Ordstilling
I språktypologi refererer ordstilling til den umarkerte rekkefølga til de sentrale setningsledda i et språk. Ordstillinga i et språk har tradisjonelt blitt definert ved den innbyrdes rekkefølga til subjekt, direkte objekt og finitt verb (verbal).
Logisk sett er det seks ulike rekkefølger av subjekt, objekt og verbal: SOV, SVO, VSO, VOS, OSV og OVS. Språk klassifiseres ofte etter hvilken av disse rekkefølgene som er den «grunnleggende». Den grunnleggende ordstillinga kan være vanskelig å finne, men man tar utgangspunkt den umarkerte ordstillinga i pragmatisk nøytrale, deklarative hovedsetninger.
I de seinere åra har man imidlertid funnet ut ordstillinga i mange språk ikke avhenger av grammatiske funksjoner, men av andre ting, som bestemthet, animathet og graden av ny informasjon som nominalfrasen gir. Slike språk sies ofte å ha «fri ordstilling», selv om den slett ikke er fri. Man har også begynt å bruke andre betegnelser enn subjekt og objekt, ettersom mange språk har grammatiske funksjoner som ikke tilsvarer disse to.
Tradisjonell klassifisering
[rediger | rediger kilde]Det har vært vanlig å klassifisere verdens språk i seks ulike typer avhengig av ordstillinga:
- SOV-språk (f.eks. japansk, tyrkisk og koreansk)
- SVO-språk (f.eks. norsk, fransk og swahili)
- VSO-språk (f.eks. klassisk arabisk, irsk og hawaiisk)
- VOS-språk (f.eks. fijiansk og madagassisk)
- OSV-språk (f.eks. xavante og sardisk)
- OVS-språk (f.eks. hixkaryana)
De nordgermanske språkene, som for eksempel norsk, er SVO-språk og V2-språk.
Fraseintern ordstilling
[rediger | rediger kilde]Joseph Greenberg (1963)[1] oppdaga flere syntaktiske karakteristikker som ofte samsvarer med et språks grunnleggende ordstilling, nærmere bestemt om verbalet kommer før det direkte objektet (VO-språk, rekkefølgene SVO, VSO og VOS) eller om det direkte objektet kommer før verbalet (OV-språk, rekkefølgene SOV, OSV og OVS). Fraser kan deles inn i to hovedtyper, kjerneinitiale og kjernefinale. Dersom kjernen i en frase blir definert som den delen som bestemmer distribusjonen til frasen, deles frasene inn i om kjernene kommer før eller etter komplementet sitt. OV-språk har nesten konsekvent kjernefinale fraser og har modifiserende adverbial foran frasene de modifiserer, mens VO-språk er mer blandet, og kan ha både kjerneinitiale og -finale fraser, men som oftest er de kjerneinitiale. Dette kan forklares ved å se på objektet som en modifikator til verbalet, og rekkefølga OV er derfor kjernefinal, mens VO er kjerneinitiell. Språk har en tendens til å ha nesten utelukkende kjerneinitielle fraser eller nesten bare kjernefinale fraser. Den følgende tabellen viser den nevnte sammenhengen. VO-språk har vanligvis de fraseinterne ordstillingene i tabellens første kolonne, mens OV-språk ofte har ordstillingene i andre kolonne. Disse sammenhengene utgjør flere av Greenbergs språklige universaler.
| Greenbergs universal |
Parameter | Sammenheng | |
|---|---|---|---|
| 1 | Hovedsetninger | V–O | O–V |
| 3, 4 | Adposisjoner | Preposisjoner | Postposisjoner |
| 2 | Genitiv (G) og possessert substantiv (N) | N–G | G–N |
| 17 | Kjernesubstantiv (N) og modifikator (M) | N–M | M–N |
| 24 | Relativsetninger (Rel) og kjernesubstantiv (N) | N–Rel | Rel–N |
| 22 | Komparativer (adjektiv, markør og standard) | Adj–Mark–Std | Std–Mark–Adj |
| 16 | Hjelpeverb (HV) og hovedverb (V) | HV–V | V–HV |
| 9 | Spørrepartikler | Setnings-initiale | Setnings-finale |
| 12 | Spørreord | Setnings-initiale | Setningsfinale |
| 27 | Affikser | Prefikser | Suffikser |
Moderne klassifisering
[rediger | rediger kilde]Det er flere problemer med Greenbergs opprinnelige klassifisering.[2] For det første er det svært vanskelig å definere de grunnleggende setningsledda i mange språk. Greenberg gikk også ut fra at ordstillinga i alle språk avhenger av de syntaktiske funksjonene subjekt og objekt. Dessuten var språka han tok utgangspunkt i, svært få i antallet, og mange var genetisk beslekta med hverandre.
De to første problema kan forklares med eurosentrisme. Seinere forskning har vist at ordstillinga i mange ikke-indoeuropeiske språk slett ikke avhenger av grammatiske relasjoner, men av helt andre forhold. Det er med andre ord mange språk hvor en nominalfrases plassering i setninga ikke avhenger om den fungerer som subjekt eller objekt, men for eksempel av om den refererer til noe som er tidligere omtalt eller ikke, eller om den er bestemt eller ubestemt.[2] Språk hvis ordstilling ikke avhenger av grammatiske relasjoner, kalles ofte for språk med «fri» eller «fleksibel» ordstilling.
Med særlig tanke på ergativspråk er det også problematisk å snakke om generelle subjekts- og objektsfunksjoner. Dixon (1979) og Comrie (1978) har derfor foreslått et forbedra system, med de følgende «semantisk-syntaktiske» rollene:[2]
- A – det mest agenslignende argumentet i en transitiv setning (subjekt i akkusativspråk, ergativ i ergativspråk)
- S – det eneste argumentet i en intransitiv setning (subjekt i akkusativspråk, absolutiv i ergativspråk)
- P – det minst agenslignende argumentet i en transitiv setning (objekt i akkusativspråk, absolutiv i ergativspråk)
De seks logisk mulige ordstillingene er dermed de følgende:
- APV/SV
- AVP/SV
- VAP/VS
- VPA/VS
- PAV/VS
- PVA/SV
Etter at man har studert et mye større antall språk enn det Greenberg gjorde, har man funnet ut at, i likhet med det han fant ut, APV/SV (tidligere kalt SOV) og AVP/SV (tidligere kalt SVO) er de to vanligste rekkefølgene. Japansk er et nesten prototypisk APV/SV-språk, mens norsk er et forholdsvis konsistent AVP/SV-språk (med V2-regelen som gjør at det avviker). Totalt utgjør APV/SV- og AVP/SV-språk omtrent 70 % av verdens språk. Den tredje vanligste rekkefølga er VAP/VS (tidligere kalt VSO). Den er godt representert blant annet i austronesiske språk og enkelte nilo-sahariske og semittiske språk. De tre vanligste typene, APV/SV, AVP/SV og VAP/VS, utgjør om lag 85 % av verdens språk. For de øvrige 15 % språka er det enten svært vanskelig eller umulig å bestemme den grunnleggende ordstillinga på grunnlag av grammatiske relasjoner. Det er derfor i realiteten ingen språk som uten videre kan klassifiseres som VPA/VS-, PAV/VS- eller PVA/SV-språk (eller VOS-, OSV- og OVS-språk).[2] I alle språk hvis ordstilling kan defineres, kommer altså A (eller subjektet) før P (eller objektet) i pragmatisk nøytrale setninger. Dette kan umulig være en tilfeldighet, og mye forskning i dag går nettopp ut på å finne den kognitive forklaringa på dette.[2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Greenberg, Joseph (1963). «Some universals of grammar with particular reference to the order of meaningful elements». Universals of Language. Cambridge: MIT Press: 58–90. Arkivert fra originalen 5. desember 2008.
- ^ a b c d e Payne, Thomas (1997). Describing morphosyntax. Cambridge: Cambridge University Press. s. 71–83.