Mysterier

Mysterier
Forfatter(e)		Knut Hamsun
Språk		Norsk
Utgitt		1892
Forlag		Gyldendal Norsk Forlag

Mysterier er en roman fra 1892 av Knut Hamsun.

Deler av boken er skrevet på Kristiansens Hotel i Sarpsborg, hvor Hamsun på den tiden oppholdt seg. I intervju med Verdens Gang 4. august 1910 fortalte Hamsun at Mysterier ble skrevet «i Sarpsborg, i Kristiansund, i København, under flytninger, forelskelser, fattigdom, derfor er den usammenhengende».

Innhold

Handlingen er lagt til Lillesand, en by Hamsun omdøpte til «Fillesand», og der han skrev deler av romanen. Han planla «en stor, psykologisk Roman», rettet til «et aandsfornemt Udvalg af Mennesker». Han følte ikke for å skrive til «Mængden»; for «Romaner med Forlovelser og Baller og Børnefødsler, overhovedet med ydre Apparat, er mig lidt for billige». Han ankom til Lillesand i båt og gikk i land på en ren innskytelse 12. juni, akkurat som bokens hovedperson Johan Nilsen Nagel. Liksom Nagel leide han seg inn på et hotell og fikk en pianospillende nabo, i romanen spottende kalt «Minutten», som også var mannens virkelige tilnavn. Til sin forlegger skrev han: «Minutten bor i Lillesand, hans virkelige navn er Grøgaard...Jeg har ikke skaanet Manden...jeg talte daglig med ham.» Grøgaard skal ha lest boken og blitt dypt såret.

I Sult og Mysterier utviklet Hamsun med en kaleidoskopisk stream of consciousness, prosamodernismens indre monolog, som James Joyce siden ble berømt for. Romanen rommer ulike emner og «mysterier»; en kriminalhistorie som ikke blir løst; en psykologisk historie om dobbeltmennesket Nagel og «Minutten»; og en romanse med Nagels kurtise av den jevnaldrende Dagny Kielland (selv om hun er nyforlovet), men også av attergløymen Martha Gude, som han frir til da han føler seg avvist av Dagny. Nagel går rundt i en gul dress som en ren solgud, og inviteres i selskaper for å underholde med sine outrerte meninger. Han er aldri politisk korrekt, men rakker ned på tidens storheter som William Gladstone, Tolstoj og Ibsen på en måte som minner om foredragene Hamsun selv turnerte med i 1891. Bjørnstjerne Bjørnson blir imidlertid hyllet. Nagel selv er agronom, men tilbringer dagene enten på hotellrommet, med maniske monologer om diverse emner, eller streifende rundt i skogen. I kapittel 5 forteller han at han er «fra Finmarken, jeg er kven». Hans oppfatning av småbyen får vi i kapittel 12: «En ravnekrok var det, et lite skjærerede av en by, med små, langørede mennesker.» Hans medbrakte giftflaske anvendes til sist til hans selvmord. Edvard Brandes skrev i sin anmeldelse: «Hr. Hamsun kan muligvis opnaa, at Læserinder vil tilskrive ham for at faa den autentiske Forklaring om den gule Mands Fortid.»

Teologen Karlsen har noen dager før Nagels ankomst tatt livet av seg av ulykkelig kjærlighet til Dagny. Imidlertid har han skåret over pulsåren på begge håndledd. Tore Hamsun mente Nagel hadde hjulpet Karlsen litt med det selvmordet. Eller kanskje «Minutten» hadde?

Navnet Nagel kan leses som et anagram på «en gal». De to første navnene, Johan Nilsen, kan vise tilbake på kunstmaleren Johan Martin Nielssen, som hadde forlatt sin kone, malerinnen Clemence Lederer (1842–1928), fordi han mente hun hadde stått modell for Elida Wangel i Ibsens skuespill Fruen fra havet.

Samtid

Arne Garborg skrev at hovedpersonen utelukkende var skapt for å sjokkere innbyggerne i Ålesund en måneds tid. Carl Nærup skrev om romanen i 1905 at den var «Hamsuns mest formløse og usammenhængende Bog. Et besynderligt, snart blødt dæmpet, snart brutalt larmende Potpourri af alle mulige Melodier...Lyrik, Romanfragmenter, Dagbogsbekjendelser, Galgenhumoristiske Aforismer og bittertlystige Udfald mot Tidens Storheder. Intet er her utvivlsomt - uden Digterens Forsæt at ville være til det yderste gaadefuld og excentrisk.»

I sine 1890-talls romaner forsøkte Hamsun å bryte ut fra den realistiske tradisjonen som stod sterkt i Norge på 1880-tallet, representert ved sentrale forfattere som Ibsen og Kielland. Hamsun kritiserte realismens samfunnsengasjement, og mente dette fokuset gikk på bekostning av en helhetlig skildring av individet. Særlig var det det irrasjonelle som interesserte Hamsun, noe han gir uttrykk for i artikkelen «Det ubevidste sjeleliv» og altså i romanene sine. Det gjelder særlig nevnte Sult, og Pan fra 1894.

I 1890 hadde Hamsun skrevet til sin tyske oversetter Marie Herzfeld: «Det skal blive en psychologisk Roman.» Til kritikeren Erik Skram skrev han: «Jeg gaar og tumler med noget, som Gud straffe mig skal blive noget af det stejleste, der til Dato er skreven paa Jorderig...Jeg skal Fan tørke mig skrive en Kærlighedens Lovsang, saa Allah og Bjørnson skal bæve!» Dette ble imidlertid først utløst i Pan og Victoria. Til sin venninne Bolette Pavels i Bergen skrev han i 1892 at han ikke var i tvil om at han kom til å bli levende slaktet for sin nye bok: «Aa Gud, hvor jeg skal vrænge ud og ind paa min «Helt». Fan gale mig.» Til Erik Skram skrev han om Nagel: «Spørgsmaalet er om han hænger sammen med sit andet Jeg, Minutten, og hænger saa tilstrækkelig løst sammen med sit selv, at han næsten falder fra hinanden.»

I 1929 påpekte den 24 år gamle Trygve Braatøy i sin analyse Livets cirkel at «Minutten» fremstår som Nagels dobbeltgjenger, slik Hamsun selv beskrev det til Erik Skram, et brev Braatøy umulig kunne kjenne til. Hamsun som nettopp var fylt 70 år, returnerte manuskriptet han hadde fått tilsendt til gjennomlesning med et kort brev, der det blant annet stod: «De kunde ha sparet Dem selv og mig for at sende mig Manuskriptet, jeg læser intet av det som skrives om mig. Naar Forlagene ikke vil utgi Deres Studie av Hensyn til mig saa er det bare et Paaskud, selv om Studien er et eneste langt Angrep.» Braatøy måtte le av dette svaret, ettersom Hamsun hadde åpnet pakken. Kanskje hadde han reagert på de to første kapitteloverskriftene, «Usikkerhet» og «Øynene», som søkte forklaring på Hamsuns skrivekunst i hans egenskaper, her med fokus på mindreverdsfølelse og nærsynthet.

Johan Borgen hevdet i Vinduet i 1959 at Nagels virkning på Hamsun var minst like stor som Hamsuns på Nagel. Borgen var hele livet sterkt påvirket av Hamsuns beskrivelse av Nagel som en person i sine stemningers vold, uten evne til å velge, men med en brå likegyldighet i mye av det han gjør. For å bli til, måtte Nagel omskape Hamsun og utdype farlige tendenser i dikteren selv, tendenser han etterpå prøve å legge vekk, men i stedet aldri ble kvitt. Nagel er ikke noe selvportrett, men en skikkelse med dype røtter i Hamsun selv, et uttrykk for muligheter i ham selv som han prøvde å analysere til bunns og forfølge til siste konsekvens, kanskje i håp om å å frigjøre seg fra dem. Med Nagels ord: «En dikter, det er et menneske om overhodet ikke skammer seg.»

Romanens innledning med Nagel som kommer seilende, minner om tilsvarende innledning i Dostojevskijs Idioten, en forfatter Hamsun var tydelig inspirert av. Både «idioten», fyrst Mysjkin hos Dostojevskij og Nagel hos Hamsun, kommer inn i et ellers lukket miljø, røsker opp i hva som skjer der, og får alt til å ta seg annerledes ut. Dette er et velkjent litterært virkemiddel. Gjennom Nagel viser Hamsun at alt slett ikke er som det skal være i det vesle kystsamfunnet, men hvordan det egentlig er, kan ingen egentlig si. Nagel selv glipper for leseren når han holder seg på rommet eller er borte fra byen i dagevis uten at leseren får vite hva han foretar seg. Alt avhenger av øynene som ser, og dette er både Hamsuns og Nagels poeng. Slik går Hamsun mye lenger enn den objektive sannhet Ibsen og Kielland mente å vise frem i verkene sine.

Det er uenighet om hvordan man skal karakterisere perioden og skrivemåten Mysterier er skrevet i. Som Garborg var Hamsun nyromantiker, og Mysterier kan sies å peke bakover mot romantikken, med sin hyllest til individet, til mysteriene og intuisjonen, men også sies å peke fremover mot de modernistiske verk med sine uforklarlige innfall, sin uforståelige verden og sin relative moral inspirert av Nietzsche og hans «Gud er død».

Mysterier er løst sammenknyttet med de etterfølgende romanene Redaktør Lynge og Ny jord på den måten at deler av persongalleriet føres videre i de to bøkene. i Redaktør Lynge dukker Dagny Kielland opp i kapitel 4, som gift frue bosatt i hovedstaden. Hun minnes Glahn som «en uanselig dverg», og hvordan «den ville mann var gått på hodet i havet og hadde gjort ende på seg uten å si et ord». Frøken Gude bor sammen med henne, siden mannen er mye til sjøs.

Eksterne lenker

• Utgaven fra 1892 | 1992 | 1998 hos Nasjonalbiblioteket.