Hopp til innhold

Midtkoloniene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Midtkoloniene
Regional statistics
U.S. States Delaware
New Jersey
New York
Pennsylvania

Midtkoloniene (engelsk: Middle Colonies), eller De midtre kolonier, var navnet gitt til den midtre delen av De tretten kolonier – Det britiske imperiets kolonier som senere løsrev seg og etablerte USA – som lå mellom Virginia og New England.[1] Midtkoloniene skilte seg politisk, kulturelt og økonomisk fra de andre koloniene, og området hadde stor variasjon samt kommersiell virksomhet.[1]

Mye av området var opprinnelig del av Ny-Nederland, frem til britene erobret områdene; områdene ble erobret av engelskmennene cirka 1664 i deres krig mot Nederland, og størstedelen av landområdet ble organisert som Provinsen New York. Hertugen av York og Englands konge kom senere til å gi andre eierskapet over landområdene som ble Provinsen New Jersey og Provinsen Pennsylvania. Kolonien Delaware adskilte seg senere fra Pennsylvania, som ble grunnlagt av William Penn.

Midtkoloniene hadde store områder med fruktbart jordsmonn, som gjorde at området ble en stor eksportør av hvete og andre kornslag. Tømmer- og skipsbyggingsindustrier nøt også velstand i midtkoloniene på grunn av områdets overflod av skoger, og Pennsylvania oppnådde moderat suksess i tekstil- og jernindustri. Midtkoloniene var de mest etnisk og religiøst mangfoldige av de britiske koloniene i Nord-Amerika, da de hadde bosettere som kom fra alle deler av Europa; uro i Europa og andre kolonier førte til en tilstrømming av innvandrere til midtkoloniene på 1700-tallet. Med de nyankomne kom også forskjellige religioner, som alle ble vernet i midtkoloniene av nedskrevne lover om religionsfrihet. Denne toleransen var svært uvanlig, og særegen fra andre britiske kolonier.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Midtkoloniene ble utforsket av Henry Hudson under hans reise opp Hudsonelven og Delawarebukta i 1609. Nederlenderne gjorde ikke lenge etterpå krav på landet; svenskene og nederlenderne kjempet om landet på 1630-tallet, og til slutt gjorde nederlenderne krav på området som Ny-Nederland.[2] På 1660-tallet erobret engelskmennene området fra nederlenderne, og omdøpte det «New York» – etter hertugen av York, Jakob II.[3][4] Koloniens landområder ble i perioder delt ut til forskjellige proprietærer, og delt inn i Provinsen New York og Provinsen Pennsylvania.

Provinsen New Jersey

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Bergen (Ny-Nederland) og Provinsen New Jersey

Kart som viser grensene til Vest-New Jersey og Øst-New Jersey, henholdsvis venstre og høyre.

Kong Karl II omdøpte landet vest for elven Hudson New Jersey, og gav området mellom New England og Maryland til sin bror, hertugen av York (senere kong Jakob II av England) som en proprietærkoloni.[3] Jakob II gav senere området mellom elvene Hudson og Delaware til sine to venner som hadde forblitt lojale overfor ham oppigjennom Den engelske borgerkrig: sir George Carteret og Lord Berkeley av Stratton. Denne landbevilgningen ble til Provinsen New Jersey.[5][6]

I 1665 ble Concession and Agreement skrevet for å lokke bosette til New Jersey. Dette dokumentet gav religiøs frihet, ingen skatter uten samtykke av en forsamling, og en guvernør utvalgt av proprietærene.[7] Den første guvernør som ble utvalgt på denne måten var Philip Carteret, som grunnla Elizabethtown. Kolonistene var pålagt å betale årlige leieskatter i stedet for tjenester. Den 18. mars 1674 solgte Lord Berkeley sin andel av kolonien til Edwarde Byllynge, en kveker og forretningsmann fra London, etter å ha støtt på utfordringer med skatteinnsamlingen.[8] Salget delte New Jersey inn i East Jersey og West Jersey; grensen mellom de to ble derimot ikke fastslått før Femdelsskjøtet i 1676. Fra 1701 to 1765 fant flere trefninger mellom kolonistene sted i det som kalt New York–New Jersey Line War, grunnet omstridte kolonigrenser.

15. april 1702 forente dronning Anne West Jersey og East Jersey til én kronkoloni – Provinsen New Jersey.[9] Edward Hyde, 3. jarl av Clarendon ble kronkoloniens første guvernør. Etter Hyde ble kalt hjem til England i 1708 grunnet anklager om korrupsjon og bestikkelser ble New Yorks guvernør også gitt ansvaret å presidere New Jersey.[9] I 1738 valgte kong Georg II ut en separat guvernør for New Jersey – Lewis Morris.[5]

New Jersey provinskongress, bestående av valgte delegater, ble dannet i januar 1776 for å styre kolonien. Kongressen fikk kronens guvernør William Franklin arrestert den 15. juni, og erklærte at han var «en fiende av dette landets friheter».[10] 2. juli 1776 vedtok New Jersey en egen grunnlov, kort tid etter å ha bemyndiget delegater i Den kontinentale kongress, den 21. juni, å bli med i en uavhengighetserklæring. Den amerikanske uavhengighetserklæring endte deres kolonistatus.[6]

Provinsen Pennsylvania

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Provinsen Pennsylvania

Chester Courthouse i Pennsylvania ble konstruert i 1724

Kong Karl II gav landområdene for Kolonien Pennsylvania til William Penn den 4. mars 1681, som betaling av en gjeld kronen skyldte hans familie.[11] Penn skrev Frame of Government of Pennsylvania før han forlot kolonien, som oppfordret til religiøs toleranse av mange grupper, inkludert Vennenes samfunn og urfolkreligion.[12] Som en proprietærkoloni regjerte Penn Pennsylvania, men dens innbyggere far fortsatt underlagt den engelske krone og Englands lover.[12][13] Penns fetter William Markham fungerte som koloniens første deputert guvernør.[11][13]

Avgrenset av 42. nordlige breddesirkel og 39. nordlige breddesirkel grenset Pennsylvania mot elven Delaware og koloniene New York, Maryland, og New Jersey.[13] I 1704 ble nederlandske landområder gitt til Penn av hertugen av York separert, og ble igjen del av Kolonien Delaware.[12] Fra 1692 til 1694 førte revolusjonen i England til at Penn tapte styret av kolonien. Pennsylvaniaforsamlingen benyttet seg av denne muligheten til å etterspørre mer makt for valgte embetsmenn, ledet av David Lloyd. Etter å ha besøkt kolonien i 1669 og 1701 ble Penn til slutt enig om å tillate at deres Charter of Privileges ble ført inn i konstitusjonen.[13] Da britene forbød ekspansjon i vest i 1764 svulmet striden mellom kolonistene og de innfødte opp. I 1773 beordret Arthur St. Clair arrestasjonen av en offiser fra Virginia som ledet tropper mot væpnede bosettere lojale overfor Pennsylvania. Pennsylvanske revolusjonære følelser fortsatte å vokse, og Philadelphia, Amerikas største by, ble snart Den kontinentale kongress' møtested. Publiseringen av Pennsylvania Constitution of 1776 av lokalvalgte revolusjonære endte koloniens historie, og etablerte Samveldet Pennsylvania.

Provinsen New York

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Provinsen New York og Ny-Nederland

De første nederlandske bosetningene i New York-området dukket opp rundt 1613. Engelskmennene hærtok Kolonien Ny-Nederland fra nederlenderne i 1664, og omdøpte den Provinsen New York, etter kongens bror hertugen av York (senere kong Jakob II).[4] Nederlenderne gjenerobret kolonien juli 1673, under den tredje nederlandsk-engelske krig, men returnerte den til engelskmennene gjennom freden i Westminster i bytte mot Surinam. Hertugen av York styrte aldri kolonien selv; i stedet utpekte han guvernører, råd og andre offiserer til å drive regjeringen. Richard Nicolls var New Yorks første guvernør.

I 1665 adskilte New Jersey seg fra New York; men New York–New Jersey-grensekrigen fortsatte fram til de endelige grensene ble avgjort i 1769, og godkjent av de lovgivende forsamlinger og kongen i 1772 og 1773 henholdsvis. En koloniforsamling møttes i oktober 1684, noe som gjorde New York den siste kolonien til å ha en forsamling. En grunnlov ble forfattet og vedtatt 30. oktober 1683, og gav kolonistene mange rettigheter, inkludert rettighetene til å ikke bli skattlagt uten representasjon. Jakob II erklærte derimot konstitusjonen for ugyldig, da han fikk kjennskap om den.[4]

Da hertugen av York ble kronet kong Jakob II av England ble New York en kronprovins. I mai 1688 ble provinsen i en kort periode del av Dominion of New England. Da Jakob II ble kastet gjorde New Yorks innbyggere opprør mot kronens guvernør i Leisler's Rebellion.[14] Da Henry Sloughter ble guvernør i mars 1691 ble opprøret slått ned, og dens leder Jacob Leisler arrestert, dømt og henrettet for forræderi. New Yorks charter og grunnlov ble gjeninnført kort tid etter. I april 1775 etablerte amerikanske patrioter New York provinskongress for å erstatte forsamlingen. Guvernør William Tryon og alle kongelige embetsmenn ble tvunget til å forlate kolonien den 19. oktober 1775. Kolonistatusen opphørte ved den amerikanske uavhengighetserklæringen juli 1776.

Kolonien Delaware

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kolonien Delaware

Delawares eierskap vekslet mellom Nederland og Sverige mellom 1631 og 1655. Nederlenderne beholdt kontrollen over Delaware fram til 1664, da sir Robert Carr hærtok Ny-Amstel for hertugen av York og omdøpte det New Castle.[15] En av hertugens deputerte regjerte Delaware fra 1664 til 1682.[15] Da William Penn fikk sin landbevilgning Pennsylvania i 1681 mottok han Delaware-området fra hertugen av York, gav det navnet The Three Lower Counties on the Delaware River («de tre nedre fylker på elven Delaware»).[16] I 1701, etter å ha opplevd problemer med å styre det etnisk mangfoldige territoriet Delaware tillot Penn dem en separat koloniforsamling.[15]

Geografi

[rediger | rediger kilde]

De delvis isbrefrie midtkoloniene inneholdt fruktbart jordsmonn som meget forskjellig fra de nærliggende New England-koloniene som inneholdt et mer steinete jordsmonn. På grunn av den store korneksporten grunnet jordsmonnet kom koloniene til å bli kjent som «brødkurvkoloniene» (engelsk: Bread Basket Colonies). Pennsylvania ble en ledende eksportør av hvete, mais, rug, hamp og lin,[13] noe som gjorde den til den ledende produsenten av mat blant koloniene, og senere delstatene, mellom 1725 og 1840.[17] Brede, farbare elver med svake strømmer som elvene Susquehanna, Delaware, og Hudson tiltrakk seg mange virksomheter. Pelsjegere beveget seg langs disse elvene, og det var nok strøm i vannet til å muliggjøre mølledrift med vannhjulkraft.

Industri

[rediger | rediger kilde]

Overflod av skoger tiltrakk seg både tømmer- og skipsbyggingsindustri til midtkoloniene. Disse industriene førte sammen med tilstedeværelsen av dype elveestuarer til viktige havner som New York og Philadelphia. Mens midtkoloniene hadde langt mer industri enn Sørkoloniene kunne de fortsatt ikke måle seg med New Englands industrier. I Pennsylvania var det rikelig med sagbruk og kornmøller, og tekstilindustrien var i sterk vekst. Kolonien ble også en viktig produsent av råjern og avledede produkter, som Pennsylvania long rifle og Conestogavognen. Andre viktige industrier inkludert trykking, publisering, og den tilknyttede papirmakerindustrien.[13][18]

Politikk

[rediger | rediger kilde]

Midtkolonienes politisk grupper begynte som små grupper med snevre, fokuserte mål. Disse koalisjonene vokste til slutt til mangfoldige og store politiske organisasjoner, særlig under Den franske og indianske krig.[19]

Midtkoloniene var som regel styrt av kongelige eller proprietære guvernører og valgte koloniforsamlinger. Mange midtkolonigrunnlover garanterte religionsfrihet og forbød skattlegging uten representasjon. Kronens guvernører ble arrestert eller kastet ved flere tilfeller enn ett, hvorav New Jerseys arrestasjon av sin egen guvernør, samt arrestasjoner under Leisler's Rebellion i New York, er mest bemerkelsesverdig. Voksende uro i midtkoloniene førte til slutt til at området ble møtested for Den kontinentale kongress, og et revolusjonssentrum.[20] Det var derimot også flere nøytrale og lojale lommer.[21]

Demografi

[rediger | rediger kilde]

Midtkoloniene tenderte å blande aspekter fra New England og Sørkoloniene. Landeiendommer var som regel gårder på 16–65 hektar, eid av samme familie arbeidet der og drev driften. I Hudson-dalen i New York derimot styrte de nederlandske patroonene meget store godseiendommer og leide ut land til forpaktere.[22]

Etnisk sett var midtkoloniene mer mangfoldige enn de andre britiske koloniområdene i Nord-Amerika, og var som regel mer sosialt tolerante. For eksempel fikk enhver utlending som bekjente kristendom i New York tildelt statsborgerskap, noe som førte til en mer mangfoldig befolkning. Et resultat av dette var at tidlige tyske bosetninger i Amerika var konsentrert i midtkoloniregionen. Kontraktstjenere var særlig vanlige i Pennsylvania, New Jersey og New York på 1700-tallet, dog færre arbeidet med jordbruk.[23]

Tyske innvandrere foretrakk midtkoloniene; tysk innvandring økte kraftig omkring 1717 og mange innvandrere begynte å komme fra Rhinland. Pennsylvaniatyskere ble feilaktig kalt Pennsylvania Dutch (av tysk Deutsch – «tysk»; til forveksling med engelsk Dutch – «nederlandsk»), og utgjorde én tredjedel av befolkningen ved den amerikanske revolusjons utbrudd. Industri- og jordbruksferdighetene de brakte med seg hjalp til å befeste midtkolonienes velstand. De var kjent for tett sammensveisede religiøse samfunn, hovedsakelig lutherske, men også mindre sekter som Brødremenigheten, samt mennonitter, og amish.[24]

Skotsk-irer begynte å innvandre til midtkoloniene i bølger etter 1717. De trengte primært videre vestover til kolonienes grenseland, hvor de gjentatte ganger konfronterte indianerne.[25] Andre folkegrupper i midtkoloniene inkluderte franske hugenotter, walisere, nederlendere, svensker, sveitsere, og skotske høylendere.[26]

Engelske bosettere

[rediger | rediger kilde]

Da engelskmennene overtok kontrollen over midtkoloniene rundt 1664 hadde allerede mange kvekere fra Rhode Island blitt drevet videre inn i området av puritanere, mens episkopale forretningsmenn bosatte seg i Philadelphia og New York by.

Walisiske kvekere, baptister og metodister bosatte seg i Pennsylvanias walisiske trakt. Mens noen walisiske bosettere som Roger Williams dro for å grunnlegge Rhode Island grunnla Anne Hutchinson en bosetning i New York. Rhode Island ble ikke innledningsvis regnet som en del av New England, da det hadde blitt ekskludert fra Konføderasjonen New England, men senere ble det del av Dominion of New England. Derimed endret av og til midtkolonienes definisjon seg, og overlappet med Rhode Islands kolonigrenser. Etter å ha blitt med i Dominion of New England derimot ble Rhode Island permanent ansett som en New England-koloni. New Yorks opprinnelige eie av deler av Maine sikret et nært forhold med andre New England-kolonier som Vermont, og en fortsettende New England-innflytelse i kolonien.[21]

Både William Penn og lordene Baltimore oppfordret til irsk protestantisk innvandring, i håp om å kunne skaffe kontraktstjenere til arbeid på deres godseiendommer og i koloniutviklinger.[21] Deler av midtkoloniene viste ofte fremtredende irsk kulturell innflytelse.[21]

Arbeidskraft

[rediger | rediger kilde]

Arbeidskraft var konstant mangelvare, og den vanligste løsningen var unge, hvite kontraktstjenere. Dette var britiske eller tyske tenåringer hvis foreldre arrangerte arbeid for de hos kolonifamilier fram til de ble 21 i bytte mot en reise over havet. Størstedelen ble bønder eller bondehustruer.[27] Innen midten av 1700-tallet utgjorde bestanddelen av afroamerikanske slaver 12 % av New Yorks befolkning. De fleste var hustjenere i Manhattan, eller gårdsarbeidere ved nederlandske godseiendommer.[28]

Religion

[rediger | rediger kilde]

Midtkoloniene var den religiøst mangfoldige delen av Det britiske imperiet, med en høy toleransegrad. Penn-familien var kvekere, og kolonien ble en yndet destinasjon for denne gruppen, samt tyske lutheranere, tyske reformerte, samt mindre sekter som mennonitter, amish, og herrnhuter, for ikke å nevne skotsk-irske presbyterianere. De nederlandske reformerte stod sterk i Øvre New York og New Jersey, og kongregasjonalister var viktige i Long Island. Den første store vekkelsen vitaliserte religiøsiteten, og hjalp til med å stimulere vekst i kongregasjonalist-, metodist- og baptistkirken. Ikke britiske kolonister inkluderte nederlandske kalvinister, svenske lutheranere, pfalziske mennonitter, og amish.[29]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Sirevåg, Torbjørn & Julsrud, Ottar. (2015, 28. oktober). USAs Historie. I Store norske leksikon. Hentet 7. mai 2016 fra https://snl.no/USAs_historie.
  2. ^ Jaap Jacobs, The Colony of New Netherland: A Dutch Settlement in Seventeenth-Century America (2. utg. Cornell University Press; 2009)
  3. ^ a b Turner (1948), 83.
  4. ^ a b c Kammen (1996), 71-72.
  5. ^ a b Streissguth (2001), s. 96.
  6. ^ a b John E. Pomfret, Colonial New Jersey: A History (1973)
  7. ^ Berkeley and Carteret (1664).
  8. ^ Gerlach (2002), s. 384.
  9. ^ a b Elson (1904), 148.
  10. ^ Skemp (1990), 192: an enemy to the liberties of this country
  11. ^ a b Pennsylvania Society of Governors (1916), 180-181.
  12. ^ a b c Penn (1682).
  13. ^ a b c d e f Pennsylvania State History.
  14. ^ Jerome R. Reich, Leisler's Rebellion: A Study of Democracy in New York, 1664-1720 (1953)
  15. ^ a b c Faragher (1990), s. 106-108
  16. ^ State of Delaware (A Brief History) (2007).
  17. ^ Ebeling (1979)
  18. ^ Edwin J. Perkins, The Economy of Colonial America (1988)
  19. ^ Greene (1997), 709.
  20. ^ Jensen (1968), 461-468.
  21. ^ a b c d Fischer (1992), s. 972.
  22. ^ Sung Bok Kim, "A New Look at the Great Landlords of Eighteenth-Century New York," William and Mary Quarterly Vol. 27, No. 4 (Oct., 1970), s. 581-614 i JSTOR
  23. ^ Westerkamp (1998), s. 452.
  24. ^ A. G. Roeber, Palatines, Liberty, and Property: German Lutherans in Colonial British America (1998)
  25. ^ James Graham Leyburn, The Scotch-Irish: A Social History (1989)
  26. ^ Stephan Thermstrom, ed. Harvard Encyclopedia of American Ethnic Groups (1980)
  27. ^ Marcus Jernegan, Laboring and Dependent Classes in Colonial America, 1607-1783 (1931)
  28. ^ Ira Berlin and Leslie Harris, Slavery in New York (2005)
  29. ^ Patricia U. Bonomi, Under the Cope of Heaven: Religion, Society, and Politics in Colonial America (2003)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Historiografi

[rediger | rediger kilde]
  • Bodle, Wayne. Themes and Directions in Middles Colonies Historiography, 1980-1994, William and Mary Quarterly, July 1994, Vol. 51 Issue 3, s. 355–88 i JSTOR
  • Bodle, Wayne. The "Myth of the Middle Colonies" Reconsidered: The Process of Regionalization in Early America, Pennsylvania Magazine of History and Biography, Vol. 113, No. 4 (Oct., 1989), s. 527-548 in JSTOR
  • Greenberg, Douglas. The Middle Colonies in Recent American Historiography, William and Mary Quarterly, July 1979, Vol. 36 Issue 3, s. 396–427 i JSTOR
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Midtkoloniene&oldid=23836441»