Mimesis

Mimesis (gresk μίμησις, mīmēsis, «etterligning, imitasjon») er et begrep som brukes i litteraturkritikk og filosofi som bærer et bredt spekter av betydninger, hovedsakelig etterligning, imitasjon, imitatio, representasjon, handlingsgangens uttrykk, og presentasjonen av selvet (inntrykkshåndtering). Alt dette er aspekter av tolkninger og innfallsvinkler avhengig av kontekst (sammenheng), men grunnleggende er at mimesis et estetisk begrep som henvises til det som vises, det som er avbildet, er imitert, underforstått virkeligheten eller naturen, og for enkelte er mimesis også selve kunstens vesen. Innen retorikk er det gjengivelse av en annens ord, og innen biologien er det vernelikhet.

Begrepet mimesis ble innført i estetikken av de antikke greske filosofene Platon og Aristoteles som et aspekt ved kunstnerisk virksomhet. Det opprinnelige antikke greske uttrykket mīmēsis (μίμησις) stammer fra mīmeisthai (μιμεῖσθαι, «å etterligne, imitere»), som selv kommer fra mimos (μῖμος, «imitator, skuespiller»). I antikkens Hellas var mīmēsis en idé som styrte skapelsen av kunstverk, særskilt, i samsvar til den fysiske verden forstått som en modell for skjønnhet, sannhet og det gode. Platon satte mimesis, eller imitasjon, i kontrast til diegesis (narrativ/handlingsgang). Etter Platon skiftet betydningen av mimesis til slutt mot en spesifikt litterær funksjon i det antikke greske samfunnet.

Aristoteles’ Poetikken er blitt forstått som motstykket til den platoniske oppfatningen av poesi. Poetikken er hans avhandling om emnet mimesis. Aristoteles var ikke imot litteraturen som sådan; han uttalte at mennesker er mimetiske vesener, og føler en trang til å lage tekster (kunst) som reflekterer og representerer virkeligheten. All poesi, hevdet Aristoteles, er etterligning. I henhold til Aristoteles sprang all poesi ut av en grunnleggende menneskelig glede ved etterligning. Mennesker lærer gjennom å etterligne og har glede av å se på etterligninger av den oppfattede verden. Det grunnleggende er, ifølge Aristoteles, at all diktning:

«sett under ett, er alt sammen etterligninger. De innbyrdes forskjellene beror på tre ting, nemlig at de enten etterligner med forskjellige midler, eller at de etterligner forskjellige ting, eller at de etterligner på forskjellige vis og ikke på samme måte.»

Det antikke mimesisbegrepet

I Platons terminologi er mimesis å fremstille fortellingen («diegesis») på et mimetisk vis («dià mimíseos»). Enhver kunstner etterligner et objekt som kan sanses. Sanseobjektet er derimot kun reelt eller virkelig i den grad det avspeiler en idé. Kunsten kommer derfor i et dobbelt distanseforhold til det sanne ved at kunsten etterligner en etterligning.

I diskursen om mimesis i Staten fordømte Platon de poeter som ikke diktet om virkeligheten. Det er dog ikke Platons eneste syn på kunst. I Faidros framhevet han også den kunst som er inspirert av guddommen.

Aristoteles fulgte opp Platons Staten med sitt eget verk Poetikken. Der hevdet han at det er kunstens vesen å etterligne, det er en trang som er naturlig hos mennesket, og derfor er all kunst og alle kunstarter etterlignende. Det betyr at de etterligner eller imiterer noe som ligger utenfor kunstverket: dans etterligner bevegelsen, skulptur og maleri etterligner naturlige former og proporsjoner, og litteraturen etterligner menneskenes tankeverden. Det er formen («eidos») i de objektene som sanses, som avbildes i kunsten.

Det utviklede mimesisbegrepet

En av de mest kjente moderne studiene av mimesis – forstått i litteraturen som en form for realisme – er Erich Auerbachs Mimesis: Dargestellte Wirklichkeit in der abendländischen Literatur, utgitt i 1946, og utgitt på norsk i Per Paulsens oversettelse som Mimesis: virkelighetsfremstillingen i Vestens litteratur i 2002. Den er blitt en klassiker innen litteraturforskningen, og dens tema er hvordan virkeligheten tolkes gjennom den litterære framstilling eller mimesis, «etterligning». Den åpner med en sammenligning mellom måten verden er representert i Homers Odysseen og slik den framstår i Første Mosebok i Bibelen. Fra disse to banebrytende tekstene bygget Auerbach grunnlaget for en enhetlig teori om representasjon som spenner over hele vestlig litteraturs historie, til og med de modernistiske romanforfatterne som skrev på det tidspunktet Auerbach begynte på undersøkelsen.

I tillegg til Platon, Aristoteles og Auerbach har mimesis blitt teoretisert av tenkere så forskjellige som Philip Sidney, Samuel Taylor Coleridge, Adam Smith, Gabriel Tarde, Sigmund Freud, Walter Benjamin, Theodor Adorno, Paul Ricœur, Luce Irigaray, Jacques Derrida, René Girard, Nikolas Kompridis, Philippe Lacoue-Labarthe, Michael Taussig, Merlin Donald, Homi Bhabha, Roberto Calasso, og andre.

Se også

• Estetikk
• Kunst

Litteratur

• Aristoteles (2008): Poetikken. Oversettelse, forord, etterord og noter av Øivind Andersen, Vidarforlaget, ISBN 978-82-7990-067-2
• Auerbach, Erich (2002): Mimesis : virkelighetsfremstillingen i Vestens litteratur, oversatt av Per Paulsen, Gyldendal, ISBN 8205300720. Nasjonalbibliotekets visning som blabok. Finnes også i senere utgivelser.
• Gebauer, Gunter, & Wulf, Christoph ([1992] 1995): Mimesis: Culture—Art—Society, overs. D. Reneau. Berkeley, CA: University of California Press. ISBN 0520084594.
• Halliwell, Stephen (2002): The Aesthetics of Mimesis. Ancient Texts and Modern Problems. Princeton. ISBN 0691092583.
• Taussig, Michael (1993): Mimesis and Alterity: A Particular History of the Senses. London: Routledge. ISBN 0415906865.

Eksterne lenker

• «Mimesis», artikkel av Władysław Tatarkiewicz for Dictionary of History of Ideas
• «Mimesis», artikkel av María Antonia González Valerio (2021) for Online Encyclopedia Philosophy of Nature, doi:mimesis