Hopp til innhold

Pytheas fra Massalia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Statue av Pytheas i byen Marseille i Frankrike.

Pytheas fra Massalia (født ca. 380 f.Kr., død ca 310 f.Kr.) var en gresk handelsmann, geograf og oppdagelsesreisende fra den greske kolonien Massalia (dagens Marseille i Frankrike). På 300-tallet f.Kr. foretok han en sjøreise der han besøkte England, Irland, Nordtyskland og Nordsjøområder. Øya han kom til etter seks dagers seilas nordover fra Storbritannia og kalte «Thule», kan ha ligget i Norge, for han skriver at der var solen oppe hele døgnet en kort tid om sommeren.[1] Hans beretning om reisen, Om havet, er bare delvis bevart,[2] men Pytheas står for de eldste kjente skriftlige opptegnelser om midnattssolen.

Pytheas er den første vi kjenner til som klarte å måle den nøyaktige avstanden mellom et bestemt sted og ekvator, og han fastslo Massilias breddegrad ved hjelp av instrumenter han selv hadde oppfunnet. Han var den første greker som forbandt flo og fjære med månens bevegelser.[3]

Sjøreisen

[rediger | rediger kilde]

Oldtidens sjøreiser

[rediger | rediger kilde]

Ifølge Herodot ga farao Nekho 2.[4] rundt 600 f.Kr. noen fønikiske sjøfolk i oppdrag å utarbeide en reisefører eller loggbok til hjelp for sjøfarendes navigasjon, en beskrivelse av havner og landemerker med anslått innbyrdes distanse, av elver og om de eventuelt var seilbare. En slik veiviser ble på gresk kalt en periplus («omseiling»), og det kom etter hvert flere.[5] Pytheas' reiseskildring var ingen periplus, men en helt annerledes omfattende skildring av seilasen, en detaljert førstehåndsskildring med et mylder av astronomiske, geografiske, biologiske, oseanografiske og etnografiske beskrivelser. Det regnes i dag som et dokument av betydelig vitenskapelig betydning.[6]

Pytheas' beretning På havet (Περι του Ωκεανου) er dessverre gått tapt, men delvis kjent takket være utdrag, sitater og parafraser hos senere forfattere. Men ingenting erkjent om reiseruten eller reisens hensikt.[7] Pytheas oppfattet pritani som betegnelsen innbyggerne på de britiske øyer brukte om seg selv.[8] Diodorus Siculus kalte Storbritannia for Pretannia og beboerne for pretanni.[9] Med forskyvningen fra P i keltisk til B, ble det hos Strabon til Britannikí (Βρεταννική), en gresk forvanskning av kelternes eget navn på landet, Ynys Prydein.[10] der ynys betyr «øy»[11] (jfr latin insula), og Prydain fremdeles er det walisiske navnet på Storbritannia.[12]

I tillegg til tittelen På havet er tittelen Jordens beskrivelse kjent, men muligvis dreier det seg om ett og samme skrift, eller Pytheas skrev en vitenskapelig og en filosofisk beretning, heller enn en reiseberetning. Historikeren Timaeus, som ofte siteres av Plinius den eldre, menes å ha hentet en rekke opplysninger direkte fra Pytheas, og astronomene Eratosthenes og Hipparkhos baserte seg på utsagn fra ham, som det fremgår av Polybios' kritikk 200 år senere. Nå er skriftene til Timaeus, Eratosthenes og Hipparkhos tapt, og det samme gjelder Polybios' bøker med kritikk av Pytheas. Det meste som er kjent om Pytheas, stammer derfor fra Strabon, 300 år etter Pytheas, og han er kjent for å slurve når han siterer noen. Ikke bare gjenga han Polybios' skarpe anklager mot Pytheas, men la også til sine egne fordommer.[13] Dagens historikere mener at Pytheas' reise både var mulig og sannsynlig, og det virker som Polybios' og Strabons motvilje i stor grad skyldes faglig misunnelse.[14]

Pytheas var ikke den første som seilte i nordiske farvann. Handelen mellom Gallia (Det galliske Frankrike) og Storbritannia var allerede godt etablert, fiskere og andre seilte til Orknøyene og sydlige Norge. På 300-tallet f.Kr. nevner den romerske forfatteren Avienus en tidlig gresk sjøreise som kanskje ble gjennomført på 500-tallet f.Kr.[15]

Reiseruten

[rediger | rediger kilde]

Reisens utgangspunkt er ukjent. Kartagerne hadde stengt Gibraltarstredet for alle skip fra andre nasjoner. Noen historikere mener derfor at Pytheas må ha reist over land til elvemunningen av Loire eller Garonne. Andre kan også ha holdt seg tett mot land og kun seilt om natten. Det er også mulig at han dro fordel av et midlertidig fravær av blokaden som er kjent å ha funnet sted i det tidsrommet Pytheas reiste.[trenger referanse]

Cornwall var et område av interesse på grunn av tinnforekomstene. Pytheas' egen beretning om besøket er tapt, men Diodorus gir en levende beskrivelse av cornisk tinnutvinning som bare kan stamme fra Pytheas.[16] Etter oppholdet i Cornwall er det sannsynlig at Pytheas seilte nordover langs kysten av Wales. Han kan ha besøkt Man før han fortsatte langs den skotske vestkysten og passert Hebridene.[17]

Det har vært spekulert om Pytheas istedenfor Norge seilte til Island ettersom han mente at Thule var en øy. Men seilasen fra Shetland til Island er betydelig lengre, og Island var ubebodd inntil landnåmstiden, mens Pytheas forteller at han møtte et jordbruksfolk i Thule. Disse spiste frukter og tresket kornet i hus, og i stedet for vin laget beboerne seg drikke av korn og honning, det vil si en form for mjød. Romerske krønikere nevner rundt 100 f.Kr. et land langt mot nord ved navn «Dumna» som har blitt tolket som Dønna.

Beskrive det ubeskrivelige

[rediger | rediger kilde]

Pytheas fortalte at han ble vist det stedet hvor solen gikk for å sove, og han noterte at solen i Thule bare viste seg i to eller tre timer. En dag lengre nord var det bare hav. Strabon sier: «Pytheas forteller også om vannet rundt Thule og av de steder hvor land i egentlig mening ikke lenger eksisterer, verken sjø eller luft, men en blanding av disse tingene, som en «vann-lunge»...hvor man verken kan gå eller seile.» Thomas Browne (1605-82)[18] tolket begrepet «vannlunge» som bevis for at Pytheas hadde nådd nordlige farvann.[19] Andre mente det heller hørtes ut som maneter,[20] men det kan ha vært Pytheas' forsøk på å beskrive issørpe[21] som dannes på utkanten av drivis.

Plinius den eldre forteller at «Pytheas forteller at gutonene, en stamme i Germania, befolker kysten av en elvemunning ved en sjø ved navn Mentonomon, (...) én dags seiling fra dette området, ligger øyene Abalus hvor rav blir kastet opp av bølgene om våren, det er en utsondring av sjøen i en konsentrert form; som eierne av dette rav også benytter som en form for brensel, og selger det til sine naboer, teutonerne.» Stedet har vært utlagt som Helgoland eller østkysten av Jylland. Men disse områdene er fattige på rav. Derimot finnes det rav på yttersiden av de vestfrisiske øyene, og fra Plinius er det kjent at så var tilfelle i antikken. Historikerne var uenige, for Johannes Steenstrup mente at Pytheas kom til munningen av Weser, mens Gudmund Schütte mente at han nådde den kimbriske halvøy. Sophus Müller at han nådde til Nordsjøens sørlige kyster, og at hans rav-øy var et sted på kysten av Jylland.[22]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Pytheas»
  2. ^ Store norske leksikon (2005-07): «Pytheas» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 22. august 2023 fra [1]
  3. ^ Eloise McCaskill: «Pytheas», Encyclopedia Arctica
  4. ^ Jansen, Herman Ludin: «Nekho 2.» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 22. august 2023 fra [2]
  5. ^ Yuval Shahar: Josephus Geographicus: The Classical Context of Geography in Josephus
  6. ^ Thomas S. Garlinghouse: On the ocean: the famous voyage of Pytheas, 14. juli 2017
  7. ^ José Leonardo Sousa Buzelli: Pytheas of Massalia: texts, translation, and commentary, 14. august 2022
  8. ^ John T. Koch: New thoughts on Albion, Iernē, and the Pretanic Isles, 1986
  9. ^ Thomas S. Garlinghouse: On the ocean: the famous voyage of Pytheas, 14. juli 2017
  10. ^ Nick Kampouris: The First Ancient Greek to Reach Britain and the Arctic
  11. ^ walisisk: ynis
  12. ^ Prydain = Storbritannia; Welsh-English dictionary
  13. ^ Eloise McCaskill: «Pytheas», Encyclopedia Arctica
  14. ^ Thomas S. Garlinghouse: On the ocean: the famous voyage of Pytheas, 14. juli 2017
  15. ^ Avienus: Ora maritima
  16. ^ Craig Weatherhill: The Ancient Cornish Tin Trade
  17. ^ Thomas S. Garlinghouse: On the ocean: the famous voyage of Pytheas, 14. juli 2017
  18. ^ «Thomas Browne», Britannica
  19. ^ Pytheas and the marine lung
  20. ^ Jonathan Law: The Sealed Museum of Sir Thomas Browne
  21. ^ Eidnes, Hans: Hålogalands historie, Trondheim 1943, s. 38-39
  22. ^ Professor H.P. Steensby: «Pytheas fra Massilia og Jyllands Vestkyst». Geografisk Tidsskrift, bind 24 (1918)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Chanin-Morris, R. (2005) «The Edge of the World», Independent
  • Cunliffe, B. (2002) The extraordinary voyage of Pytheas the Greek: The man who discovered Britain (revised ed.) Walker & Co ISBN 0-8027-1393-9 also in Penguin ISBN 0-14-200254-2
  • Roseman, C. H. (1994) Pytheas of Massilia, On the ocean: Text, translation and commentary Ares Publishing ISBN 0-89005-545-9
  • Frye, J. & Frye H. (1985) North to Thule: An imagined narrative of the famous lost sea voyage of Pytheas of Massalia in the 4th century B.C. ISBN 0-912697-20-2
  • Chevallier, R. (1984) The Greco-Roman Conception of the North from Pytheas to Tacitus (in Arctic, vol. 37, no. 4, Dec. 1984, p. 341-346)
  • Stefansson, V (1940) Ultima Thule: Further Mysteries of the Arctic
  • Miklegard, Kåre Edgar P. 2009; "Thule. Om Pytheas sin reise til Thule år 325 f.kr. Hvor var Thule? Tjeldøya?"

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pytheas_fra_Massalia&oldid=24503011»