Prosti
Prosti (av norr. prófastdœmi) er ett av flere forvaltningsnivåer i et kirkelig samfunn, som for eksempel i Den norske kirke. Prostiene ledes av en prost og er geografisk avgrenset virkningsområde og underlagt et bispedømme, som det er elleve av i Norge. Etter at prestegjeldene ble avviklet i Norge i 2004, består prostiene nå av en antall kirkelige fellesråd med tilliggende sogn, også kalt menighet.[1] Hovedkirken (tradisjonelt den fremste kirken innen et prestegjeld fra 1200-tallet og framover[2]) i prostiet kalles prostikirke eller prostesete.
Organisering
[rediger | rediger kilde]Den nye tjenesteordningen for proster som ble fastsatt ved kgl.res. 16. april 2004 innebærer at proster for framtiden ikke vil bli utnevnt til sokneprest ved siden av prosteembetet, men skal gjøre tjeneste som menighetsprest slik biskopen fastsetter. Proster ved en domkirkemenighet kalles domproster. Domprosten er biskopens faste vikar. Prosten eller domprosten er den øverste geistlige lederen i prostiet. Etter 21. mai 2012 utnevnes prostene av bispedømmerådet.
Døvemenighetene i hele landet er samlet i et selvstendig prosti under Oslo bispedømme. Det finnes også et ikke-territorielt avgrenset prosti som omfatter feltpresttjenesten. Prosten for feltprestkorpset holder til på Akershus festning, og er under tilsyn av biskopen i Oslo bispedømme.
Betegnelsen av en prost kan variere mellom ulike trossamfunn, og det varierer også hvor vide fullmakter en prester i denne posisjonen har.
Historie
[rediger | rediger kilde]
Norge var katolsk fram til reformasjonen rundt år 1537. De første prostiene kan hevdes å ha oppstått alt på 1100-tallet i Norge og har nok sammenheng med opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/1153, men regulære prostier ble ikke vanlig før en god del senere.[2] De første egentlige prostiene i Eidsivatingslagen dukker først opp fra år 1223 og framover.[2] Før den tid fantes tredingen (av norr. þriðjungen), («mikla sokn ok viða) et slags «storsogn» (NgL III: 242–243[3]) i en tidlig fase av kristendommens utvikling i landet.[2] Ifølge kristenretten var tredingen en grunnenhet for en bestemt type hovedkirke og omtales tre ganger i loven (E:32.7, E:34.2, E:38.5), som også nevner tredingsmenn (E:38.2, E:38.5).[2] Hovedkirkene i tredingen blir derfor kalt tredingkirker og kan sammenlignes med de senere prostikirkene. Eksempler tredingkirker som senere ble prostikirker er Vågå kirke i Gudbrandsdalen, Ringsaker kirke på Hedmarken, Hoff kirke på Toten, Nikolaikirken på Gran på Hadeland, Norderhov kirke på Ringerike, og Seljord kirke i Øvre Telemaken med flere.[2]
Før reformasjonen var prosten biskopens fremste tjenestemann i lokalforvaltningen. Han hadde domsmyndighet i kirkelige saker og beslutningsrett om kirkens skatter og jordegods. Oppgaven var å drive inn biskopens inntekter samt utøve biskopens anklagemyndighet etter kristenretten. Dette tilsvarte om lag hva biskopens årmann (av norr. aarmader) tidligere hadde gjort. I 1310 forbød erkebiskopen sysselmenn å inneha et prosteembete. I 1334 kom det også et generelt forbud mot at legfolk kunne inneha et prosteembete, og det ble et krav at prosten heretter skulle være presteutdannet.[2]
Etter reformasjonen ble han en rent geistlig person som fungerte som mellomledd mellom biskopen og det øvrige presteskapet. Rundt 1665 var det 43 prostier i Norge. Det siste århundret har antall prostier ligget på mellom 80 og 100. I 1973 ble prosteembetet lagt til et bestemt soknekall og søkes samtidig med sokneprestembetet.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Bolstad, Erik: «Prosti» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 15. mars 2023 fra https://snl.no/prosti
- ^ a b c d e f g Iversen, Frode & Brendalsmo, Jan. (2020). Den tidlige kirkeorganisasjonen i Eidsivatingslagen. Collegium Medievale, 33, 113-162. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-85492
- ^ Norges gamle Love indtil 1387. Trykt hos Chr. Grøndahl. 1849. s. 242–243.