Hopp til innhold

Nordahl Grieg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nordahl Grieg
Født1. nov. 1902[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bergen[5][6]
Død2. des. 1943[1][3][4][7]Rediger på Wikidata (41 år)
Kleinmachnow
BeskjeftigelseSkribent,[8] lyriker,[8] journalist, dramatiker[8]
Utdannet vedBergen Katedralskole
Wadham College[9]
Universitetet i Oslo
EktefelleGerd Grieg (1940–1943) (avslutningsårsak: personens død)[10]
FarPeter Lexau Grieg
SøskenHarald Grieg
Johanne Grieg Cederblad
Sissel Aas
NasjonalitetNorge
SpråkNorsk[11]
Medlem avNorsk Kvinnesaksforening[12]
Sovjetunionens Venner
Debuterte1922
Aktive år1922–1943
Viktige verkTil ungdommen
IMDbIMDb
Nordahl Grieg på Commons

Johan Nordahl Brun Grieg (1902–1943) var en norsk lyriker, forfatter, dramatiker, journalist og politisk aktivist. Han var en av Norges mest markante diktere i sin levetid, og rakk å være produktiv i 21 år, før han selv ble en av «de unge døde»,[13] 41 år gammel. Samtidig ble Grieg i 1930-årene politisk kontroversiell på grunn av sitt stalinistiske ståsted og sitt mangeårige engasjement for Sovjetunionen, formidlet gjennom en rekke polemiske artikler og en roman. Hans politiske engasjement fant særlig uttrykk i organisasjonen Sovjetunionens venner, som han ledet. Han var bror av forleggeren Harald Grieg og forfatterne Ingeborg Rolfsen Grieg og Johanne Grieg Cederblad, samt grandnevø av skolemannen Nordahl Rolfsen. Han var gift med skuespilleren Gerd Egede-Nissen fra 1940 til sin død.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Grieg ble født den 1. november 1902 i Bergen. Som yngstemann i en søskenflokk på fire vokste Nordahl Grieg opp i Bergen, byen som for alltid skulle stå ham nærmest og sette sitt merke på hans diktning og livsform. Foreldrene, Peter Lexau Grieg (1864–1924) og Helga Vollan (1869–1949), hadde kalt ham opp etter hans tipp-tippoldefar, bergensbiskopen og dikteren Johan Nordahl Brun. Faren Peter Grieg, som var lektor, hadde sterk interesse for litteratur. Selv begynte Nordahl å vise tendenser som lyriker og skribent allerede i gymnastiden ved Bergen katedralskole. Etter hvert fikk han en sterk trang etter å oppleve verden.

Da Nordahl Grieg i 1920 ble student dro han samtidig til sjøs. Som lettmatros ombord på lasteskipet DS «Henrik Ibsen» (Vilhelm Torkildsens rederi, Bergen) reiste han til Afrika, Australia og tilbake gjennom Suezkanalen i 1920–1921. I 1922 debuterte han med diktsamlingen Rundt Kap det gode Haap, før romanen Skibet gaar videre utkom to år senere. Sistnevnte ble innen få år oversatt til språk som svensk, finsk, russisk, engelsk, tysk og flamsk. Begge arbeidene bar sterkt preg av de inntrykkene han satt igjen med fra sjømannslivet. Skibet gaar videre skulle ifølge Grieg tjene som en hyllest til sjømannsyrket, men han møtte i stedet hard kritikk fra sjømenn som følte seg såret over hans fremstilling av deres profesjon.[14] Derimot fikk romanen stort sett positive kritikker i avisene. Han fulgte i 1925 opp med enda en diktsamling, Stene i strømmen, bestående av kjærlighetsdikt, dikt med bibelske motiver og noen pasifistiske dikt.

I denne første fasen av sitt forfatterskap studerte Nordahl Grieg filologi. Språklig-filosofisk embedseksamen tok han ved Universitetet i Oslo i 1925 med engelsk som hovedfag. I tillegg skrev han for flere aviser, deriblant Tidens Tegn. Hans reisevirksomhet rundt om i Europa resulterte i flere reisebrev. Allerede nå viste han sin tilbøyelighet til å ville være der hvor verdensbegivenhetene fant sted. I 1927 reiste han til Kina der en borgerkrig var i emning. Boken Kinesiske dage ble fruktene av dette oppholdet.

Nordahl Grieg i begynnelsen av 1930-årene

I Sovjetunionen

[rediger | rediger kilde]

Da Nordahl Grieg i 1933 reiste til Sovjetunionen, ble han værende der i to år, lenge nok til å bevitne Moskvaprosessene. Oppholdet ble starten på et livsvarig politisk engasjement for Sovjetunionen. Han ble aldri medlem av Norges Kommunistiske Parti og deltok heller aldri i deres valgkamparbeid, men etablerte like fullt tette bånd til kommunismen. Selv sa han i 1935: «Jeg har studert marxismen. Og jo mer jeg trengte inn i den, så jeg at den sosialistiske radikalisme er en livsbejaende radikalisme, ikke en defensiv eller skeptisk radikalisme»[15] Men samtidig kan det pekes på at Nordahl Grieg begrenset seg til å kommentere de ytre hendelsene i Sovjetunionen, og at han ikke røpet noen teoretiske innsikter i kommunismen. Peder Furubotn, som oppholdt seg i Moskva på samme tid, uttalte senere: «Nordahl Grieg skrev fine artikler om Sovjetunionen, mens han var der – og senere (…) Jeg kjente han jo så godt, og hadde så mange samtaler med han: noen dypere forståelse av innholdet i kommunismen hadde han ikke.»[16]

Politisk skribent i Norge

[rediger | rediger kilde]

Tilbake i Bergen i 1935 innledet han et samarbeid med teatersjef og instruktør Hans Jacob Nilsen. Her hadde Nordahl Grieg det sovjetiske avantgardeteateret som forbilde. Det ble brukt virkemidlene som bruk av lys, lyd og montasje av kontrasterende scener, lik dem som ble brukt i samtidens film. Nordahl Grieg skapte dramaer der samtiden ble skarpt kommentert og publikum tvunget til å ta standpunkt.

Mellom 1936 og 1937 utgav Nordahl Grieg det politiske tidsskriftet Veien Frem, og fikk i begynnelsen med seg flere kjente størrelser, men de aller fleste falt fra etter at tidsskriftet fikk en klar stalinistisk profil i diskusjonene om Moskvaprosessene. Et vendepunkt var Griegs kraftige kritikk i 1937 av åtte norske forfattere som kritiserte Moskvaprosessene. Prosessene utgjorde også grunnlaget for hans roman Ung må verden ennu være. De overgrep i Sovjetunionen han var vitne til bidro ikke til å forandre hans syn på landets kommunistregime. Han oppfattet Stalins politikk, herunder forfølgelsen av motstandere, som et nødvendig onde i arbeidet med å bygge kommunismen. Grieg delte det offisielle sovjetiske synet på Trotskij», og skrev en rekke artikler der han refset personer som hadde kommet med sympatierklæringer til Trotskij.[17] I perioden 1935–1940 var han også formann i Sovjetunionens Venner, som samarbeidet med NKP og var blitt etablert etter initiativ fra Komintern i 1928. Grieg engasjerte seg også mot humanismen som Nansenskolen presenterte som sin filosofi og livsholdning i slutten av 1930-årene, og mente i likhet med mange kommunister at humanismen var en reaksjonær og borgerlig ideologi.[18]

Den spanske borgerkrigen

[rediger | rediger kilde]
Nordahl Grieg i Spania i 1937, under borgerkrigen sammen med journalisten Gerda Grepp og forfatteren Ludwig Renn (som på dette tidspunktet var kommandant for Thälmann-bataljonen i de internasjonale brigadene)

I 1937 dro Grieg som krigskorrespondent til Spania for å oppleve den spanske borgerkrigen på nært hold. Dette resulterte i reportasjeboken Spansk sommer.

Griegs siste år og andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Nordahl Grieg hadde en sterk fascinasjon for Finnmark, og i 1939 hadde han en større Finnmarks-roman under planlegging. Realiseringen av denne ble forpurret da han i oktober samme år ble innkalt til nøytralitetsvakt[19] i Alta bataljon. Der ble han værende frem til nyåret 1940.[20]

Etter fullført tjeneste i Finnmark gikk han i gang med arbeidene på et historisk skuespill, Svaneskriket, som hadde tema fra Wergelandstiden. Den 8. april 1940 presenterte han et utkast for Hans Jacob Nilsen i Oslo. Ytre hendelser skulle imidlertid føre til at manuskriptet gikk tapt. For med Tysklands invasjon av Norge påfølgende natt fikk helt andre tanker gjelde for Grieg. Grieg ønsket ikke å flykte og reiste til Gudbrandsdalen 10. april der Gerd allerede befant seg. Han meldte seg til tjeneste for den norske hær på Ringebu, men ble bedt om å «komme tilbake om et par dager». Han meldte seg 14. april på Jørstadmoen og ble der med i troppen på 30 mann som var vaktmannskap da gullbeholdningen til Norges Bank ble fraktet ut av Norges Banks hvelv på Lillehammer og nordover til Åndalsnes, Molde og Tromsø. Underveis til Tromsø med båten «Alfhild» skrev Grieg diktene «Kongen» og «17. mai 1940» (I dag står flaggstangen naken...), Grieg leste diktet første gang 16. mai for mannskapet ombord. «17. mai 1940» ble kringkastet fra Tromsø radio 17. mai.[21]

Nordahl Grieg giftet seg med Gerd Egede Nissen i London i 1940

Vel fremme i Storbritannia, og da fremfor alt fra London, fortsatte han sitt erklærte mål om å kjempe for Norges frihet, denne gangen med pennen og stemmen som våpen.

I London ble han knyttet til det norske utenriksdepartementet som var i eksil. Han fikk fast månedslønn på 75 pund. I departementets tjeneste skulle han skrive dikt og reportasjer. Disse ble i Norsk Tidend i London, og senere lest opp over radio.[22] Han skrev dro også på opplesningturneer der hvor det var stasjonert nordmenn: i USA, Canada, Island og Jan Mayen[23]. På denne måten styrket han nordmenns moral og oppildnet deres kampvilje. Nok en gang vendte han tilbake til sin gjerning som krigskorrespondent og nå fikk han anledninger til å betrakte krigshandlingene både til lands og i luften. Etter å ha gjennomført flere offiserskurs ble Nordahl Grieg vinteren 1942 forfremmet til kaptein.[24]

Øya i ishavet

Mørk står en øy av hav,
ensom og kald og bar.
Dette er Norges land,
dette er alt vi har.

Grieg sluttet seg til de norske styrkene på Island og ble stasjonert på Jan Mayen som da var det eneste helt frie norske territoriet. Han skrev der diktet «Øya i ishavet».[25]

Død

[rediger | rediger kilde]

Høsten 1943 startet de allierte opp en storstilt bombeoffensiv mot Berlin. Det meldte seg et sterkt ønske hos Grieg om å få være med på et av bombetoktene mot Tysklands hovedstad. Til slutt fikk han grønt lys til å være med ombord på et bombefly av typen Avro Lancaster tilhørende 460 Squadron RAAF, som korrespondent under et nattlig bomberaid mot Berlin. En forventningsfull Grieg nølte ikke med å gripe denne sjansen, enda det britiske flyvåpenet hadde lidt uvanlig store tap under disse bombeangrepene.

Stedet hvor flyet styrtet ved Kleinmachnow
Mannskapet på «Vingtor» etter tokt 1. til 2. mai 1942. Grieg nr. to fra høyre

Ved 20-tiden, 2. desember 1943, fikk Grieg ta Berlin i øyesyn fra luften, men etter at lasten var sluppet over målet, ble bombeflyet truffet av granater fra luftvernkanoner stående i utkanten av hovedstaden. Flyet tok fyr og styrtet i bakken nær Hakeburg slott. Ingen av de åtte ombord overlevde. Omtrent 90 av de anslagsvis 1 000 britiske flyene som hadde satt kursen mot Berlin denne natten ble skutt ned i løpet av bombetoktet.

Tross bombenattens herjinger tok tyskerne seg bryderiet med å begrave de omkomne flymannskapene og registrere deres navn. De syv australske besetningsmedlemmene ble alle identifisert. På den åttende omkomne kunne det bare bemerkes at han bar en sølvamulett rundt halsen som var prydet med navnet «Nordahl», den samme identifiseringen som Nordahl Grieg hadde lovet sin kone, Gerd Egede-Nissen, å bære. Han hadde med overlegg lagt igjen sine identitetspapirer i London.

Vel vitende om hans betydning som nasjonalt samlingssymbol, la norske myndigheter etter krigen ned betydelige anstrengelser for å lokalisere liket, slik at det kunne finnes og bringes hjem. Verken denne innsatsen eller senere arbeid lyktes i å oppnå dette målet. Det foreligger motstridende opplysninger om hva som ble den videre skjebnen til Nordahl Griegs legeme. Det ble først antatt at Nordahl Grieg ble gravlagt i en massegrav som ble ødelagt under anleggingen av en motorvei på stedet. I 2002 kom det derimot for dagen informasjon som tydet på at gravstedet hans befinner seg på en forhenværende kirkegård i Dallgow-Döberitz. De synlige sporene etter kirkegården er imidlertid utradert, noe som ytterligere vil vanskeliggjøre et eventuelt søk etter Nordahl Griegs hvilested.

Nordahl Grieg som dikter

[rediger | rediger kilde]
«Jeg er takknemlig over å få være i dag blant dere, blant seilende, flygende, kjempende sjøfolk…», 17.mai-tale av forfatteren og krigskorrespondenten Nordahl Grieg ved en norsk kystkommandostasjon i utlandet 1942. Grieg mistet livet under et bombetokt over Berlin året etter.
Foto: Nasjonalbiblioteket

Nordahl Grieg var en forfatter under stadig utvikling. I 1920-årene var han splittet mellom det ytre og det indre livs temaer. I 1930-årene var han splittet mellom tro og tvil, og mellom handling og skriving som virkemiddel i kampen mot fascismen. Tvilen ble sterkere i 1940-årene, særlig når det gjaldt spørsmålet om hva et enkelt menneske kunne klare å utrette.

I hans debutroman beskrives forholdene ombord på et lasteskip. Det er de dystre sidene ved sjømannslivet som er fremtredende: kjønnsykdommer, ville slagsmål, hardt arbeid, brå dødsfall og selvmord. Men det finnes også solfylte sjøskildringer. Nordahl Grieg fremstiller mennesket som systemets slaver. Mange bukker under, men skipet går ubønnhørlig videre, som en ond kraft i seg selv.

Deretter ble Nordahl Grieg sterkt opptatt av menneskenes indre liv. I diktsamlingen «Stene i strømmen», skildres den vanskelige kjærligheten. I skuespillet «Barrabas» lar Nordahl Grieg det velkjente bibelske temaet gjenspeile det problematiske valget mellom de gode og de langt sterkere onde kreftene. Skuespillet «En ung mands kjærlighet» handler om en mann som trekkes mellom tre ulike kvinner.

Under en reise til Nord-Norge ble han begeistret over å oppdage sitt hjemland på en ny måte. Forut for sin neste diktsamling, som fikk navnet «Norge i våre hjerter», reiste han rundt i Norge for å høste inspirasjon. Diktsamlingen var en kjærlighetserklæring til det gode Norge, og forherliget folks levekår i fedrelandet. Kritikernes reaksjoner hadde sine kontraster: Av enkelte kritikere ble han hyllet som den kanskje største fedrelandsdikteren siden Henrik Wergeland, mens det fra venstreorientert hold kom urettmessige beskyldninger om at han sympatiserte med Fedrelandslaget. Følgelig fikk Nordahl Grieg nok av å være fedrelandsdikter, inntil videre.

Nordahl Grieg på sokkel utenfor Den Nationale Scene i Bergen. Skulptur av billedhuggeren Roar Bjorg avduket 1957.

Han vendte tilbake til gamle temaer. Skuespillet «Atlanterhavet» handler om en forelsket ung mann som føler uro over tidens stadige teknologiske fremskritt. Men Grieg følte ubehag over at poesien var fraværende i skuespillet, og mente at karakterskildringene var for svake. Senere skulle imidlertid Nordahl Grieg føle at han med «Atlanterhavet» og «En ung mands kjærlighet» navigerte ut på farvann som han ikke behersket, og besluttet derfor at disse to verkene skulle utgå fra hans produksjon. De er av den grunn ikke å finne i hans samlede verker.

Men med denne fiaskoen trakk han lærdommer som skulle komme ham til gode i sine to fremtidige dramaer, «Vår ære og vår makt» og «Nederlaget». De ble da også atskillig bedre mottatt. Kampen mot det onde representerte også en tilbakevending til det grunnleggende temaet i hans første roman, «Skibet gaar videre». Akkurat som i «Vår ære og vår makt» rettes det i romanen «Ung må verden ennu være» et kraftig angrep mot krigsprofitørene og kapitalismen. Hovedpersonen Leonard Ashley i Griegs siste roman, «Ung må verden ennu være», har innledningsvis klare likheter med Benjamin Hall fra «Skibet gaar videre». Begge møter en verden som er ukjent for dem, men til forskjell fra Leonard velger Benjamin å ta ansvar og bekjempe de umenneskelige kreftene som råder. De er begge menn som velger destruktive og selvdestruktive utveier i skuffelsen over uinnfridde forventninger. Etter angrepet på pasifistene i «Nederlaget», lot Nordahl Grieg sin romanfigur i «Ung må verden ennu være» stå som eksempel på det han oppfattet som pasifismens skadelige, feilslåtte og fånyttige sider.

I 1936, midt imellom «Vår ære og vår makt» og «Nederlaget», utkom dramaet «Men imorgen», som var nok et resultat av Nordahl Griegs nye politiske dagsorden etter Moskva-oppholdet. Stykket ble ikke den samme suksessen som de to andre dramaene, selv om Grieg kom til å anse det som sitt favorittdrama. Temaet er den fremvoksende rustningsindustrien og hvordan utenlandsk kapital legger føringer for den. En familiebedrift starter produksjon av giftgass, men et feilslått fabrikkeksperiment tar livet av noen av arbeiderne. De påfølgende konfliktene og forandringene som i stykket skildres gjennom direktørens familie, avslørte imidlertid kontrasten mellom hans besteborgerlige røtter og politiske standpunkter.

Til slutt skulle derimot Nordahl Griegs evner som fedrelandsdikter vise seg uvurderlige, da Tysklands invasjon og okkupasjon av Norge frembragte et nytt vendepunkt i hans videre produksjon. Dikteren hyllet nå flagget, nordmannen og Norge. Og han gjorde det på måter som ga ham en varig plass i den norske folkebevisstheten så vel som i den norske litterære kanon.

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

I 1945 ble det utgitt en samling av Nordahl Griegs dikt, «Friheten», som fremdeles er den mestselgende norske diktsamling noensinne.[26]

På østsiden av Den Nationale Scene i Bergen, ble det den 10. november 1957 avduket en Nordahl Grieg-statue. Musikalen «Nordahl i våre hjerter», skrevet av Erling Gjelsvik og Knut Skodvin, ble satt opp samme sted i 1990.

Minnestein reist 2003 i Kleinmachnow.

I Kleinmachnow i Tyskland ble det i 2003 reist en minnestein over Nordahl Grieg på stedet der flyet hans falt ned.[27] Hver første helg i desember avholdes Nordahl Griegs minneløp, et ti kilometer langt løp som passerer minnesteinen.

En videregående skole i Rådal som åpnet i 2010 ble også oppkalt etter ham.[28]

Nordahl Grieg er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.

I etterkant av terrorangrepet i Norge 2011 var Nordahl Griegs dikt «Til ungdommen» (i versjonen tonesatt av Otto Mortensen etter hans død) ett av flere dikt og sanger som ble mye brukt under minneseremonier. Griegs rolle som «Norges nye folkedikter» etter 22. juli var likevel ikke ukontroversiell. Idéhistoriker Gudmund Skjeldal uttalte til Morgenbladet at Grieg også er blitt «Nato-paktens dikter, forfatteren som kan brukes til å velsigne Norges deltagelse i en krig i Afghanistan» og mente dette er problematisk på bakgrunn av hans forsvar for Stalin. Skjeldal sammenlignet Nordahl Grieg med Knut Hamsun, og uttalte at «hvis vi skal være spesielt aktpågivende overfor Hamsuns tekster, bør vi i hvert fall stille spørsmål også ved Grieg». Skjeldal mente at Grieg i «Til ungdommen» «maner frem et uforsonlig og herdet menneske som ideal, som det ikke er lett å bekjenne seg til i dag».[29] Skjeldal skildret i sin biografi Diktaren i bombeflyet fra 2012 en motsetningsfylt personlighet: «Fra en grunnfestet beundring av det britiske imperiet og alt britisk, kombinert med høystemt kjærlighet til nasjonen og landet Norge, til et uforstyrrelig og hardhudet forsvar for stalinismens myrderier og rettslige overgrep.» Han så i Nordahl Grieg en forfatter som kastet vrak på humanismen.[30] I eftertid tok Nordahl Grieg selv avstand fra sitt dikt «Til ungdommen», og skrev diktet «Øya i ishavet». De to diktene har samme verseform og kan fremføres til samme melodi.[25]

Grieg var ikke generelt pasifist. Han ville avmilitarisere Norge fordi det var et kapitalistisk land og ifølge Grieg dermed et fascistisk land. Menstadslaget i 1931 viste ifølge Grieg at myndighetene kunne bruke våpen mot borgerne. De tyske angrepet på Norge førte til at Grieg skiftet syn: Han støttet da nasjonal krigføring slik han tidligere støttet kommunistisk våpenbruk.[25]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
Posthume verker
  • Friheten, Gyldendal, 1945. Dikt.
  • Flagget, Gyldendal, 1945
  • Håbet, Gyldendal, 1946. Dikt.
  • Veien Frem, Gyldendal, 1947. Artikler i utvalg ved Odd Hølaas
  • Længselen, ukjent utgiver, 1957. Trykt med tillatelse av Gyldendal. Skrevet i 1930 til en konkurranse om en kantate i Nidaros domkirke til minne om Olav den hellige.
  • Langveisfra. Græske breve, Kinesiske dager, Spansk sommer, 1964.
  • Morgen over Finnmarksvidden, 1967.
  • Et varig vennskap: 46 brev fra Nordahl Grieg til Nils Lie, 1981. Redigert av Brikt Jensen
  • Reise gjennom vår egen tid : Nordahl Grieg om kultur og politikk 1933-1940. 1982. Artikkelsamling redigert av Martin Nag og Finn Pettersen.
  • Nordahl Grieg om seg selv. Redigert av Helge Vold. 1983
  • Større kriger ; Edvard Grieg, 1989. Originaltitler: Greater wars ; Edvard Grieg. – Utkast til to filmmanuskripter skrevet i London 1940-41 og gjenfunnet i Oslo 1989
  • Samlede dikt, Gyldendal 1990 (e-bok fra NB)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 130204, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Johan Nordahl Grieg, Proleksis enciklopedija-ID 24520[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Johan Nordahl Grieg, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id grieg-johan-nordahl[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Григ Нурдаль, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Autorités BnF, BNF-ID 12516906h, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c https://cs.isabart.org/person/130204; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 130204.
  9. ^ Wadham College, «Famous Wadhamites», utgitt 17. juli 2013, besøkt 26. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Nordahl_Grieg[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12516906h; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 12516906h.
  12. ^ urn.nb.no[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Viser til: «De unge døde» (Gyldendal, 1932) som var seks essays om seks engelske lyrikere som døde da de var i 20- eller 30-årene – Keats, Shelley og Byron, og tre som døde under den første verdenskrig – Rupert Brooke, Charles Sorley og Wilfred Owen.
  14. ^ Helge Vold: Nordahl Grieg om seg selv (Oslo, 1983), s. 24
  15. ^ Dagbladet, 28.9.1935
  16. ^ Torgrim Titlestad: Peder Furubotn 1890-1938 (Oslo, 1975), s. 171
  17. ^ Hoem, op. cit., s. 220
  18. ^ Hareide, Dag: «Humanisme», innledende tanker til rundebordssamtale om Humanisme. Nansenskolen, april 2008
  19. ^ Fra boken Nordahl, min bror: Under et opphold i Finnmark i 1928 (side 121) skrev han til sin bror: «Jeg har alltid følt meg en smule uvel over ikke å ha tjent verneplikten. Jeg ansøkte derfor om tillatelse til å fremstille meg på ny for et utskrivningsmøte». (side 125) Han ble antatt og gjennomførte førstegangstjenesten i Alta bataljon. Dette forklarer hvorfor bergenseren var innrullert i Alta bataljon og ble innkalt til nøytralitetsvakt i oktober 1939 (side 219-220)
  20. ^ Nordahl Grieg - diktar og soldat, s. 5. Nordahl Grieg ble utnevnt til offiser, fenrik, under denne tjenesten
  21. ^ Øksendal, Asbjørn (1974). Gulltransporten 9. april 1940. Aschehoug. ISBN 82-03-06336-5. 
  22. ^ Nordahl Grieg - lyrikeren som ble statsansatt dikter i krigstid, avtrykk.no, 09.04.2024
  23. ^ Forsvarte øya i Ishavet mot nazistene, Avtrykk.no, 08.05.2019
  24. ^ Edvard Hoem (1989). Til ungdommen Nordahl Griegs liv (på norsk). Oslo: Gyldendal. s. 328. ISBN 82-05-18405-4.  [«… hadde regjeringen bestemt at Nordahl Grieg skulle forfremmes til utskrevet løytnant med kapteins grad. I et brev datert den 30. mars 1942.»]
  25. ^ a b c Håvard Rem: Krig endar Grieg. Dag og Tid, 13. januar 2023. s. 22
  26. ^ nrk.no: «Test deg selv – svarene»
  27. ^ Hordaland fylkeskommune, «Med Nordahl Grieg i Berlin» Arkivert 21. februar 2014 hos Wayback Machine.
  28. ^ Link arkitektur Arkivert 16. november 2009 hos Wayback Machine.
  29. ^ Bjarne Riser Gundersen Venstresidens Hamsun?, Morgenbladet, 25. november 2011
  30. ^ Ekle, Leif (22. oktober 2012): «Diktaren i bombeflyet», NRK

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Edvard Hoem. Til ungdommen : Nordahl Griegs liv. Gyldendal, 1989. ISBN 82-05-18405-4
  • Jan Tveita. Om Vår ære og vår makt av Nordahl Grieg. Ad notam Gyldendal, 1999 ISBN 82-417-0864-5 – Les i fulltekst hos Nasjonalbiblioteket
  • Erling T. Gjelsvik. Nordahl i våre hjerter : en musikal over Nordahl Griegs liv. Eide, 1990 ISBN 82-514-0361-8
  • Martin Nag. Ung må Nordahl Grieg ennå være. Solum , 1989 ISBN 82-560-0655-2
  • Martin Nag. Streiflys : Nordahl Grieg på ny : Essays. Ny dag, 1967
  • Fredrik J. Haslund. Nordahl Grieg : En dikter og hans tid. Gyldendal, 1962
  • Gerd Grieg. Nordahl Grieg – slik jeg kjente ham. Gyldendal, 1957
  • Harald Grieg. Nordahl min bror : Et kapitel av «En forleggers erindringer». Oslo, 1956
  • Kjølv Egeland. Nordahl Grieg. Gyldendal, 1953
  • Johan Borgen. Nordahl Grieg. Gyldendal, 1945, Først utgitt på svensk, 1944
  • Arvid G. Hansen. Nordahl Grieg. Bokcentralen, 1939. Beslaglagt under krigen
  • Gudmund Skjeldal, Diktaren i bombeflyet : ein biografi om Nordahl Grieg. Cappelen Damm 2012 ISBN 9788202335113

Kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Grieg, Harald (1963). Nordahl, min bror (på norsk). Oslo: Gyldendal norsk forlag. 
  • Hoem, Edvard (25. april 2005). «Nordahl Grieg - diktar og soldat» (på norsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 8. oktober 2010. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Formann i Sovjetunionens venner
1935–1940 		Etterfølger
Siste formann


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nordahl_Grieg&oldid=24530009»