Rassemblement national
Rassemblement national | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Norsk navn | Nasjonal samling[1] | ||
| Land | Frankrike | ||
| Offisielt navn | Rassemblement national (RN) | ||
| Leder(e) | Jordan Bardella | ||
| Grunnlegger(e) | Jean-Marie Le Pen | ||
| Grunnlagt | 1972 | ||
| Forgjenger | Front national | ||
| Erstatter | Front national | ||
| Hovedkvarter | 16. arrondissement | ||
| Antall medlemmer | 85 000[2] (2016) | ||
| Ideologi | Fransk nasjonalisme nasjonalkonservatisme suverenisme høyrepopulisme euroskeptisisme proteksjonisme etatisme russofili Producerism right-wing antiglobalism | ||
| Politisk posisjon | Høyresiden ytre høyre høyreradikalisme | ||
| Nettsted | rassemblementnational.fr (fr) | ||
Rassemblement national (RN, «Nasjonal samling»[3]), tidligere Front national (FN, «Nasjonal front») er et fransk konservativt [4][5][6][7], proteksjonistisk[8] og nasjonalistisk[5][6][7] politisk parti. Partiet ble dannet 5. oktober 1972 under navnet Front national pour l'unité française («Nasjonal front for fransk enhet»).
Partiet ble fram til 2011 ledet av Jean-Marie Le Pen, som også var partiets grunnlegger. Fra 6. januar 2011 var hans datter Marine Le Pen partileder; hun trakk seg i forbindelse med Presidentvalget 2022. Nåværende leder er Jordan Bardella. Bruno Gollnisch (f. 1950) har vært nestleder siden 2005.
Partiet hevder å ha 60 000 medlemmer, og har særlig i Sør-Frankrike fått forholdsvis stor oppslutning i valg. Lokal- og EU-valget i mai 2014 gjorde Rassemblement national til Frankrikes største politiske parti, med ca. 25 % av stemmene.[9] I 2022 fikk partiet et gjennombrudd ved valget til nasjonalforsamling, da partiet gikk fra en gruppe på åtte representanter, til en gruppe på 89, noe som er mere enn en tidobling.
Partiet ønsker å bevare Frankrike i tråd med franske skikker og regler, og har et nasjonalt-konservativt kultur- og verdisyn. De er motstandere av innvandring, særlig fra muslimske land. De forfekter «nasjonal suverenitet» (alle lover for et land skal vedtas av landets egne lovgivende forsamling, ikke av internasjonale organer) og er derfor også motstandere av fransk medlemskap i EU. De er for bevaring av arbeidsplasser i Frankrike og statsbidrag til viktige industrier. De er også tilhengere av dødsstraff, motstandere av likestilling av homoseksualitet som likestilt med heteroseksuelt samliv, og motsetter seg mange former for selvbestemt abort, noe som veier tungt for katolske velgere.
Ved det franske presidentvalget i 2002 ble Le Pen nummer to etter Jacques Chirac, og han fikk rundt 18 % av franskmennenes stemmer.
Med Marine Le Pen i førersetet fra 2011 dreier partiet mot en økonomisk politikk som går inn for å nasjonalisere alle strategiske sektorer i økonomien som telekommunikasjon, energi og banker.[10] Marine tar kraftig avstand fra den tradisjonelle høyresiden med mindre statlig styring som Tea Party-bevegelsen i USA representerer, men vil derimot ha en sterk skattefinansiert velferdsstat. Den britiske avisen The Guardian har analysert partiets stemmegivning i saker som vedrører arbeidstakeres rettigheter og avisen konkluderer med at RN gjennomgående har stemt mot forslag om å styrke arbeidernes rettigheter. Ifølge The Guardian står stemmegivningen i kontrast til at partiet støtter vanlige folk.[11]
Jean-Marie Le Pen uttalte i et TV 2-innslag i 1997 at Fremskrittspartiet og Rassemblement national har flere likhetstrekk. Carl I. Hagen avviste gjentatte ganger at dette var tilfelle.[12]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ NRKbesøkt 8. juli 2024
- ^ https://www.marianne.net/politique/he-oh-le-ps-le-fn-nest-plus-qua-30000-adherents-de-difference.
- ^ Mikkelsen, Sigurd Falkenberg (21. juni 2024). «Macrons høye spill: Politisk poker eller belgisk rulett?». NRK. Besøkt 21. juni 2024.
- ^ http://www.english.rfi.fr/europe/20140527-analysis-why-did-front-national-win-election-france
- ^ a b Hauss, Charles (2010). Comparative Politics: Domestic Responses to Global Challenges. Cengage Learning. s. 116. ISBN 978-0-495-83321-5.
- ^ a b Davies, Peter (2002). The National Front in France: Ideology, Discourse and Power. Routledge. s. 34–35. ISBN 978-0-203-00682-5.
- ^ a b Zúquete, José Pedro (2007). Missionary politics in contemporary Europe. Syracuse University Press. s. 35. ISBN 978-0-8156-3149-1.
- ^ http://www.cnbc.com/id/101152167
- ^ France: National Front win European elections - The Guardian.
- ^ Erik Aasheim (30. april 2011): Intervju med Marine Le Pen – DN Magasinet
- ^ Mudde, Cas; Greilinger, Gabriela (12. september 2024). «Europe’s far-right parties are anti-worker – the evidence clearly proves it». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 14. september 2024.
- ^ Ole Nygaard (23. april 2002). «Hagen avviser Le Pen». Aftenposten.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- DeClair, Edward G. (1999). Politics on the fringe: the people, policies, and organization of the French National Front. Duke University. ISBN 978-0-8223-2139-2.
- Kitschelt, Herbert; McGann, Anthony J. (1997). «France: The National Front As Prototype of the New Radical Right». The radical right in Western Europe: a comparative analysis. University of Michigan. s. 91–120. ISBN 978-0-472-08441-8.
- Shields, James (2007). The extreme right in France: from Pétain to Le Pen. Routledge. ISBN 978-0-415-37200-8.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (fr) Offisielt nettsted
- (en) Rassemblement National – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Politiske partier i Frankrike  | |
|---|---|
| Ytre venstre |
|
| Venstresiden |
|
| Sentrum |
|
| Høyresiden | |
| Ytre høyre | |