Personlighetsforstyrrelse

Personlighetsforstyrrelser
Område(r)	Psykiatri, psykologi
	Ekstern informasjon
ICD-10-kode	F60.0-F60.1-F60.2-F60.3-F60.4-F60.5-F60.6-F60.7-F60.8-F60.9
ICPC-2	P80
DiseasesDB	9889
MeSH	D010554

Personlighetsforstyrrelse er en type psykisk lidelse som kjennetegnes ved rigide og vedvarende mønstre av personlighetstrekk som på forskjellige måter fører til ubehag eller vansker for personen det gjelder eller omgivelsene.

Beskrivelse

Personlighet handler om måter å tenke, føle og handle på i forskjellige situasjoner over tid, mens personlighetstrekk er mer avgrensede enkeltstående måter å handle, føle eller tenke på. Dersom en person i voksen alder over tid har personlighetstrekk som fører til vanskeligheter eller ubehag for personen selv eller omgivelsene for øvrig kan det være at kriteriene til en eller flere personlighetsforstyrrelser er oppfylt. Personlighetsforstyrrelser kan føre til store sosiale, psykiske og økonomiske problemer for de det gjelder og deres pårørende.

Personlighetsforstyrrelser defineres av American Psychiatric Association (APA) som «et varig mønster av indre erfaring og oppførsel som på en utpreget måte avviker fra forventningene til vedkommendes kultur».^[1] Disse mønstrene er ubøyelige og gjennomtrengende i mange situasjoner. Begynnelsen av disse mønstrene kan vanligvis bli sporet tilbake til sent i ungdomstiden og begynnelsen av voksen alder, og i noen tilfeller til barndommen.^[1]

Personlighetsforstyrrelser er klassifisert som en psykisk lidelse av The International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems (ICD-10) som er publisert av Verdens helseorganisasjon, og er det offisielle diagnosesystemet i Norge.

Symptomer på personlighetsforstyrrelse

Personlighetsforstyrrelsen er kjennetegnet ved at personen det gjelder ut fra kulturelle normer skiller seg fra hva som er forventet på følgende områder:

Kognisjon; måten personen oppfatter og tolker seg selv, andre mennesker og begivenheter på.
Affektivitet; om personens følelser er passende til situasjonen.
Hvordan personen kontrollerer sine impulser og får dekket sine behov.
Hvordan personen forholder seg til mennesker som står ham/henne nært og takler å være sammen med andre mennesker.

En person med en personlighetsforstyrrelse skiller seg fra de fleste andre på disse områdene. Alle symptomene trenger ikke å være tilstede samtidig. Det er også viktig å være klar over at det ikke er absolutte kategoriske forskjeller mellom personlighetstrekk, problematiske personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, men at det handler om et kontinium og gradsforskjeller mellom normalitet og patologi.

Det er flere grader av personlighetsforstyrrelser. Mange kan leve med en personlighetsforstyrrelse, mens noen av personlighetsforstyrrelsene er så plagsomme for personen selv eller omgivelsene at det blir vanskelig for personen å leve et vanlig liv.

Utredning av personlighetsforstyrrelser

Utredning av personlighetsforstyrrelser kan være komplisert og man bør alltid benytte seg av flere informasjonskilder før man trekker endelige konklusjoner. Diagnostikk av personlighetsforstyrrelser gjøres av psykologer eller psykiatere. Kompliserende faktorer for å vurdere patologiske personlighetstrekk kan være akutte tilfeldige livspåkjennelser, andre og eventuelt komorbide psykiske lidelser og rusmisbruk. Aktuelle informasjonskilder for å utrede personlighetsforstyrrelser vil være:

Anamnestisk intervju. Bør gjennomføres svært grundig for å gjøre differensialdiagnostiske vurderinger samt å få en grundig kartlegging av utvikling av patologiske personlighetstrekk over tid
Strukturerte kartleggingsverktøy eller tester (for eksempel SCID-II)
Miljøobservasjoner
Komparentopplysninger (informasjon fra pårørende eller andre sentrale personer)

Forekomst

Det er ikke gjennomført mange gode store epidemiologiske studier i forhold til forekomst av personlighetsforstyrrelser i befolkningen. I sin bok "Personlighet og personlighetsforstyrrelse" går Svenn Torgersen gjennom fem internasjonale forekomststudier som gjennomsnittlig viser at 14,8 % av befolkningen til en hver tid fyller diagnosekriterier til en eller flere personlighetsforstyrrelser.

Årsaker til personlighetsforstyrrelser

Som for mange andre psykiske lidelser vil utviklingen av personlighetsforstyrrelser skyldes en kombinasjon av arv og miljø. Når det gjelder arv tenker man seg at noen personer er født med en sårbarhet for å utvikle bestemte personlighetstrekk. Det er mye usikkerhet omkring nøyaktig hvordan og i hvilken grad arv påvirker utvikling av patologiske personlighetstrekk. Det er også sannsynlig at graden av arvelighet varierer betydelig mellom de forskjellige typene personlighetsforstyrrelser. Når det gjelder miljøfaktorer har man særlig festet seg ved familiemiljøets og det sosiale nettverkets betydning. Det er vanlig å tenke at personlighetsforstyrrelser kan utvikles som resultat av ulike negative forhold i en persons barndom, som f.eks. mangel på stabile omsorgspersoner som barnet kunne knytte seg til, brudd på følelsesmessige bånd, at foreldrene ikke avpasser seg barnets ønsker og utviklingsnivå, dårlige rollemodeller, overgrep, hjem preget av disharmoni, fysisk eller psykisk vold. Dette er faktorer som kan være med å påvirke personlighetsutviklingen på en negativ måte. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at mange barn som opplever ulike grader av negative faktorer i barndommen, likevel ikke fyller diagnosekriterier til en personlighetsforstyrrelse i voksen alder.

Behandling av personlighetsforstyrrelser

Hvilken type behandling som velges for en person med personlighetsforstyrrelse vil avhenge av personens livssituasjon, hvilke(n) personlighetsforstyrrelse(r) det er snakk om, eventuelle komorbide tilstander, tilgjengelig behandlingstilbud og personens egne preferanser for hva som kan være til hjelp. I henhold til en litteraturgjennomgang i American Journal of Psychiatry er generelt både psykodynamisk terapi (samtalebehandling om mellom-menneskelige forhold) og Kognitiv atferdsterapi (Kognitiv terapi) (samtalebehandling om irrasjonelle tankemønstre) i kombinasjon med eksponeringsterapi, effektive behandlingsmåter for personlighetsforstyrrelser. I Norge har Svartberg, Stiles og Seltzer (2004) kommet frem til liknende resultat. Begge disse formene for psykoterapi er ved personlighetsforstyrrelser vanlig å administrere både som individualterapi og gruppeterapi. De fleste terapiforløp ved personlighetspatologi bør være forutsigbare og over en viss periode, minimum seks måneder.

Eventuell medikamentell behandling ved personlighetsforstyrrelser bør avtales i samarbeid med behandler og fastlege og kan vil ofte være rettet mot komorbide tilstander som angst og depresjon. I kriser og ved andre alvorlige tilstander som er knyttet til personlighetsforstyrrelser kan mindre doser neuroleptika (antipsykotika ) eller beroligende medikamenter (som for eksempel benzodiazepiner være nyttig. Det finnes lite dokumentasjon for at medikamentell behandling gir varig positiv personlighetsendring ved personlighetsforstyrrelser.

Mange lever hele voksenlivet med å fylle kriteriene til en eller flere personlighetsforstyrrelse-diagnoser uten å komme i kontakt med behandlingsapparat. Ofte kan ønsker eller krav fra omgivelsene være eneste grunn til at en person med personlighetsforstyrrelse oppsøker behandling. Andre ganger kan vansker med angst eller depresjon som forekommer samtidig med personlighetsforstyrrelser være utløsende for et ønske om å motta behandling. For andre kan vansker i relasjoner med andre mennesker være avgjørende for ønske om hjelp.

Prognose for personlighetsforstyrrelse

En personlighetsforstyrrelse er i seg selv en vedvarende tilstand som viser seg i mange situasjoner og som har vedvart siden ungdomsårene. Et av diagnosekriteriene er at de problematiske personlighetstrekkene er stabile over tid. Av den grunn er det vanlig å tenke at det er vanskelig å få til en betydelig varig endring av trekkene som utgjør en personlighetsforstyrrelse. Noen personlighetsforstyrrelser blir imidlertid mindre fremtredende etter hvert som personen blir eldre, og mange tilpasser livet sitt slik at de kan leve relativt vanlig med en personlighetsforstyrrelse hele livet. Andre kan lære hvordan de kan håndtere situasjoner som har vist seg problematiske. Noen kan også fungere bedre dersom de gjennom behandling får innsikt i sin egen personlighetsstruktur. Siden man tenker at personlighetstrekk er noe alle har i forskjellige grader er det vanlig å ha målsetninger om å dempe/redusere problematiske personlighetstrekk heller enn å fjerne dem. For personer med personlighetsforstyrrelser, som for alle andre, vil kriser eller andre belastende livshendelser ofte styrke og intensivere problematiske personlighetstrekk.

Typer personlighetsforstyrrelser

Personlighetsforstyrrelser blir delt inn i undergrupper, men undergruppene vil variere noe avhengig av hvilket diagnose-system som benyttes. I Amerika benyttes DSM-IV (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders 4th edition) mens i Europa bruker vi ICD-10 (International Classification of Diseases and Related Health Problems)

ICD-10 deler inn de ulike personlighetsforstyrrelsene i åtte forskjellige diagnoser. I tillegg kommer kategoriene «andre spesifikke personlighetsforstyrrelser» (inneholder diagnoser fra andre eller tidligere diagnosesystemer) og «uspesifisert personlighetsforstyrrelse».

Paranoid personlighetsforstyrrelse

Personer med paranoid personlighetsforstyrrelse er følsomme, sårbare og nærtakende. De oppfatter verden som uvennlig og farlig, er mistenksomme, alltid på vakt – og de forventer å bli utnyttet av andre. Derfor har de brede marginer for det de oppfatter som krenkelser, blir lett fornærmet og går ofte til motangrep. Fordi de hele tiden er på vakt overfor alt og alle, er de også svært anspente – noe som ofte gjenspeiles i kroppsholdningen deres. Disse personene har en tendens til å overfortolke og konstruere opp negative tolkninger av nøytrale hendelser.

Schizoid personlighetsforstyrrelse

Schizoid personlighetsforstyrrelse kjennetegnes ved at personer er svært innadvendte, er lite interessert i andre og synes å ha nok med seg selv. Disse personene har en varig tendens til å isolere seg fra sosiale sammenhenger og viser lite følelser i mellommenneskelige relasjoner. Innad kan enkelte ha et rikt tankeliv, utad virker de fjerne, kalde og uinteresserte – samtidig som de er sky, hemmelighetsfulle og isolerte. Verken ros eller kritikk synes å påvirke dem.

Histrionisk personlighetsforstyrrelse

Personer med histrionisk personlighetsforstyrrelse preges av overdreven emosjonalitet, teatralsk væremåte, dramatisering, overdreven oppmerksomhetssøking, selvopptatthet og overdrivelser. De kommer ofte lett i kontakt med andre og kan gjøre et sterkt og godt førsteinntrykk, men har vanskeligheter med å opprettholde varige stabile relasjoner til andre. Noen er kroppslig ekshibisjonistiske, utfordrende og kan være upassende forførende for omgivelsene. Ofte er disse personene lett påvirkbare fra omgivelsene i forhold til meninger og handlinger.

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse har svært mye til felles med diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse i DSM-IV. Denne personlighetsforstyrrelsen kjennetegnes av et varig mønster med ustabilitet i mellommenneskelige relasjoner, selvbilde, emosjoner, og en tydelig impulsivitet på flere livsområder. Denne personlighetsforstyrrelsen preges ofte også av selvmordsforsøk eller trusler og demonstrasjoner i retning av selvmord og selvskading. Disse menneskene kan også opptre med betydelig grad av desperasjon dersom de innbilt eller reelt er i ferd med å bli forlatt. Adekvat mestring av sinne er ofte vanskelig for disse personene. Det viser seg at mange som har fått denne diagnosen har opplevd traumatiske hendelser i barndom (mange fyller også kriteriene til posttraumatisk stresslidelse)

Dyssosial personlighetsforstyrrelse

Dyssosial personlighetsforstyrrelse har svært mye til felles med diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse i DSM-IV. Denne personlighetsforstyrrelsen kjennetegnes av et varig mønster med manglende eller betydelig nedsatt samvittighet/skyldfølelse/anger, manglende ansvarlighet, impulsivitet og aggresjonsproblematikk og at samfunnets regler, normer og lover ikke følges. Svært mange av de som i voksen alder fyller kriteriene til dyssosial personlighetsforstyrrelse har hatt betydelige atferdsvansker i barndom og oppvekst.

Tvangspreget personlighetsforstyrrelse

Mennesker som fyller kriteriene til tvangspreget personlighetsforstyrrelse preges av overdreven ordenssans, fokus på detaljer på bekostning av helheten, perfeksjonisme og overdreven samvittighetsfullhet. Den som har tvangspreget personlighetsforstyrrelse er egenrådig og har slik ordenssans at det blir pedanteri. Vedkommende er så opptatt av regler, prinsipper og detaljer at hun/han mister de store linjene i det de holder på med. En med tvangspreget personlighet er et pliktmenneske som vanskelig kan slappe av og nyte tilværelsen, vedkommende er kanskje arbeidsnarkoman og jobber ofte ut fra en indre tvang, gjerne med rutinearbeid. Andre kan oppfatte disse personene som rigide, sta og vanskelige å samarbeide med.

Unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse

Utdypende artikkel: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse

Unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse preges av vedvarende lav selvfølelse, usikkerhet og sosial nærtagenhet. Man ser et mønster med sosial tilbakeholdenhet, følelse av ikke å strekke til samt en overfølsomhet for negative vurderinger fra andre. Frykten for kritikk og avvisning eller frykt for å tape ansikt eller dumme seg ut fører til unnvikelse av mange situasjoner.

Avhengig personlighetsforstyrrelse

Avhengig personlighetsforstyrrelse opplever et varig og overdrevent behov for å bli tatt vare på av andre, noe som fører til frykt for å bli forlatt og noe klengete atferd i forhold til omgivelsene. Avhengig personlighetsforstyrrelse karakteriseres av usikkerhet, uselvstendighet og hjelpeløshet. Egne behov underlegges andres og avgjørelser overlates til dem. Behovet for å bli elsket og redselen for å bli sviktet og forlatt er så stor at man gjør alt for å tekkes andre.

Det finnes flere måter å gruppere personlighetsforstyrrelsene på. Den amerikanske DSM-V klassifiseringen for mentale lidelser, deler inn personlighetsforstyrrelser i 3 grupperinger:

Eksentriske personlighetsforstyrrelser omfatter paranoide (svært mistenksomme) og schizoide (svært innadvendte og eksentriske) forstyrrelser
Dramatiske personlighetsforstyrrelser omfatter histrioniske, narsissistiske, antisosiale og emosjonelt ustabile forstyrrelser
Engstelige personlighetsforstyrrelser omfatter de unnvikende, avhengige, tvangspregede og passiv-aggressive forstyrrelsene