MS «Sanct Svithun»
 | |||
| Generell info | |||
|---|---|---|---|
| Skipstype | Hurtigruteskip | ||
| Bygget | 1950 ved Cantieri Navali del Tirreno e Riuniti | ||
| Flaggstat |  Stavanger | ||
| Rederi | DSD | ||
| Status | Forliste i 1962 | ||
| Sjøsatt | 18. mai 1950 | ||
| Jomfrutur | 8. juni 1950 | ||
| Forlist | 21. oktober 1962 | ||
| IMO‑nr. | 5607721 | ||
| Tekniske data[a] | |||
| Lengde | 81,6 m (267,7 fot) | ||
| Bredde | 12,5 m (41 fot) | ||
| Dypgående | 4,3 m (14,2 fot) | ||
| Toppfart | 17 knop | ||
| Hovedmaskin | Åttesylindret Fiat dieselmotor | ||
| Ytelse | 2 500 bhk | ||
| Tonnasje | 2 095 brt | ||
| Lasteevne | 560 dødvekttonn | ||
| Passasjerer | 575 passasjerer (185 køyeplasser) | ||
| Kjøretøy | 4 | ||
| a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt | |||
MS «Sanct Svithun» var et hurtigruteskip bygd i 1950 med byggnummer 232 ved det italienske verftet Cantieri Naval Riuniti i Ancona. Skipet ble overlevert Det Stavangerske Dampskibsselskab i mai 1950, og ble som det fjerde nybygde hurtigruteskip etter krigen satt inn i trafikk 8. juni 1950. Hun seilte i fast rotasjon som hurtigrute i perioden 1950 til 1962, bare avbrutt av verkstedopphold. I 1962 forliste MS «Sanct Svithun» på Folda. 41 mennesker omkom.
MS «Sanct Svithun» var det andre hurtigruteskipet som var oppkalt etter Stavangers skytshelgen St. Svithun. Det første var DS «Sanct Svithun» fra 1927 som ble senket av britiske fly i 1943.
Historie
[rediger | rediger kilde]I løpet av andre verdenskrig gikk mange av hurtigruteskipene tapt, og eldre skip måtte settes inn i ruten som en midlertidig løsning. En gjenoppbygging av hurtigruteflåten ble startet, og MS «Sanct Svithun» med prislapp på omkring 9,7 millioner kroner var det fjerde nybygde hurtigruteskipet etter krigen. Det var utseendemessig svært likt de 3 andre hurtigrutene som ble bygget i Italia, ofte kalt «Italiaskipene» eller «klippfiskskipene». Kallenavnet «klippfiskskipene» fikk de fordi en del av kjøpesummene ble betalt med klippfisk. De andre «Italiaskipene» var MS «Erling Jarl», MS «Midnatsol» og MS «Vesterålen».
I Hurtigruten
[rediger | rediger kilde]MS «Sanct Svithun» ble satt inn i hurtigrutetrafikk 8. juni 1950, og erstattet DS «Kong Haakon» fra 1904. I januar 1952 hadde skipet en grunnberøring i Risøyrenna, men fortsatte på rundturen inntil maskinproblemer tvang henne til å gå til Bergen for reparasjon. 1. mai 1952 grunnstøtte «MS Sanct Svithun» på Rødskjærsnaget ved Brønnøysund, men greide å komme seg av skjæret ved egen hjelp. Passasjerene ble overført til MS «Midnatsol», mens skipet gikk til Bergen for reparasjon. Som et resultat av den tragiske brannen ombord i MS «Erling Jarl» i 1958, ble MS «Sanct Svithun» sendt til Rosenberg Mekaniske Verksted i februar 1961 for å bedre brannsikkerheten ombord. Ombyggingene dreide seg i hovedsak om 2. plass (2. klasse) og nødutganger. Tonnasjen var nå 2 172 brt.
Forliset
[rediger | rediger kilde]- Utdypende artikkel: «Sanct Svithun»-forliset
21. oktober 1962 forlot MS «Sanct Svithun» Trondheim på nordgående. Underveis til Rørvik kom skipet ut av kurs, og klokken 21:56 grunnstøtte hun på et skjær sydvest av Nordøyan fyr. Nødsignal ble sendt ut, men feil posisjon ble oppgitt, noe som førte til at redningsarbeidet ble forsinket. Litt over en time etter grunnstøtingen sank skipet. 41 menneskeliv gikk tapt, mens 48 mennesker ble reddet. Årsaken til at skipet var så mye ute av kurs ble aldri klarlagt, siden de som hadde kunnet fortelle om hendelsesforløpet på broen alle omkom i forliset. «Sanct Svithun»-forliset var den største skipstragedien i Norge i fredstid til da.
Skipet
[rediger | rediger kilde]Ved levering var MS «Sanct Svithun»s tonnasje 2 095 bruttoregistertonn, 1 086 nettoregistertonn, og lasteevnen var på 560 dødvekttonn. Skipet hadde lasterom forut og akter, og lasting og lossing foregikk ved hjelp av skipskraner ved lastelukene. Hovedmotoren var en åttesylindret Fiat totakts EV dieselmotor med ytelse 2 500 hestekrefter ved 150 omdreininger. MS «Sanct Svithun» var i likhet med de andre Italia-skipene utstyrt med en Ka-Me-Wa vribar propell, noe som ga bedre manøvreringsevne. Skipet var sertifisert for 575 passasjerer i liten kystfart, 850 i innaskjærsfart. Hun hadde 185 køyeplasser fordelt på 77 på 1. plass (1. klasse) midtskips, og 108 på 2. plass akter. Alle lugarene hadde innlagt varmt og kaldt vann.
Se også
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Dag Bakka jr. – Hurtigruten, sjøveien mot nord (side 146). Seagull Publishing 2003 – ISBN 82-91258-17-1
- Mike Bent – Coastal Express: The Ferry to the Top of the World (engelsk). Conway Maritime Press Limited, 1987. ISBN 0 85177 446 6
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) MS «Sanct Svithun» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen
- Hurtigrutemuseet – MS Sanct Svithun Besøkt 13. oktober 2009
- Hurtigrutene.info – Omfattende uoffisiell side om hurtigrutene Besøkt 26. september 2008
- Tyskspråklig side om Hurtigruten Besøkt 26. september 2008
- Mike Bents hurtigrutesider – MS Sanct Svithun[død lenke] Besøkt 7. desember 2008
- Bilder fra Rydheim.no/SkipsMagasinet Arkivert 5. november 2019 hos Wayback Machine.
