Purpurlyng

Purpurlyng
	Nomenklatur
	Erica cinerea; L.
	Populærnavn
	purpurlyng
	Klassifikasjon
Rike	Planter
Divisjon	Dekkfrøete planter
Klasse	Tofrøbladete planter
Orden	Lyngordenen
Familie	Lyngfamilien
Slekt	klokkelyngslekta
	Miljøvern
	Norsk rødliste:
	NT — Nær truet; Artsdatabanken (2021)
	Økologi
Habitat:	lynghei, furuskog
Utbredelse:	Europa

Purpurlyng (Erica cinerea) er en dvergbusk som tilhører lyngfamilien.

Den er 15–75 cm høy. Årskuddene er hårete, men resten av planten er glatt. De smale bladene sitter i kranser på tre, noe som skiller arten fra slektningen klokkelyng. De klokkeformede blomstene er purpurfargede og sitter i klaser. Den vokser i hei og åpen skog på tørr og sur jord.^[3]

I Vest-Europa er purpurlyng en typisk art for de atlantiske kystlyngheiene. Den vokser fra Portugal nordover til De britiske øyer og Norge. I nord er utbredelsen begrenset til områder med lite frost, og den vokser i motsetning til klokkelyng verken i Danmark eller Sverige. I sør går den derimot lenger øst enn klokkelyng, helt til Liguria i Italia. I middelhavsområdet er den hovedsakelig en fjellplante.^[4]^[5]^[6]

I Norge vokser purpurlyng på Vestlandet i ytre kyst- og fjordstrøk fra Ryfylke til Haram i Møre og Romsdal. Den krever litt sommervarme og mangler på de mest forblåste øyene. I Norsk rødliste for arter er den vurdert som nær truet på grunn av gjengroing, utbygging og skogplanting.^[2]

To nærstående former ble tidligere regnet som varieteter, men har nå fått status som egen arter. Det er Erica numidica i Algerie og Erica maderensis fra Madeira.^[6]

Referanser

^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 3. mars 2022. Besøkt 3. mars 2022.
^ ^a ^b Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av purpurlyng Erica cinerea som NT for Norge». Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 29. mars 2023.
^ C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. ISBN 82-512-0355-4.
^ O. Gjærevoll (1992). Plantegeografi (2 utg.). Tapir. s. 114. ISBN 82-519-1104-4.
^ M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 166. ISBN 0-7136-7015-0.
^ ^a ^b A.M. Romo og A. Boratyński (2010). «A new combination in Erica (Ericaceae)». Collectanea Botanica (Barcelona). 29: 95–98. ISSN 0010-0730. doi:10.3989/collectbot.2010.v29.009.