Hopp til innhold

Olav Duun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Olav Duun
Født21. nov. 1876[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Jøa
Død13. sep. 1939[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (62 år)
Holmestrand
BeskjeftigelseForfatter,[5] lærer, skribent
NasjonalitetNorge
SpråkNorsk,[6][7] nynorsk
UtmerkelserGyldendals legat (1934)
Viktige verkMedmenneske, Juvikfolket
Nettstedhttp://olav-duun.no
IMDbIMDb
Olav Duun på Commons
Foto: Fra Nasjonalbibliotekets arkiv
Håndkolorert foto av Duun, 1928
Foto: Anders Beer Wilse
Minnesmerke over Olav Duun på Jøa
Foto: Morten Haugen

Olav Duun (født 21. november 1876 på Jøa i Namdalen, død 13. september 1939 i Holmestrand) var en norsk forfatter som skrev på nynorsk. Han var flere ganger nominert til nobelprisen i litteratur.

Ved debuten i 1907 var det naturlig å regne Duun til heimstaddiktinga som hadde sine beste år på den tiden; men etter hvert som Duuns hovedverk åpenbarte seg, ble det mer og mer synlig at han hørte til nyrealismen: Sammen med Falkberget og Undset, som begge debuterte samtidig med ham i 1907, representerer han et hovedtrekk i norsk litteratur mellom 1905 og 1935: den lange, episke romanen med eksistensielle spørsmål og tungt etisk alvor.

Liv

[rediger | rediger kilde]

Han ble født på øya Jøa i Fosnes kommune i Namdalen, på gården Stein. Familien var fiskerbønder, med røtter i et pietistisk frikirkemiljø. Faren Johannes var eldste i frimenigheten på Otterøya og Jøa (nå Namsos frikirke), mens broren Simon skulle bli menighetsforstander. Olav var senere i livet ikke på talefot med dem.[8][9] Som barn bar han navnet Ole Julius Raabye; han tok navnet Olav Duun da han 25 år gammel reiste til Levanger for å gå på lærerskolen. Fra han var 16 til han ble 25 levde han i primærnæringene, og rodde vinterfiske på Sør-Gjæslingan sammen med faren. Da han var i 20-årsalderen, deltok han i det frilynte ungdomslaget på Jøa.

Da han i 1901 begynte på lærerskolen fikk han blant annet forfatteren Vetle Vislie som lærer. Vislie ble en litterær fødselshjelper for Duun, og skal ha vært direkte medvirkende til at han omsider debuterte i 1907, etter flere forsøk. Etter lærerskolen var han først lærer på Sakshaug på Inderøy (1904–1905) og deretter på Singsås i Gauldalen (1905–1908).

Etter at han i 1908 giftet seg med Emma Møller fra hjembygda, flyttet ekteparet til Botne, nå Holmestrand i Vestfold. Duun hadde fått lærerjobb på Ramberg skole (nå nedlagt), en stilling han hadde i perioden 1908–1927. I 1914 kjøpte de huset «Fjellvang», hvor de siden ble boende. Emma Duun overlevde ektemannen med 31 år og døde i 1970. Skolestua fra Ramberg skole står i dag på Reidvintunet i Hillestad. Hvert år siden 1979 har Duunvenner ("Duun-klubben" Gruppe 65, i samarbeid med Olav og Emma Duuns stiftelse) arrangert et Duun-stevne i parken ved Olav Duuns hus.

Fra 1923 mottok Duun kunstnerlønn fra Stortinget. Duun ble flere ganger foreslått til nobelprisen, første gang i 1919. I 1925 tapte han den til Shaw med én stemme.

Duun døde av slag i 1939.

Forfatterskapet

[rediger | rediger kilde]

Duun skrev etter hvert mest romaner, og det er romanene som er tyngdepunktene i forfatterskapet. Han skrev på nynorsk med sterke innslag av namdalsdialekt. Ved debuten i 1907 fantes det spor av lyriske stemninger, men like mye av ironi, og ofte rent humoristiske lygarsoger blant novellene hans. Duun er også kjent for sin replikkunst, og for sine aforistisk sammenlignende setninger.

Gjennombruddet kom med romanserien Juvikfolke i seks bind fra 1918. Bøkenes siste del er en samtidsskildring fra et bygdesamfunn. Hovedpersonen Odin Sætran introduseres først i bind 4; I eventyre, hvor han vokser opp som bortsatt hos ekteparet Bendek og Gurianna. De tre første bindene fanger opp 6-7 generasjoners forhistorie. Romanverket har blitt tolket som et møte mellom «gammeltida» og en moderne samfunnsforståelse. Det har også vært pekt på at forholdet mellom råskap og rivalisering på den ene siden, og samfunnsansvar og etisk plikt på den annen side, må leses i lys av at verket ble skrevet under og rett etter første verdenskrig. Hovedpersonen Odin sees som den som skal føre seg selv og slekten inn i en ny tid. Rivaliseringen mellom Odin og Lauris topper seg i scenen på båthvelvet: den kantrede båten kan bare bære en av de to; og selv om Odin vet at han er den sterkeste av de to, ser han også at de kravene han stiller til seg selv innebærer en tung nestekjærlighet og vilje til å ofre for den andres beste.

Romanen Medmenneske (1929) er et annet høydepunkt i forfatterskapet. Spenningen mellom den onde Didrik Dale, den kuede sønnen Håkon og den gode svigerdattera Ragnhild topper seg når Ragnhild dreper svigerfaren, mest for å spare Håkon fra byrden ved å gjøre det. Konklusjonen er likevel bitter: «Det vonde drep du ikkje med øks». Romanen ble fulgt opp med Ragnhild (1931) og Siste leveåre (1933). Duun omarbeidet selv stykket til scenebruk på Det norske teatret, med Lars Tvinde i rolle som Didrik Dale, og det ble dramatisert av Fjernsynsteatret i 1980, med Espen Skjønberg som Didrik.

Ettermæle (1932) har struktur som en kriminalroman: Hovedpersonen Brynjar kommer tilbake til hjembygda. Moren er død, og faren Torberg mistenkes for drapet. Brynjar ferdes rundt i bygda, snakker med flere personer, og forsøker å finne ut hvem de var, hva de ville, og hva som skjedde.

Litteraturhistorikeren Rolv Thesen skriver at «Boka – er skriven av ein livsvis mann, ein diktar som har skoda inn i livsens mysterium og forstått litt av det store lagnadsspelet om mennesket.»

Vi skapar lagnaden vår i vårt bilete, og andre skaper ettermælet vårt i sitt bilete. Kven er vi så? Vi er eitt for ein og noko anna for ein annan. Kva er stjerna på himmelen? Ein prikk for Per og Pål, men ei veldig sol for andre. Men det var det eg meinte, at ber vi lagnaden vår, da kan vi bera order om han og. --- Men kom i hug at vi alle er medskyldige i alt som hender i kring oss

fra Ettermæle

I Duuns siste tre bøker går Duun over en ny fase, da både fortellerteknikk og tematikk endrer seg. Med Gud smiler (1935) opererer Duun med to fortellere, i Samtid (1936) ses handlinga sterkt gjennom øynene til hovedpersonene Agnar der diskursen ofte glir over i det man kan kalle "en indre monolog". Duun siste verk Menneske og maktene (1938) regnes også blant hans aller beste, og kan leses som et forvarsel om «den store katastrofen» som var i ferd med å ramme Europa med den andre verdenskrig. I boka skildres øya Øyvære, som rammes av en storm som tar flere menneskeliv. Duun hadde tidligere brukt et lignende motiv i Gud smiler (1935). Boka er en kollektivroman hvor flere ulike mennesketyper testes etter hvordan de er i stand til å møte katastrofen.

Arven etter Duun

[rediger | rediger kilde]

I 1965 tok leder for Botne folkeboksamling, Inger Seljeseth Holt med flere initiativ for å danne en forening som skulle ha som formål å fremme Olav Duuns liv og dikting, lokalt og nasjonalt. Foreningen fikk da navnet Gruppe 65, og Inger S. Holt, dikteren Kåre Holts kone, var foreningens første leder. Foreningen jobbet også med innspill til hvordan OLav Duuns hus kunne bevares som et minne om dikteren. Seinere var foreningens æresmedlem Ottar Tveitane foreningens leder i mer enn 20 år. I og med at Olav og Emma Duuns hus i Holmestrand ble overtatt av den nystifta Olav og Emma Duuns stiftlese i 1973 har eiendommen vært et diktermuseum. Barndomshjemmet Øver-Dun ble restaurert og åpnet for publikum i 2011.

Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Bøker om Olav Duun

[rediger | rediger kilde]
Seksbindsverket Juvikfolket regnes som Duuns hovedverk. Hovedpersonen i de tre siste bindene er Odin, og denne skoleutgava fra 1964 inneholder utdrag fra disse tre bøkene.

Priser

[rediger | rediger kilde]

Gatenavn

[rediger | rediger kilde]

Olav Duun er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 4. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000010116, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 154092, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 18875[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ https://cs.isabart.org/person/154092; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 154092.
  6. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb123634648; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 123634648.
  7. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 48954467, Wikidata Q16744133 
  8. ^ Fyllingsnes, Ottar (26. september 1996). «Olav Duun: Ikkje berre eventyr». Dag og Tid. Arkivert fra originalen 19. juli 2019. Besøkt 19. juli 2019. 
  9. ^ Holand, Jenny, Aglen, Benny, Aglen, Oddvar og Jensen, Leif-Inge (1991). Jubileumsskrift. Den evangelisk-lutherske frikirke, Namsos menighet, 1891–1991 (PDF). Namsos. s. 9. Arkivert fra originalen (PDF) 22. august 2016. Besøkt 13. august 2019. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forrige mottaker:
Første mottaker 		Vinner av Gyldendals legat
 Neste mottaker:
Peter Egge, Herman Wildenvey
og Arnulf Øverland
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Olav_Duun&oldid=24735370»