Hopp til innhold

Panavia Tornado

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Panavia Tornado
Tornado ECR
Informasjon
RolleMultirolle kampfly
Første flyvning14. august 1974
Introdusert1979
StatusAktiv tjeneste
Brukt avRoyal Air Force
Deutsche Luftwaffe
Aeronautica Militare Italiana
RSAF
Antall produsert992
Videreutviklet tilIDS: Jagerbomber
ADV: Jagerfly
ECR: Jagerbomber for Elektronisk krigføring

Panavia Tornado er en familie av tomotors jagerfly som ble utviklet i fellesskap av Storbritannia, Vest-Tyskland og Italia. Det finnes tre hovedtyper av Tornado; Tornado IDS (Interdicton/Strike) som er en jagerbomber, Tornado ADV (Air Defence Variant) til luftkamp og avskjæringsoppdrag, og Tornado ECR (Electronic Combat/Reconnaisance) til bruk i oppklaringsoppdrag og elektronisk krigføring.

Flyet ble utviklet og bygget av Panavia, som er et konsortium bestående av British Aerospace (daværende British Aircraft Corporation), vesttyske MBB, og italienske Aeritalia. Den første Tornado tok til vingene 14. august 1974 og var første gang involvert i krigshandlinger gjennom Storbritannia og Italias deltakelse i Gulfkrigen. Det internasjonale samarbeidet fortsatte etter at Tornado hadde blitt operativ med trenings- og evalueringsenhen Tri-National Tornado Training Establishment som var lokalisert ved RAF Cottesmore i England. Totalt ble det bygget 992 fly for de tre partnerlandene og Saudi-Arabia. Flytypen er ennå i operativ drift, men det jobbes med planer for å erstatte flytypen, primært med Eurofighter som har flere av de samme land involverte som i Panavia Tornado prosjektet.

Utvikling

[rediger | rediger kilde]

1960-tallet ble det foretatt en del forskning på vinger med variabel vinkel. Formålet med en slik vinge var å kombinere manøvreringsdyktigheten og cruiseeffektiviteten som kom av rette vinger med hastigheten til vinger bakovervendte vinger. Storbritannia og Frankrike startet et felles prosjekt kalt AFVG (Anglo French Variable Geometry) i 1965, men franskmennene trakk seg ut av dette i 1967. I 1968 gikk det mot slutten av livssyklusen til den aldrende F-104, og Vest-Tyskland, Nederland, Belgia, Italia og Canada gikk sammen i en arbeidsgruppe for å finne ut hvordan de best kunne erstatte denne. Resultatet av dette ble kalt MRA (Multi Role Aircraft), men ble senere omdøpt MRCA (Multi Role Combat Aircraft). Storbritannia ble med i gruppen i 1968, og et memorandum ble skissert mellom Storbritannia, Vest-Tyskland og Italia.

Samarbeidet var ment å resultere i en enseters erstatning for F-104G og et toseters angrepsfly for Storbritannia og Vest-Tyskland. Canada og Belgia trakk seg ut av samarbeidet i 1969. De fire gjenværende landene – Storbritannia, Vest-Tyskland, Italia og Nederland – opprettet 26. mars 1969 selskapet Panavia Aircraft GmbH, men Nederland trakk seg fra samarbeidet allerede i 1970. Storbritannia og Vest-Tyskland hadde hver en andel på 42,5 % med de gjenværende 15 % til Italia. England skulle produsere den forreste delen av flyskroget i tillegg til halen, midten av flyskroget skulle produseres i Vest-Tyskland, og vingene i Italia. Et separat multinasjonalt selskap, Turbo Union, ble opprettet i 1970, for å utvikle og bygge Turbo-Union RB199 jetmotoren for flyene. Eierskapet i dette selskapet var delt 40%/40%/20% mellom henholdsvis Rolls-Royce plc, MTU og FIAT.

Ved slutten av prosjektets spesifikasjonsfase hadde konseptet blitt redusert til to varianter; en enseters Panavia 100 som Vest-Tyskland først foretrakk, og en toseters Panavia 200 som RAF foretrakk og som også kom til å bli Tornado. På dette tidspunktet var flyet kun tiltekt en angrepsrolle som et lavtflygende angrepsfly. RAF så også et behov for et jagerfly og introduserte F2 varianten. Selv om dette konseptet hadde alvorlige mangler ble dette raskt rettet på gjennom introduksjonen av F3 varianten.

Kronologi

[rediger | rediger kilde]
Tornado GR4 fra RAF avfyrer flares.
  • 1971
    • SeptemberIntention to Proceed (ITP) avtale signert av de tre landene. Utviklingen av Tornado fortsetter.
    • 27. september – Første testkjøring av en RB199 jetmotor.
  • 1974
    • 14. august – Første flytur foretatt av protypen P01 fra Manching i Vest-Tyskland.
    • 30. oktober – Første flytur foretatt av prototypen P02 fra Warton i Storbritannia.
  • 1975
    • 5. desember – Første flytur foretatt av prototypen P05 fra Turin i Italia.
  • 1976
    • 29. juli – Kontrakt signert for produksjon av første leveranse.
  • 1979
  • 1981
  • 1984
    • Mai – Storbritannias forsvarsdepartement utlyser krav for det første oppgraderingsprosjektet for Tornado.
    • 5. november – Første leveranse av Tornado F2 varianten.
  • 1985
    • 11. juli – Første flytur foretatt av en RAF oppklaringsvariant, GR1A.

Varianter

[rediger | rediger kilde]

Interdictor/Strike (IDS)

[rediger | rediger kilde]

Tornado IDS er i bruk hos Tyskland, Italia, Storbritannia og Saudi-Arabia. Det blir regnet som en av verdens mest avanserte angrepsfly og har stor våpenkapasitet, lang rekkevidde og blir regnet som vanskelig å skyte ned.

Air Defense Variant (ADV)

[rediger | rediger kilde]

Tornado ADV er i bruk hos Storbritannia (hvor det kalles F3) og Saudi-Arabia. Dette er luftforsvarsvarianten hvis hovedformål er avskjæringsoppdrag. ADV regnes ikke lenger som et ledende defensivt jagerfly, og skal byttes ut i begge land med Eurofighter.

Electronic Combat & Reconnaissance (ECR)

[rediger | rediger kilde]

Denne varianten er i bruk hos Tyskland og Italia. Dette er en variant av IDS igjen, med det hovedformål å jakte på og ødelegge radarstasjoner.

Spesifikasjoner (Tornado IDS GR.4)

[rediger | rediger kilde]
Diagram over Panavia Tornado IDS
Diagram over Panavia Tornado IDS
Tekniske data
Mannskap 2
Lengde 16,72 m
Vingespenn 13,91 m (ved 25° vinkel) og 8.60 m (ved 67° vinkel)
Høyde 5,95 m
Vingeareal 26,6 m²
Vekt (uten last) 13 890 kg
Vekt (maksimal takeoff) 28 000 kg
Motor 2 × Turbo-Union RB199-34R Mk 103 med etterbrenner. Motorkraften er 76.8 kN med og 43.8 kN uten etterbrenner.
Ytelser
Maksimal hastighet Mach 2.34 (2 417,6 km/t)
Rekkevidde, ikke stridsdyktig 3 890 km
Rekkevidde, strid 1 390 km
Marsjhøyde 15 240 m
Klatrefart 15 100 m/min
Bevæpning
Kanon 1 × Mauser BK-27 27 mm Kanon
Missiler Luft-til-luft: 2 × AIM-9 Sidewinder eller 2 × ASRAAM
Luft-til-bakke: AGM-45 Maverick, Wasp ASM eller BAe ALARM
Anti-skip: Kormoran eller BAe Sea Eagle
Bomber BL755, Paveway-serien, MW-1, JP233, diverse andre bomber, og også kjernevåpenet B61 atombombe
Raketter LAU-51A eller LR-25
Brukere av Panavia Tornado
Tysklands flagg Tyskland
  • Luftwaffe: 210 IDS og 35 ECR Tornados ble levert.[1] I desember 2018 var fremdeles 94 IDS og 28 ECR i tjeneste.[2]
  • Marineflieger: 112 IDS levert, tatt ut av tjeneste i 2005 med noen fly overført til Luftwaffe.[3]
Italia Italia
  • Aeronautica Militare: 100 IDS A-200 Tornado levert (18 bygget om til ECR EA-200s),[4] 24 ADV F3 ble leaset av RAF mellom 1995 og 2004.[5] I desember 2018 var 70 A-200 og 5 EA-200 fly fremdeles i tjeneste.[2]
Saudi-Arabias flagg Saudi-Arabia
  • Royal Saudi Air Force: 96 IDS og 24 ADV Tornadoer levert,[6] ADVene tatt ut av tjeneste i 2006.[7] I 2018 var fremdeles 81 IDS-modeller i tjeneste.[2]

Tidligere brukere

[rediger | rediger kilde]
Storbritannia Storbritannia
  • Royal Air Force: 385 IDS GR1 og ADV F2/F3 Tornados levert, inkludert 230 GR1[8] (142 ble senere oppgradert til GR4),[9] 18 F2 og 147 F3 (tatt ut av tjeneste i 2011).[10][11] GR4 ble tatt ut av tjeneste 1. april 2019.[12]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Nations – Germany». Panavia Aircraft GmbH. Besøkt 6. februar 2019. 
  2. ^ a b c «World Air Forces 2018». Flightglobal.com (på engelsk). Besøkt 12. februar 2019. 
  3. ^ «Operations – Germany». Panavia Aircraft GmbH. Besøkt 6. februar 2019. 
  4. ^ «Nations – Italy». Panavia Aircraft GmbH. Besøkt 6. februar 2019. 
  5. ^ «Operations – Italy». Panavia Aircraft GmbH. Besøkt 6. februar 2019. 
  6. ^ «Nations – Saudi Arabia». Panavia Aircraft GmbH. Besøkt 6. februar 2019. 
  7. ^ «Operations – Saudi Arabia». Panavia Aircraft GmbH. Besøkt 6. februar 2019. 
  8. ^ «Panavia Tornado IDS». Aeroflight. Arkivert fra originalen 7. februar 2019. Besøkt 6. februar 2019. 
  9. ^ «RAF Takes Delivery of Last Tornado GR4». Defense Aerospace (archived from Royal Air Force). 10. juni 2003. Besøkt 6. februar 2019. 
  10. ^ Chesneau, Roger (1988). Tornado ADV Aeroguide 21. Essex: Linewrights. s. 9. ISBN 0946958262. 
  11. ^ «Operations – United Kingdom». Panavia Aircraft GmbH. Besøkt 6. februar 2019. 
  12. ^ «Today is the final day of RAF service for the Tornado». RAF Marham (Facebook). 31. mars 2019. Archived from the original on 8. april 2019. Besøkt 1. april 2019.