Louise Michel
| Louise Michel | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Clémence Louise Michel 29. mai 1830[1][2][3][4]  Vroncourt-la-Côte[5] | ||
| Død | 9. jan. 1905[2][3][6] (74 år) Marseille[5] | ||
| Beskjeftigelse | Lærer, lyriker, pedagog, skribent, journalist, kommunard, anarkist, politiker, skribent | ||
| Partner(e) | Charlotte Vauvelle (1895–1905)[7] | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Saint Pierre Cemetery (1905–1905)[8][9] Levallois-Perret Cemetery (1905–)[10][11] | ||
| Morsmål | Fransk | ||
| Språk | Fransk,[12] kanak[13] | ||
| Medlem av | frimureri[14] | ||
| Pseudonym | Enjolras, La Vierge rouge | ||
| Viktige verk | Q42761326, The Red Virgin: Memoirs of Louise Michel | ||
| Signatur | |||
.svg) | |||
Louise Michel (født 29. mai 1830, død 9. januar 1905) var en fransk forfatter, anarkist og lærerinne som var aktiv sanitetskvinne under Pariskommunen i 1871. Under pseudonymet «Clémence» ble hun også kjent som «den røde jomfru fra Montmartre».
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Louise Michel ble født i slottet Vroncourt i Haute-Marne den 29. mai 1830, som datter av tjenestepiken Marianne Michel og husets sønn Etienne Charles Demahis. Hun vokste opp hos foreldrene, og fikk en liberal utdannelse. Etter bestefarens død i 1850 ble hun utdannet som lærer, men nektet å arbeide i en offentlig skole på grunn av sine politiske antipatier mot Napoleon III av Frankrike.
Som militant motstander av bonapartistene, fant hun i 1866 veien til en skole i bykvartalet Montmartre i Paris, hvor hun samtidig arbeidet som sosialarbeider blant byens fattige og ble en politisk aktivist for revolusjon. Hun var på denne tiden tilhenger av blanquismen.
Da Paris ble beleiret fra 19. september 1870 til 28. januar 1871, holdt hun utrettelig flammende taler for å vedlikeholde den franske motstanden mot Preussen.
Pariskommunen
[rediger | rediger kilde]
Ved Pariskommunens etablering vervet hun seg til nasjonalgarden. Hun var ambulerende sanitetskvinne og pleiet skadde fra barrikadekampane. Som hevn mot at Paris hadde overgitt seg, foreslo hun å gå til angrep på byen, og tilbød seg også å forsøke å skyte statsminister Louis-Adolphe Thiers.
Hun kjempet sammen med kommunardene da de holdt deres siste skanse i Montmartres kirkegård, og hun var en nær alliert med Théophile Ferré. Etter hans henrettelse i november 1871 skrev hun et avskjedsdikt til ham, l’œillet rouge («Den røde nellik»).
Det var også uten tvil Louise Michel som Victor Hugo hadde i tankene da han på sin side skrev diktet «Viro Major». Hans glødende støtte til Michel var muligens også en viktig moralsk faktor i hennes politiske aktiviteter.
Dømt av krigsdomstolen
[rediger | rediger kilde]I desember 1871 ble Michel arrestert og bragt inn til domstolen til det sjette krigsråd. Der ble hun anklaget og funnet skyldig i en rekke forhold, deriblant for forsøk på å styrte regjeringen, for å oppfordre franske borgere til å bevæpne seg, for selv å bære våpen og for å bære en militær uniform. I sin forsvarstale sverget hun evig troskap overfor Pariskommunens idéer, og spurte dommerne om de hadde mot til å dømme henne til døden.[15]
Under rettssaken skal hun også ha sagt at «Ettersom det kan synes som om ethvert hjerte som banker for frihet ikke har noen rettigheter til noe annet enn en liten slurk med bly, krever jeg min andel. Dersom dere lar meg leve, skal jeg aldri opphøre med å skrike om hevn».[16]
Louise Michel tilbragte 20 måneder i fengsel og ble dømt til deportasjon. Pressen i Versailles på denne tiden omtalte henne som la Louve rouge, la Bonne Louise («den røde hunn-ulven», og «den gode Louise»).
Deportert til Ny-Caledonia
[rediger | rediger kilde]Den 8. august 1873 ble Louise Michel sendt med skipet Virginie for deportasjon til Ny-Caledonia i Stillehavet, hvor hun ankom fire måneder senere.[15] Ombord på skipet ble hun kjent med polemikeren Victor Henri Rocheford, som ble hennes venn frem til hennes død. Hun møtte også anarkisten Nathalie Lemel, som også hadde vært en politisk aktivist i Pariskommunen. Det er sannsynlig at kontakten med Lemel førte til at Michel selv ble anarkist.
Hun ble værende i Ny-Caledonia i syv år. Der ble hun kjent med kanakene, den melanesiske urbefolkningen, og forsøkte å gi dem en utdannelse. Michel tok deres parti under revolten i 1878, og skal ha sendt deler av sitt halstørkle til opprørslederen Ataï, som en sympati-erklæring overfor opprørerne.
I det påfølgende år fikk hun autorisasjon til å arbeide som lærer i Nouméa for barn av andre deporterte fanger, deriblant barn av kabyler som i 1871 hadde deltatt i Sjeik Mokranis opprør[17]. Hun arbeidet også som lærerinne i pikeskoler.
Hjemkomst til Frankrike
[rediger | rediger kilde]
Etter at kommunardene ble tildelt amnesti, vendte Louise Michel tilbake til Paris i 1880.[15] Med uforandrede revolusjonære holdninger, avholdt hun en offentlig tale den 21. november 1880. Michel fortsatte sine revolusjonære aktiviteter i Europa, og deltok på anarkist-kongressen i London i 1881, der hun ledet demonstrasjoner, holdt taler i større folkemengder, og ledet en libertariansk skole.
Ved én anledning ledet hun en demonstrasjon mot fattigdommen i Frankrike, til minne om Pariskommunen. Louise tok av seg den svarte silkeunderkjolen, festet den på et kosteskaft, og brukte den som fane for sine anarkistiske synspunkter. Dette er også den historiske bakgrunnen til anarkismens sorte fane som et politisk symbol.
Michel reiste rundt omkring i Frankrike og forkynte revolusjon. I 1883 ledet hun en gruppe demonstranter i Paris som ranet en bakeributikk. Hun ble dømt til seks års fengsel for handlingen, men ble løslatt i 1886 sammen med Pjotr Kropotkin og andre fremtredende anarkister.
Etter en kortere periode i frihet, ble hun igjen arrestert for å holde flammende politiske taler. Hun ble raskt løslatt, men fikk vite at hennes politiske motstandere hadde planer om å bruke psykiatri som politisk virkemiddel, og sperre henne inne i et psykiatrisk sykehus. Dette fikk henne til å flykte til England i 1890.
Hun vendte tilbake i 1895, og deltok i den politiske agitasjonen som var blitt fremprovosert i kjølvannet av Dreyfus-saken og justismordet mot Alfred Dreyfus i 1898. Etter denne saken deltok hun i en rekke konferanser og oppholdt seg blant venner i London.
Hun ble mange ganger arrestert under politiske demonstrasjoner, og ble igjen idømt en fengselsstraff på seks år. Hun ble løslatt etter tre år takket være inngrep fra Georges Clemenceau, slik at hun fikk anledning til å besøke sin syke mor på dødsleiet. Hun var mer eller mindre konstant forfulgt av det franske politiet, og ble etter dette arrestert en rekke ganger for politisk agitasjon, selv om det bare var for kortere perioder.
Louise Michel døde den 10. januar 1905 på rom 11, Hotell Oasis, Marseille, mens hun var på en turné i Frankrike og holdt foredrag om sine anarkistiske synspunkter. Hennes begravelse i Paris samlet en enorm forsamling som ikke kunne unngå å imponere samtiden. En rekke fremtredende talere holdt taler under begravelsen. Også stormesteren i frimurerlosjen Losjen det Universelle Broderskap holdt tale i kirken denne dagen, og uttrykte sin takknemlighet over at losjens medlemmer fikk lov til å gi henne sin siste ære. Han beklaget at hennes stormfulle liv hadde hindret henne i å innvies i losjen (dette var noe så uvanlig som en frimurerlosje som var åpen for kvinner), som hun hadde besøkt et år før sin død.
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]
Louise Michel ble høyt beundret av franske arbeidere og revolusjonære, særlig på grunn av hennes tilknytning til Pariskommunen. Fra hennes død frem til 1916, ble det hvert år avholdt en demonstrasjon ved hennes grav i Levallois-Perret. Som en legende i arbeiderbevegelsen er hun blitt kalt Bonne Louise («den gode Louise») og Vierge rouge («den røde jomfru»). Sammen med George Sand var hun en av få kvinner på 1800-tallet som en eller annen gang i løpet av sine liv bar mannlige klær som symbol på feminisme.
Michel forfattet en rekke teoretiske essay, dikt, legender og eventyr, inkludert barnefortellinger. Mange småskoler i franske byer er oppkalt etter henne som et symbol på den franske skolelærer innenfor fransk kultur.
Den 1. mai 1946 ble den parisiske undergrunnsstasjonen inntil da kjent som Vallier oppkalt etter henne, og fikk sitt nåværende navn «Louise Michel».
I 1975 ble borggården foran katedralen Sacré-Cœur oppkalt etter henne, og inngangs-skiltet proklamerer henne som en «helt av kommunen».
Under 200-års markeringen etter hennes bortgang i 2005 ble det avholdt to seminarer: Bonne Louise og et seminar i mars, ledet av Valérie Morignat og organisert av borgermesteren i Paris og kulturforeningen Actazé, under tittelen Louise Michel, en skikkelse innenfor transversabilitet. Hennes innflytelse vedvarer fortsatt på universiteter i USA, blant instituttene American Feminine Studies, i form av hennes novelle La misère, som kritiserte den sosiale krisen i storbyenes forsteder, lenge før dette ble anerkjent som et problem.
Den franske filmen Louise-Michel fra 2008 er dedikert til henne.
Bibiliografi
[rediger | rediger kilde]- À travers la vie, poesi, Paris, 1894.
- Le Bâtard impérial, L. Michel and J. Winter, Paris, 1883.
- Le claque-dents, Paris.
- La Commune, Paris, 1898.
- Contes et légendes, Paris, 1884.
- Les Crimes de l'époque, nouvelles inédites, Paris, 1888.
- Défense de Louise Michel, Bordeaux, 1883.
- L'Ère nouvelle, pensée dernière, souvenirs de Calédonie (sanger blant innsatte i fengslene), Paris, 1887
- La Fille du peuple par L. Michel et A. Grippa, Paris (1883) Fleurs et ronces, poetry, Paris,
- Le Gars Yvon, légende bretonne, Paris, 1882.
- Lectures encyclopédiques par cycles attractifs, Paris, 1888.
- Ligue internationale des femmes révolutionnaires, Appel à une réunion. Signed "Louise Michel", Paris, 1882.
- Le livre du jour de l'an : historiettes, contes et légendes pour les enfants, Paris, 1872.
- Lueurs dans l'ombre. Plus d'idiots, plus de fous. L'âme intelligente. L'idée libre. L'esprit lucide de la terre à Dieu... Paris, 1861.
- Manifeste et proclamation de Louise Michel aux citoyennes de Paris, signert"Louise Maboul", Paris, 1883.
- Mémoires, Paris, 1886, t. 1.
- Les Méprises, grand roman de mœurs parisiennes, par Louise Michel et Jean Guêtré, Paris, 1882.
- Les Microbes humains, Paris, 1886.
- La Misère av Louise Michel, 2. del, og Jean Guêtré 1. del, Paris, 1882.
- Le Monde nouveau, Paris, 1888
- Posthume utgivelser
- Vol. I. Avant la Commune. forord av Laurent Tailhade, Alfortville, 1905.
- Les Paysans av Louise Michel et Émile Gautier, Paris, ukomplett.
- Prise de possession, Saint-Denis, 1890.
- Le Rêve (i et verk av Constant Martin), Paris, 1898.
- Légendes et chants de gestes canaques. Présentation. Gérard Oberlé, 1900, nyutgivelse 1988.
- Je vous écris de ma nuit, correspondance générale, 1850-1904', Xavière Gauthier, Édition de Paris-Max Chaleil, 1999.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Louise-Michel, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Roglo, Roglo person ID p=louise;n=michel;oc=3[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID michell[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id michel-louise, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gil Blas, gallica.bnf.fr, side(r) 3, utgitt 11. januar 1905[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, besøkt 29. august 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Le Maitron[Hentet fra Wikidata]
- ^ Le Petit Parisien, gallica.bnf.fr, side(r) 3, utgitt 21. januar 1905[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.landrucimetieres.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ books.google.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.tombes-sepultures.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11915993k; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11915993k.
- ^ (på fr) Le Maitron, Maitron identifikator 24872, Wikidata Q3224188, http://maitron.fr/
- ^ www.jlturbet.net[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c (en) Jayacintha Danaswamy (oktober 1998). «Louise Michel, a French anarchist women who fought in the Paris commune». Workers Solidarity No 55. Arkivert fra originalen 10. juli 2009. Besøkt 8. september 2009.
- ^ Edith Thomas: The Women Incendiaries: The Inspiring Story of the Women of the Paris Commune, Haymarket Books, 2007, ISBN 9781931859462
- ^ «Deportation to New Caledonia - Introduction». www.iisg.nl. Besøkt 21. august 2016.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Louise Michel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Louise Michel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (fr) La Commune 1898, Classiques des Sciences Sociales
- (fr) Utvalgte dikt, fra Francopolis.net
- (fr) Rettssaken mot kommunarden Louise Michel, Versailles, desember 1871.
- (fr) Bourcier, Laurent (5. november 2013): Du pain ou la mort ! Louise Michel, Centre de recherche et d'étude de la boulangerie et de ses compagnonnages