonen): gasskamrene i Birkenau lå helt vest i anlegget og Birkenau lå nordvest for Auschwitz I.[40]

Michael Dov Weissmandl var en av første som leste rapporten, og han anså den som fullt pålitelig. Weissmandel hadde vært vitne til deportasjonene fra Slovakia to år tidligere, og fikk med dette vite hva som ventet de deporterte. Weissmandel forsøkte å sende rapporten til Jewish Agency i Jerusalem.[22] Weissmandels arbeidsgruppe sendte en kopi av rapporten (oversatt til tysk) til Rudolf Kastner, en av lederne for jødisk redningsarbeid i Ungarn.[21]

De jødiske lederne i Budapest fikk rapporten 28. april 1944 eller tidlig i mai (rett før deportasjonen begynte). Krasniansky fortalte etter krigen at han personlig gav Kastner en kopi. Det er til dels uklart hvordan rapporten ble distribuert i Ungarn. I siste halvdel av juni 1944, etter at 300.000 jøder fra Ungarn var deportert til Auschwitz (hvor de fleste straks ble gasset ihjel), overleverte de jødiske lederne i Budapest rapporten til ungarske myndigheter blant annet til Miklós Horthy jr., Miklós Horthys sønn.[20]

Moshe Krausz, leder av Palestinakomiteen, fikk rapporten 18. juni 1944 mens han bodde i den sveitsiske ambassaden i Budapest; den rumenske diplomaten Florian Manoliu tok med seg rapporten til Sveits og ga den der til George Mandel-Mantello ved El Salvadors konsulat i Geneve; Mandel-Mantello ga en engelsk oversettelse av rapporten til den britiske journalisten Walter Garret i Zürich; Garret ga et sammendrag på seks sider til britiske, amerikanske og tsjekkoslovakiske myndigheter.[20]

Rapporten kom frem til den jødiske redningskomiteen i Sveits.[21] Weissmandel la ved et følgeskriv med en moralsk og følelsesladet bønn om hjelp, og en reprimande til de som måtte avslå å hjelpe. Weissmandel ba de allierte om å bombe Auschwitz for å stanse massedrapet.[22]

Rapporten kom Howard Elting, amerikansk konsul i Bern, i hende. Han overbragte rapporten til jødiske organisasjoner, og til USAs utenriksdepartement.[48][49] En kortversjon av Vrba-Wetzler-rapporten ble telegrafert til utenriksdepartementet i London 4. juli 1944.[50] Den amerikanske diplomaten Roswell McClelland i War Refugee Board fikk en kopi av rapporten, og han tvilte ikke på rapporten tross den uklare opphavspersonen. McClelland sendte i midten av juni et resyme av rapporten sammen med forespørselen om å bombe Auschwitz til leder for War Refugee Board, advokaten John W. Pehle. Pehle sendte anbefaling om å bombe til visekrigsminister John J. McCloy. På grunn av krigens kritiske fase etter landgangen i Normandie et par uker tidligere ville ikke McCloy omdirigere ressurser til bombingen av Auschwitz.[22]

Noen kilder oppgir at rapporten kom til utenriksdepartementet (8. juli 1944) og krigsdepartementet (16. juli) i Washington D.C.[51] Linn oppgir at rapporten kom til det britiske parlamentet 27. juni og USAs utenriksdepartement i Washington 28. juni. Gustav V av Sverige og BBC fikk kjennskap til innholdet i rapporten 27. juni. Vatikanets utsending (nuntius) erkebiskop Giuseppe Burzio i Slovakia ble informert om innholdet i rapporten i mai 1944 og den fullstendige rapporten nådde Vatikanet 22. oktober. Sionistenes representanter i Sveits og i Istanbul ble informert om innholdet.[20]

Hele eller deler av rapporten nådde den tsjekkoslovakiske eksilregjeringens representant i Geneve så tidlig som 10. juni 1944 eller senest 19–20. juni. Vrba og Wetzler regnet med at tsjekkoslovaker sendt fra Theresienstadt til familieleiren i Auschwitz ville bli drept fra 20. juni. Den tsjekkoslovakiske representanten appellerte via telegram til den britiske ambassaden i Bern, World Jewish Congress i Geneve og USAs etterretningsleder Allen Welsh Dulles. Dulles sendte meldingen videre til Roswell McClelland ved War Refugee Board. War Refugee Board mottok den fullstendig rapporten i november 1944.[20]

Georg Klein arbeidet i 1944 ved det jødiske rådet i Budapest, og fikk i april se rapporten fra Vrba. Han forsøkte uten resultat å advare familie og venner. Klein stakk av fra jernbanestasjonen der toget til Auschwitz ventet.[52] Klein bidro med et kapittel til Randolph L. Brahams bok om Auschwitz-rapporten (2011).[53]

Reaksjoner

[rediger | rediger kilde]

Vrba-Wetzler-rapporten var den første detaljerte informasjonen de allierte mottok som de aksepterte som troverdig. Deler av rapporten ble offentliggjort i sveitsiske aviser i slutten av juni, noe som ble fulgt av protester fra Paven, Røde Kors og Sveriges konge, samt utenriksministrene Anthony Eden og Cordell Hull.[9] Eden uttalte 5. juli at han ville sende en advarsel til Ungarns regjering over BBC.[20]

Den engelsk versjonen av Vrba-Wetzler-rapportens tegning av gasskammer og krematorium.

Korrespondenten i Sveits for nyhetsbyrået Exchange Telegraph mottok en kopi som han ga til Allen Dulles, amerikansk etterretningssjef i Sveits, 22. juni.[54] Opplysninger fra rapporten ble kringkastet av BBC 18. juni[20] 1944 og trykket 20. juni av avisen The New York Times.[9] Sveitsiske myndigheter lettet for første gang på sensuren og opplysninger fra rapporten ble gjengitt i 383 oppslag i sveitsiske presse i siste del av juni. Vatikanet, USAs utenriksminister Cordell Hull, Røde Kors og Sveriges konge protesterte offentlig mot deportasjonene fra Ungarn.[20]

Verdens ledere appellerte til Ungarns statsoverhode, Miklós Horthy om å stoppe deporteringen av ungarske jøder til Auschwitz, som da skjedde i et antall på rundt 12 000 om dagen. Horthy ga 7. juli ordre om å stanse deportasjonene (iverksatt 9. juli), etter at over 400 000 hadde blitt deportert, det reddet omkring 200 000 jøder fra deportasjon (omkring 50.000 jøder ble drept under Ferenc Szálasi og Pilkors-partiets regime høsten 1944).[9][20] Rapporten bidro sommeren 1944 til krav om at de allierte burde bombe Auschwitz og jernbanesporene for å stanse eller forsinke ytterligere massedrap.[22] Kartskissen utarbeidet av Vrba var en situasjonsplan over Auschwitz. Skissen visste ikke riktige himmelretninger, ikke byen Oświęcim og viste ikke elvene Soła og Wisła, slik at det ikke hadde tilstrekkelig orienteringspunkter som grunnlag for flybombing.[40]

Tidspunktet for rapportens publisering er fortsatt omstridt. Rapporten ble gjort tilgjengelig for jødiske ledere i Ungarn, og andre steder før deportasjonene startet,[20] men utløste ikke handling før flere uker etter. Vrba trodde at flere liv kunne vært reddet hvis rapporten hadde blitt offentliggjort tidligere. Om Ungarns jøder hadde visst at de skulle myrdes, og ikke forflyttes, som de ble fortalt, ville de kanskje ha valgt å rømme eller å kjempe i stedet for å gå om bord i deportasjonstogene. Vrba hevdet at rapporten ble holdt tilbake med hensikt av den jødisk-ungarske «hjelp og redningskomiteen» for ikke å forstyrre komplekse, men til sist hensiktsløse forhandlinger mellom komiteen og Adolf Eichmann.[trenger referanse] Kastner holdt rapporten hemmelig for ikke å skape panikk i den jødiske befolkningen i Ungarn. Kastner forhandlet på den tiden med SS om evakuering av jøder fra Ungarn.[20][36]

Vrba mente flere liv ville blitt spart hvis rapporten hadde blitt offentliggjort tidligere. Om Ungarns jøder hadde visst at de skulle myrdes, og ikke forflyttes (slik de ble fortalt), ville de valgt å rømme eller kjempe i stedet for å gå om bord i deportasjonstogene.[55] De jødiske lederne i Slovakia holdt nesten daglig kontakt med jødiske ledere i Ungarn, særlig med Kastner som også var på flere besøk i Bratislava. Slovakene forsøkte å informere og gi råd til sin ungarske motpart om hvordan de best kunne forholde seg i situasjonen. Jøderådet i Bratislava anbefalte Kastner og Pinchas («Fülöp») Freudiger (de ortodokse jødenes leder i Budapest) å forsinke eller holde igjen deportasjonene med bestikkelser. Freudiger flyktet selv med familien til Romania etter avtale med Dieter Wisliceny. Kastner var overbevist om at det jødiske samfunnet i Ungarn ville bli utslettet. Kastner forhandlet i mai og juni 1944 Eichmann om evakuering av 1685 fremstående jøder med tog («Kastner-toget»).[20]

Rapporten ble overlevert i sin helhet fra det amerikanske War Refugee Board (WRB) til pressen med et forord: «Så frastøtende og djevelske er de tyske grusomhetene at sivilisert mennesker knapt kan tro at faktisk har skjedd.» Vrba-Wetzler-rapporten hadde fått tittelen The Extermination Camps of Auschwitz (Oswiecim) and Birkenau in Upper Silesia.[56] WRB sammenstilte Vrba-Wetzler-rapporten (33 sider) med Mordowicz-Rosin-rapporten (7 sider) og «den polske majorens rapport» (Jerzy Tabeaus beretning).[20] New York Times publiserte rapporten 26. november 1944 sammen med Mordowicz-Rosin-rapporten.[47][57]

Etterspill

[rediger | rediger kilde]
Ungarske jøder ved ankomst til Auschwitz.

Informasjon fra Vrba og Wetlzer nådde de jødiske lederne i Ungarn i slutten av april 1944. Vrba mente at de jødiske lederne i Ungarn sviktet da lederne ikke informerte om at jødene i Ungarn om dødsfabrikken i Auschwitz og at de var i livsfare. Dette gjorde det lett for Adolf Eichmann og hans medhjelpere å gjennomføre deportasjonen; denne katastrofen kunne ifølge Vrba langt på vei kunne vært unngått.[8]:56 I den opprinnelig rapporten var ikke Vrba klar over den direkte forbindelsen mellom forberedelsene i Birkenau og de nært forestående deportasjonene fra Ungarn. Vrba formulerte forbindelsen dette da rettssaken mot Eichmann pågikk i 1961.[58]

Siden krigen har det gått en debatt særlig blant historikere om jødene i Ungarn kunne har vært reddet dersom Vrbas rapport hadde blitt formidlet bredt. Vrba mente at de jødiske lederne holdt tibake informasjon. For eksempel den ledende israelske historikeren Yehuda Bauer mente at massemordet allerede var godt kjent i Ungarn.[58]

Rudolf Kastner flyttet etter krigen til Israel hvor Malchiel Gruenwald beskyldte for ha å samarbeidet med nazistene og for ikke å ha advart jødene i Ungarn. Gruenwald ble saksøkt for ærekrenkelser og Kaster fikk etter anke oppreisning av Israels høyesterett, ett år etter at en ekstremist hadde myrdet Kastner.[59][60][61]

Den britiske historikeren Martin Gilbert skrev, blant annet i boken Auschwitz and the Allies (1981), at de allierte i vest ikke kjente til hva som egentlig foregikk i Auschwitz før Vrba-Wetzler-rapporten kom i juni 1944.[62] Dette blir avvist av blant andre den britiske historikeren Michael Fleming som fremholder at de allierte visste en god del om massemordet i Auschwitz før Vrba flyktet og dette til dels ble omtalt i aviser som Los Angeles Times og Washington Post i mars 1944 og tidligere.[63] I januar 1943 var amerikanske og britiske myndigheter informert om at massemord pågikk i Auschwitz, uten at metodene var kjent konkret.[64] Arkivmateriale viser at den polske eksilregjeringen sommeren 1943 hadde gode rapporter om massedrapet i Auschwitz og disse opplysningene var formidlet til britiske og amerikanske myndigheter. Det er ikke dokumentert om informasjonen var formidlet videre til Winston Churchill og Anthony Eden.[63]

Etter krigen

[rediger | rediger kilde]

Etter krigen studerte Vrba kjemi og biologi ved Karlsuniversitetet i Praha, og tok doktorgraden. I 1958 ble han invitert til en internasjonal konferanse i Israel og der hoppet han av (flyktet). Han arbeidet i Israel ved Weizmann-instituttet (1958–1960) og i Storbritannia fra 1960. Han ble britisk statsborger i 1960. Han flyttet i 1967 til Canada og ble professor i farmakologi ved University of British Columbia. Han ble kanadisk statsborger i 1972.[9][10][65][66] Ekteskapet med barndomsvennen Gerta Sidonova (1926-2020) ble oppløst før han hoppet av. Hun hoppet også av: Hun snek seg til fots med deres to felles småbarn over fjellene til Polen og kom seg til Danmark med falske papirer. Gerta ble professor i nevrologi ved University College London.[67][68][69][70]

I 1957 ble Vrba klar over at rapporten medvirket til å redde liv da han leste Gerald Reitlingers The Final Solution.[71] Han bodde i Israel fra 1958 og beskrev dette som ubehagelig fordi de samme personene som hadde forrådt jødene under krigen satt ved makten i Israel.[66]

Vrba ble ikke innkalt som vitne i rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem, i stedet ble Vrba bedt å levere en skriftlig redegjørelse ved Israels ambassade i London. Dommeren Benjamin Halevi ønsket at Vrba skulle komme personlig til Jerusalem og ble nedstemt av de to andre dommerne. Halevi hadde noen år tidligere dømt i Gruenwalds favør etter at Kastner saksøkte for ærekrenkelser.[34][72] I 1963 ga han ut boken Escape from Auschwitz: I Cannot Forgive (sammen med den irske journalisten Alan Bestic, utgitt av Grove Press, New York).[13] Boken var basert på en serie artikler i Daily Herald trykket samtidig med saken mot Eichmann i 1961.[10] Ved rettsoppgjøret i Frankfurt-Auschwitz-prosessen i 1964 var Vrba et av hovedvitnene.[73] Vrba var urolig for egen sikkerhet ved reise til Tyskland. I retten ga han et intelligent og solid inntrykk på dommerne; Vrba fremla sitt vitnemål rolig og klart uten hat og hevnønsker.[74]

Vrba var et av vitnene i rettssaken mot holocaustfornekteren Ernst Zündel i Canada i 1985.[75][76] Vrba-Wetzler-rapporten ble etter krigen ikke nevnt eller lite omtalt i historieverk om holocaust. Claude Lanzmann intervjuer Vrba i andre del av filmen Shoah.[9] Vrba beskriver lederne for de jødiske foreningene som forrædere som samarbeidet med nazistene.[77]

Vrba fant i 1944 igjen vennen Gerta Sidonova og de giftet seg i 1949. Da Gerta og moren i 1944 ble internert av Gestapo i Bratislava unnslapp hun ved å hoppe ut av vinduet.[68][69] Gerta og foreldrene unnslapp holocaust i Slovakia i 1942 ved å gå over grensen til Ungarn. De returnerte i 1944 og ble senere samme år internert. Etter å ha flyktet fra Gestapo gikk Gerta tilbake til Ungarn og kom tilbake til Slovakia i 1945.[78] Vrba var desperat etter å få advart ungarske jøder, og Gerta tilbød seg å maskinskrive rapporten hans fra Auschwitz. Gerta hevdet i 2014 at den ungarske regjeringen underslo rapporten. Hun minnes at Vrba var helt ute av seg. Vrba slet med minnene noe som ble en belastning i ekteskapet.[79] Vrba var én av bare fem jøder som lykkes med å flykte fra Auschwitz.[20]

I 1998 ble han utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Haifa i Israel.[80]

Rudolf Vrba døde 26. mars 2006 i Vancouver i Canada.[9]

Utgivelser

[rediger | rediger kilde]
  • Vrba, Rudolf; Bestic, Alan (1963): I Cannot Forgive. New York, Grove Press.
  • Vrba, Rudolf (2002) [1963]. I Escaped from Auschwitz. Fort Lee, NJ: Barricade Books. ISBN 9-78-1569-802328.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Records of persons of interest, svazky.cz[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Auschwitz Prisoners Database, Auschwitz Prisoners Database ID 194198, besøkt 10. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Records of persons of interest, svazky.cz[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12064033m, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.mirror.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ verkets språk slovakisk, archiv.prezident.sk, besøkt 27. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d e f g Vrba, Rudolf (2002) [1963]. I Escaped from Auschwitz. Fort Lee, NJ: Barricade Books. ISBN 9-78-1569-802328
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Linn, Ruth (13. april 2006). «Obituary: Rudolf Vrba». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 25. september 2020. «Rudolf Vrba, Auschwitz escapee and pharmacologist, born September 11 1924; died March 26 2006» 
  10. ^ a b c d e Bartrop, P. R., & Dickerman, M. (Eds.). (2017). The Holocaust: An Encyclopedia and Document Collection. ABC-CLIO, s. 681.
  11. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Vrba, Rudolf (1998). "The Preparations For The Holocaust In Hungary: An Eyewitness Account". I Braham, Randolph L.; Miller, Scott (red.) The Nazis' Last Victims: The Holocaust in Hungary. Detroit: Wayne State University Press. pp. 50–102. ISBN 0-8143-2737-0.
  12. ^ Longerich, P. (2010). Holocaust: The Nazi persecution and murder of the Jews. Oxford University Press, Oxford.
  13. ^ a b c d e f g h i j k Martin, Douglas (7. april 2006). «Rudolf Vrba, 81, Auschwitz Witness, Dies». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 26. september 2020. 
  14. ^ a b Jelinek, Y. (1971). The" Final Solution"-The Slovak Version. East European Quarterly, 4(4), 431.
  15. ^ a b https://www.yadvashem.org/artifacts/featured/jewish-badges/slovakia.html
  16. ^ a b Yahil, L. (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932–1945. Oxford University Press, s.232.
  17. ^ «Forced Labor Camps | Bratislava During the Holocaust | The Story of the Jewish Community in Bratislava». www.yadvashem.org. Besøkt 28. oktober 2021. 
  18. ^ Yahil, L. (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932–1945. Oxford University Press.
  19. ^ a b c Wyman, D. S., & Rosenzveig, C. H. (1996). The world reacts to the Holocaust. Johns Hopkins University Press, Baltimore.
  20. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å aa ab ac LINN, RUTH (1. desember 2003). «Genocide and the politics of remembering: the nameless, the celebrated, and the would-be Holocaust heroes». Journal of Genocide Research. 4. 5: 565–586. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/1462352032000149503. Besøkt 26. september 2020. «This statement is certainly true in the case of Rudolf Vrba, a remarkable Holocaust hero, one of only five Jews who succeeded in escaping from Auschwitz (Kulka, 1968/1975). Born as Walter Rosenberg in Topolcany, Czechoslovakia, in 1924, Vrba was expelled from the High School of Bratislava at the age of 15 under the Slovak State's version of the Nuremberg anti-Jewish laws in 1939.» 
  21. ^ a b c d e f g h i Rozett, R. (2013). Encyclopedia of the Holocaust. Routledge, s. 124.
  22. ^ a b c d e f g h i j k l m 1944: Hva gjør vi med Auschwitz? Dokumentar vist på NRK2, 28. oktober 2020. Inneholder intervju med blant andre professorene Michael Berenbaum og Deborah Lipstadt.
  23. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105556. 
  24. ^ Bloch 1992, s. 398–399.
  25. ^ Braham 2002, s. 36.
  26. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14, 69–70
  27. ^ Erez, T. (1988). Hungary—Six Days in July 1944. Holocaust and Genocide Studies, 3(1), 37–53.
  28. ^ Cesarani 2005, s. 197
  29. ^ Braham 2004, s. 177.
  30. ^ Vagi 2013, s. Ii-Iii.
  31. ^ Vagi 2013, s. 104.
  32. ^ Vagi 2013, s. X.
  33. ^ Stargardt, N. (2007). Witnesses of war: children's lives under the Nazis. Vintage/Random House.
  34. ^ a b Lentin, R. (Ed.). (2004). Re-presenting the Shoah for the 21st Century. Berghahn Books.
  35. ^ a b Gilbert, Martin (1. april 2016). «Rudolf Vrba and Alfred Wetzler's “Escape from Auschwitz, April 1944”». Sir Martin Gilbert (på engelsk). Besøkt 10. februar 2024. 
  36. ^ a b Blom, Anton (1987). Elie Wiesel og ansiktet i vinduet. Oslo: Cappelen. ISBN 8202107474. 
  37. ^ Yahil, L. (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932–1945. Oxford University Press.
  38. ^ Kirschbaum, Stanislav J. (2. januar 2019). «Sister Margit Slachta of Hungary and the deportation of Slovak Jews». Canadian Slavonic Papers. 1. 61: 99–116. ISSN 0008-5006. doi:10.1080/00085006.2018.1552487. Besøkt 25. oktober 2021. 
  39. ^ Kirschbaum, Stanislav J. (2. januar 2019). «Sister Margit Slachta of Hungary and the deportation of Slovak Jews». Canadian Slavonic Papers. 1. 61: 99–116. ISSN 0008-5006. doi:10.1080/00085006.2018.1552487. Besøkt 25. oktober 2021. «During and after the uprising, deportations and summary executions in Slovakia of approximately 13,500 Jews took place and were carried out by German units with “the occasional assistance of the emergency units of the Hlinka Guard.” In the end, the total number of Jewish victims of Slovak anti-Semitic measures is estimated to be as high as 71,000.» 
  40. ^ a b c d e f Foregger, R. (1995). Two sketch maps of the Auschwitz-Birkenau extermination camps. The Journal of Military History, 59(4), 687.
  41. ^ Berenbaum, Michael (16. februar 2001). «Why wasn't Auschwitz bombed?». Encyclopedia Britannica (på engelsk). Besøkt 31. oktober 2020. «They made contact with Slovak resistance forces and produced a substantive report on the extermination camp at Auschwitz-Birkenau. In great detail, they documented the killing process. Their report, replete with maps and other specific details, was forwarded to Western intelligence officials along with an urgent request to bomb the camps.» 
  42. ^ Kulka, Erich (1985). «Attempts by Jewish Escapees to Stop Mass Extermination». Jewish Social Studies. 3/4. 47: 295–306. ISSN 0021-6704. Besøkt 23. oktober 2021. 
  43. ^ «Rudolf Vrba». Spartacus Educational. Besøkt 21. oktober 2021. 
  44. ^ Stone, Lewi. «Quantifying the Holocaust: Hyperintense kill rates during the Nazi genocide». Science Advances. 1. 5: eaau7292. PMC 6314819 Åpent tilgjengelig. PMID 30613773. doi:10.1126/sciadv.aau7292. Besøkt 23. oktober 2021. 
  45. ^ a b Segal, Raz (2. januar 2014). «Beyond Holocaust Studies: rethinking the Holocaust in Hungary». Journal of Genocide Research. 1. 16: 1–23. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2014.878111. Besøkt 26. september 2020. 
  46. ^ Nemes, Robert (12. desember 2019). «How It Happened: Documenting the Tragedy of Hungarian Jewry Ernő Munkácsi, Nina Munk, Péter Balikó Lengyel». Holocaust and Genocide Studies. 3 (på engelsk). 33: 434–435. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcz048. Besøkt 26. september 2020. 
  47. ^ a b Kleinschmidt, H. (Ed.). (2017). Nazi Germany. Routledge.
  48. ^ Rafshoon, E. (2002). Harry Bingham: Beyond the call of duty. Foreign Service Journal, 79(6), 16–25.
  49. ^ Cole, T. (2014). The Auschwitz Reports and the Holocaust in Hungary. Slavonic and East European Review Vol. 92, No. 2, pp. 375–377
  50. ^ Wetzler, A., & Lánik, J. (2007). Escape from Hell: The true story of the Auschwitz Protocol. Berghahn Books.
  51. ^ Rice, R. (1999). Bombing Auschwitz: US 15th Air Force and the Military Aspects of a Possible Attack. War in History, 6(2), 205–229.
  52. ^ Rajewsky, Klaus (2017). «George Klein: 1925–2016». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. 13. 114: 3275–3277. ISSN 0027-8424. doi:10.2307/26480312. Besøkt 26. september 2020. 
  53. ^ Klein, George (2011). Confronting the Holocaust: An Eyewitness Account. I Randolph L. Braham and William vanden Heuvel (eds.). The Auschwitz Reports and the Holocaust in Hungary. New York: Columbia University Press, pp. 255–283.
  54. ^ Laqueur, Walter (1991). Det ufattelige var sant: historien om hvordan Vesten fikk kjennskap til Endlösung. Oslo: Document. ISBN 8275190010. 
  55. ^ http://www.holocaustresearchproject.org/revolt/vrba.html
  56. ^ Marrus, M. R. (Ed.). (2011). The end of the Holocaust. Walter de Gruyter, s.305.
  57. ^ Times, John H. Criderspecial To the New York (26. november 1944). «U.S. Board Bares Atrocity Details Told by Witnesses at Polish Camps; U.S. BOARD BARES ATROCITY DETAILS». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 28. september 2020. «WASHINGTON, Nov. 25 -- In the first detailed report by a United States Government Agency offering eyewitness proof of mass murder by the Germans, the War Refugee Board made public today accounts by three persons of organized atrocities at Birkenau and Oswiecim [Auschwitz] in southwestern Poland that transcend the horrors of Lublin.» 
  58. ^ a b Cole, Tim (2014). «Braham, Randolph L. and vanden Heuvel, William J. (eds).The Auschwitz Reports and the Holocaust in HungaryBraham, Randolph L. (comp., ed.).Bibliography of the Holocaust in Hungary (review)». Slavonic and East European Review. 92 (2): 375–377. ISSN 2222-4327. doi:10.5699/slaveasteurorev2.92.2.0375. Besøkt 19. februar 2024. 
  59. ^ Braham, Randolph. L (2004). «Rescue operations in Hungary: Myth and reality». East European Quarterly. XXXVIII (2): 173–203. 
  60. ^ Barri (Ishoni), Shoshana (1. juni 1997). «The question of Kastner's Testimonies on behalf of Nazi war Criminals». Journal of Israeli History. 2–3. 18: 139–165. ISSN 1353-1042. doi:10.1080/13531049708576104. Besøkt 26. september 2020. 
  61. ^ «ISRAEL: Exoneration of Dr. Kastner». Time (på engelsk). 27. januar 1958. ISSN 0040-781X. Besøkt 28. oktober 2021. «Last week, after studying the massive evidence for 2½ years, the court by a 4–1 decision reversed Judge Halevy, found Malkiel Gruenwald guilty on all counts of criminal libel. Halevy had "erred seriously" in stating that Kastner had sold his soul to the Devil, the court found. Even the dissenting judge agreed that the charge that Kastner had "prepared the way for the destruction of Hungarian Jewry" was baseless.» 
  62. ^ Fleming, Michael (24. april 2020). «The reassertion of the elusiveness narrative: Auschwitz and Holocaust knowledge». Holocaust Studies. 0. 0: 1–21. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2020.1757964. Besøkt 26. september 2020. 
  63. ^ a b Fleming, Michael (2020). «The reassertion of the elusiveness narrative: Auschwitz and Holocaust knowledge». Holocaust Studies (på engelsk). 26 (4): 510–530. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2020.1757964. Besøkt 11. februar 2024. 
  64. ^ Breitman, Richard (1985). «Auschwitz and the Archives». Central European History. 3-4 (på engelsk). 18: 365–383. ISSN 0008-9389. doi:10.1017/S0008938900017398. Besøkt 11. februar 2024. 
  65. ^ Vrba, Rudolf (2020): I escaped from Auschwitz. Simon & Schuster, New York ISBN 9781631584718
  66. ^ a b «Rudolf Vrba». The Telegraph (på engelsk). 12. april 2006. Besøkt 10. februar 2024. 
  67. ^ Vrbová, Gerta (2006). Trust and Deceit: A Tale of Survival in Slovakia and Hungary, 1939–1945. London and Portland: Vallentine Mitchell.
  68. ^ a b Hilton, Caroline (19. oktober 2020). «Gerta Vrbova obituary». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 10. februar 2024. 
  69. ^ a b Carraro, Ugo (9. februar 2021). «Gerta Vrbová, a guide and a friend for a generation of neuro-myologists – Her scientific legacies and relations with colleagues». European Journal of Translational Myology. ISSN 2037-7460. PMC 8056157 Åpent tilgjengelig. PMID 33709645. doi:10.4081/ejtm.2021.9670. Besøkt 10. februar 2024. 
  70. ^ Carraro, Ugo (9. februar 2021). «Gerta Vrbová, a guide and a friend for a generation of neuro-myologists – Her scientific legacies and relations with colleagues». European Journal of Translational Myology. ISSN 2037-7460. PMC 8056157 Åpent tilgjengelig. PMID 33709645. doi:10.4081/ejtm.2021.9670. Besøkt 10. februar 2024. 
  71. ^ Vrba, Rudolf (November 1978). Claude Lanzmann Shoah Collection, Interview with Rudolf Vrba. New York: Steven Spielberg Film and Video Archive, United States Holocaust Memorial Museum.
  72. ^ Linn, R. (2004). Escaping Auschwitz: a culture of forgetting. Cornell University Press.
  73. ^ «PROGRAMME : RÜTTEN & LEONING VERLAG, MÜNCHEN - DER SPIEGEL 24/1964». www.spiegel.de. 10. juni 1964. Besøkt 28. september 2020. «Der Tscheche Rudolf Vrba, einer der Hauptzeugen im Frankfurter Auschwitz -Prozeß, veröffentlicht einen Bericht über seine zweijährige Haft im Vernichtungslager: Ich kann nicht vergeben".» 
  74. ^ Wagner, J. (2010). «The Truth about Auschwitz: Prosecuting Auschwitz Crimes with the Help of Survivor Testimony». German History. 28 (3): 343–357. ISSN 0266-3554. doi:10.1093/gerhis/ghq062. Besøkt 11. februar 2024. 
  75. ^ «Special Interview a Man Named Vrba». Jewish Telegraphic Agency (på engelsk). 20. august 1985. Besøkt 28. september 2020. 
  76. ^ Chan, Sewell (7. august 2017). «Ernst Zündel, Holocaust Denier Tried for Spreading His Message, Dies at 78». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 28. september 2020. «Several Auschwitz survivors, among them Dennis Urstein and Rudolf Vrba, gave grueling testimonials about what they had endured.» 
  77. ^ «Rudolf Vrba - Auschwitz - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 26. september 2020. «He and Lanzmann debate the culpability of the Jewish council members and other Jewish leaders, who Vrba describes as traitors who collaborated with the Nazis.» 
  78. ^ Gordon, Tessa; Carraro, Ugo (2021). «A stimulating life and career – an obituary for Professor Gerta Vrbová». The Journal of Physiology (på engelsk). 599 (10): 2763–2767. ISSN 0022-3751. doi:10.1113/JP281530. Besøkt 10. februar 2024. 
  79. ^ Retter, Emily (3. mai 2014). «We survived the Holocaust apart but together our love could not survive its horrors». mirror (på engelsk). Besøkt 20. oktober 2021. 
  80. ^ Linn, R. (2004). Escaping Auschwitz: a culture of forgetting. Cornell University Press.
  81. ^ «The Auschwitz Escape review – death camp’s secrets uncovered in powerful drama». the Guardian (på engelsk). 19. mai 2021. Besøkt 20. oktober 2021. 
  82. ^ Farber, Stephen; Farber, Stephen (19. januar 2021). «‘The Auschwitz Report’: Film Review». The Hollywood Reporter (på engelsk). Besøkt 20. oktober 2021. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Braham, Randolph L. (2002). The Nazis' last victims: the Holocaust in Hungary. Wayne State University Press. 
  • Braham, Randolph. L (2004). «Rescue operations in Hungary: Myth and reality». East European Quarterly. XXXVIII (2): 173–203. 
  • Cesarani, David (2005). Adolf Eichmann: byråkrat och massmördare. Stockholm: Wahlström & Widstrand. ISBN 91-46-20118-1. 
  • Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani]
  • Vági, Zoltán (2013). The Holocaust in Hungary: Evolution of a Genocide. Bowman & Littlefield. ISBN 9780759121980. 
  • Vrba, Rudolf (2020): I escaped from Auschwitz. Simon & Schuster, New York (først utgitt i 2002). ISBN 9781631584718

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Rudolf_Vrba&oldid=24464639»