Porajmos

Sinti og rom-folk i ferd med å bli deportert av bevæpnet politi i Asperg i det nasjonalsosialistiske Tyskland 1940.

Porajmos (også skrevet Porrajmos, hvilket bokstavelig talt betyr fortærende i noen dialekter av rom-språk) er et rom-begrep innført av rom-forsker og aktivist Ian Hancock for å beskrive forsøket av det nasjonalsosialistiske Tyskland, Den uavhengige staten Kroatia og deres allierte å utrydde romanifolket i Europa som en del av holocaust.

Forfølgelsen og mord på roma og sinti har vært lite studert og i stor grad overskygget av shoah (det jødiske holocaust). Fordi romani-samfunnene i Øst-Europa ble mindre organisert enn de jødiske samfunnene, er det vanskeligere å vurdere det faktiske antall ofre, men det antas å variere fra 220 000 til 1 500 000. RJ Rummel beregnet at 258 000 ble drept av Tyskland, 36 000 ble drept av Romania under kong Michael og 27 000 ble drept av Ustasja i Kroatia.^{[trenger referanse]} Ian Hancock har estimert at nesten hele Romani-befolkningen ble drept i Kroatia, Estland, Litauen, Luxembourg og Nederland. Bare i de senere år har rom-samfunnet begynt å kreve sin plass blant ofrene for det nasjonalsosialistiske regimet.

Sigøynere har i flere samfunn blitt betraktet som en tyvaktig gruppe, og forfølgelsen og utryddelsen ble delvis begrunnet som et kriminalitetsforebyggende tiltak.

Porjamos kan også omtales som samudaripen.

Andre verdenskrig i Norge

På vegne av den norske stat vil jeg nå beklage - overfor norske rom: Jeg beklager den rasistiske ekskluderingspolitikken som ble ført - i tiårene både før og etter 2. verdenskrig. Jeg beklager også de fatale følgene denne politikken fikk for norske rom under Holocaust. – statsminister Erna Solberg (8. april 2015)

Fremmedloven av 1927 gjorde det mulig å nekte sigøynere og omstreifere adgang til Norge: «Sigøynere og andre omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap, skal nektes adgang til riket.» Denne «sigøynerparagrafen» ble fjernet i 1956.

I 1934 ble 68 romfolk, de fleste norske statsborgere, nektet innreise til Norge. Ragnvald Konstad, sjef for sentralpasskontoret, uttalte da «Det er meg en sann fryd å nekte dem adgang.» Paal Berg uttalte om lovgrunnlaget for innreisenekt: «Denne loven er ny, men trenger inge nærmere begrunnelse.» De ble stanset av både svenske og danske myndigheter da de ville forlate Tyskland, og endte deretter opp i Belgia. Vinteren 1943-1944 ble 66 medlemmer av romfamiliene Josef, Karoli og Modis internert og deportert fra Belgia til Auschwitz-Birkenaus sigøyneravdeling. De fleste av de deporterte norske romene ankom leiren i store familier, og alderen varierte fra elleve måneder gamle barn til kvinner og menn på godt over 60 år. Dødeligheten i sigøynerleiren var svært høy grunnet underernæring, og de fleste var allerede døde da de gjenlevende fangene ble myrdet i gasskamrene 2.- 3. august 1944. Innen august 1944 var de fleste romfolk i sigøyneravdelingen gasset og kremert. Zolo Karoli (født 1921) ble skutt og drept i Buchenwald to dager før leiren ble frigjort av amerikanske styrker i april 1945. Bare fire personer overlevde. Frem til 1956 da «sigøynerparagrafen» ble endret fikk de fortsatt ikke adgang til Norge. På 1950-tallet kom medlemmer av Karoli- og Josef-familiene til Norge og etter flere rettssaker fikk de norsk pass.

Den tyske okkupasjonsmyndigheten i Frankrike bestemte høsten 1940 at alle «nomader» skulle interneres. Blant de 184 internerte i Darnétal, Normandie, var to norske familier, elleve personer i alt. De ble ansett som statsløse fordi deres norske statsborgerskap var inndratt før krigen. I familien Josefs pass fra 1930 er «norsk» (for statsborgerskap) overstrøket og erstattet med «ingen». De endte opp i en leir i Maine-et-Loire, omgitt av strømførende gjerde. Sommeren 1943 ble de satt fri og bosatt i området, noen av dem kom tilbake til Norge i 1954 ved å krysse grensen på et ubevoktet sted.

Eksterne lenker

• (en) Porajmos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons