Hopp til innhold

Ostefluer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ostefluer
Nomenklatur
Piophilidae
Populærnavn
ostefluer[1]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenTovinger
Økologi
Antall arter: 70 i verden,
10 arter funnet i Norge
Habitat: på land, larvene i lagrede matvarer, i fuglereir eller i råtnende organisk materiale
Utbredelse: finnes på alle kontinenter utenom Antarktis
Inndelt i
  • Nettiophilinae
  • Thyreophorinae
  • Piophilinae

Ostefluer er en liten familie av små til middelsstore fluer, der den mest kjente arten er ostefluen (Piophila casei). Denne arten ble tidligere ofte funnet på ost og andre lagrede, næringsrike matvarer, men ser ut til å ha forsvunnet etter som fremstilling og lagring av matvarer har blitt mer hygienisk. En annen gruppe av denne familien har larver som suger blod fra fugleunger, de har derfor blitt kalt draculafluer.

Utseende

[rediger | rediger kilde]

Små til middelsstore (3-9 mm lange) fluer med slank kropp, men kraftige bein.

Hodet er forholdsvis lite og rundt, med runde fasettøyne som er ganske store i underfamiliene Neottiophilinae og Piophilinae, men påfallende små i underfamilien Thyreophorinae. Pannen er temmelig bred og mangler kraftige børster i den fremre halvdelen. Vanligvis sitter det en kraftig børste på hver side ved innerkanten av fasettøyet, og to i bakhodet, nær fasettøyets bakkant. Øverst i pannen sitter det tre punktøyne (ocelli). Antennene og munndelene er av vanlig fluetype. Fluene har en kraftig kinnbørste (vibrissa), og noen arter har også en rekke av tettsittende, lange børster eller hår langs siden av hodets underkant.

Brystet (thorax) er forholdsvis langt og smalt, med kraftige børster i det minste langs sidene og i spissen av scutellum (den bakerste ryggplaten). Det er vanligvis mer eller mindre blankt og skinnende. Bakkroppen er sylindrisk og ganske slank. En del arter har påfallende store, ytre kjønnsorganer. Beina er kraftige, med fortykkede lår og sterke klør ytterst på føttene.

Vingene er store, klare, av og til med mørke flekker. De har to avlange, lukkede celler nær midten av vingen og to små men tydelige, tre- eller firkantede celler som ligger rett over hverandre i den bakerste halvdelen av vingen nær roten.

Larvene er av vanlig høyere fluetype, maggot-lignende, tilspisset i hodeenden. Munndelene er bare synlige utenfra som et par kroker.

Levevis

[rediger | rediger kilde]

Arter av denne familien kan finnes i ganske ulike miljøer. Larvene til ostefluen (Piophila casei) var tidligere vanlig å finne på oster, men det skjer ganske sjelden i dag. Allerede den svenske presten Olaus Magnus nevnte rundt 1550 ostefluen[2], så skadene har vært kjent lenge. Noen har ment at det var et tegn på god, lagret ost at det var ostefluelarver på den, men det er ikke tilrådelig å spise slik ost, da det er kjent at ostefluelarvene kan overleve magesekkens syre og passere gjennom tarmen. Den kan forårsake myiasis (fluelarveangrep) i tarmen.

Ostefluen kan også finnes på kadavere og menneskelik. Den koloniserer disse på et ganske sent stadium i nedbrytingen. Andre arter i familien kan også finnes på gamle kadavere. Ostefluelarvene kan sprette ved å krølle seg sammen i en ring og plutselig rette seg ut. På engelsk blir de kalt "cheese skippers".

I alle fall noen arter i underfamilien Neottiophilinae har larver som lever i reirene til hulerugende fugler, for eksempel meiser. Larvene suger der blod, og de blir derfor kalt draculafluer.

Larvene til artene i understammen Thyreophorina lever i beinmargen til åtsler med delvis knuste bein. En trodde tidligere at de tre europeiske artene forsvant fra verdensdelen etter at det ble mindre vanlig med henslengte kadavere, men de er nå gjenoppdaget i søreuropeiske fjellstrøk. Disse fluene er blitt oversett av insektsforskerne ettersom de er aktive tidlig på vinteren, fra november til januar, som regel etter mørkets frembrudd.[3][4]

Systematisk inndeling

[rediger | rediger kilde]
Treliste
  • Ordenen tovinger, Diptera
    • Underordenen høyerestående fluer, Cyclorrhapha
      • Gruppen Scizophora
        • Overfamilien Tephritoidea
          • Familien Ostefluer, Piophilidae
            • Underfamilien Nettiophilinae – forholdsvis store, rødlige eller brunlige fluer
              • Slekten Actenoptera Czerny, 1904
                • Actenoptera hilarella (Zetterstedt, 1847) – rødbrun, slank, snau. Uvanlig, biologien er ukjent, utbredt i nordlige strøk inkludert Norge
              • Slekten Neottiophilum Frauenfeld, 1868
                • Neottiophilum praeustum (Meigen, 1826) – gulrød, larvene suger blod fra fugleunger, utbredt i Nord- og Mellom-Europa inkludert Norge
            • Underfamilien Thyreophorinae – med små fasettøyne. Ingen kjente norske arter.
              • Slekten Centrophlebomyia Hendel, 1903
                • Centrophlebomyia anthropophaga (Robineau-Desvoidy, 1830) – Frankrike (?), Italia (Sardinia, Appenninene)
                • Centrophlebomyia furcata (Fabricius, 1794) – Europa, Nord-Afrika, Midtøsten
                • Centrophlebomyia grunini (Ozerov, 1984) – Russlands fjerne østen
                • Centrophlebomyia orientalis (Hendel, 1907) – nordlige India
              • Slekten Thyreophora Meigen, 1803
            • Underfamilien Piophilinae
              • Slekten Allopiophila Hendel, 1917
                • Allopiohila luteata (Haliday, 1833) – funnet i Sverige og Finland.
              • Slekten Amphipogon Wahlberg, 1845
                • Amphipogon flavum (Zetterstedt, 1838) – ikke sjelden i fjellbjørkeskogen. Hannen har et langt «skjegg» av lange hår langs munnkanten.
              • Slekten Liopiophila Duda, 1924
                • Liopiophila varipes (Meigen, 1830)
              • Slekten Mycetaulus Loew, 1845
                • Mycetaulus bipunctatus (Fallén, 1823) – med en stor flekk ytterst i vingen, larvene i råtnende sopp og også i fuglereder.
              • Slekten Parapiophila McAlpine, 1977
                • Parapiophila caerulescens (Zetterstedt, 1847) – bare kjent fra Norge og Sverige
                • Parapiophila calceata (Duda, 1924) – funnet i Sverige og Finland, ikke i Norge.
                • Parapiophila flavipes (Zetterstedt, 1847) – funnet i Sverige, ikke i Norge.
                • Parapiophila lonchaeoides (Zetterstedt, 1838) – funnet i Sverige, ikke i Norge.
                • Parapiophila vulgaris (Fallén, 1820)
              • Slekten Piophila Fallén, 1810
                • Osteflue, Piophila casei (Linnaeus, 1758)
              • Slekten Prochyliza Walker, 1849
                • Prochyliza lundbecki (Duda, 1924)
              • Slekten Pseudoseps Becker, 1902
                • Pseudoseps signata (Fallén, 1820) – funnet i Sverige og Finland, ikke i Norge
              • Slekten Stearibia Lioy, 1864
                • Stearibia nigriceps (Meigen, 1826)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 19. april 2021. Besøkt 19. april 2021. 
  2. ^ Magnus, O. Ca. 1550.
  3. ^ M. Mei m.fl. (2013). «A neotype designation for the bone-skipper Centrophlebomyia anthropophaga (Diptera, Piophilidae, Thyreophorina), with a review of the Palaearctic species of Centrophlebomyia». ZooKeys. 310: 7–28. ISSN 1313-2970. PMC 3690652 Åpent tilgjengelig. doi:10.3897/zookeys.310.4914. 
  4. ^ D. Main (3. juli 2013). «Buzzworthy Find: 'Mythical' Corpse-Eating Flies». LiveScience. Besøkt 17. mars 2017. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Greve, L. 2002. Ostefluen og andre arter i fluefamilien Piophilidae. Insekt-Nytt 27 (3): 5-9
  • Ozerov, A.L. 2000. Family Piophilidae. I: Papp, L. og Darvas, B. (red): Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera. Appendix: 355-365. Science Herald, Budapest
  • Magnus, Olav. Ca. 1550. Historia on de Nordiska Folken. Svensk utgave. Tofters tryckeri ab., Österväla 1976
  • Stubbs, A. E. & Chandler, P. J. 2000. A provisional key to British Piophilidae (Diptera) and Parapiophila flavipes (Zetterstedt, 1847) new to Britain. Dipterists Digest 8: 71–78

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ostefluer&oldid=24746765»