Lars Pinnerud
| Lars Pinnerud | |||
|---|---|---|---|
| Født | 18. august 1700 Furnes | ||
| Død | 1762 Ringsaker | ||
| Beskjeftigelse | Gårdbruker og treskjærer | ||
| Ektefelle | Kjersti Jensdatter Strammerud | ||
| Søsken | Erik Kolstrup | ||
| Nasjonalitet | Norsk | ||
Lars Pinnerud (født 18. august 1700, død 1762) var en norsk treskjærer.
Lars Pinnerud var den fremste av trekjærerne i treskjærermiljøet i Hedmark i første halvdel av 1700-tallet. Hans arbeider finnes for det meste i Hedmark og Oppland, og han fikk stor betydning for senere treskjærere i dette området. Ikke minst fikk han stor innflytelse på utviklingen av treskurden i Gudbrandsdalen.
Lars Pinnerud vokste opp på Pinnerud og delvis hos sin stefar på Lundby i Furnes. Han kjøpte selv Vallum i Vang i 1735, og fra 1737 overtok han bygselen på Lundby etter halvbroren. Han var gjennom hele sitt liv gardbruker ved siden av virket som treskjærer.
Fra andre halvdelen av 1600-tallet av hadde det vært et treskjærermiljø i Hedmarksbygdene, med Johannes Skråstad som den sentrale. Utover på 1700-tallet var det mange som skar akantusskurd, blant annet Jens Strammerud og Erik Kolstrup.
Pinnerud ble i 1731 gift med Kjersti Strammerud, datter til Jens Strammerud. Lars Pinnerud må ha lært mye om treskjæring fra ham, og kan også ha lært noe av Erik Kolstrup, som var en eldre bror av Pinnerud. Pinnerud må også ha lært mye av arbeidene til Kristianiabilthuggeren Lars Borg, slik han kjente dem fra Fluberg kirke, Ringsaker kirke, Ringebu kirke og Sør-Fron kirke.
Pinnerud er mest kjent for sine kirkelige arbeider. De eldste kjente er inventaret til Østsinni kirke i Nordre Land fra 1725. Han skar kirkeinventar med rik akantusdekor, men var åpen for nye impulser og stivnet ikke i en fast stil, selv om arbeidene hans er lett gjenkjennelige. Pinneruds akantus er flatere og ikke så plastisk som Borgs, men er velkomponert og med flittig bruk av detaljer som bladkranser og blomster og med lange, spisse nesten gotifiserende bladformer. Figurskjæringen er noe hjelpesløs, og røper den manglende utdannelsesbakgrunnen som skiller bygdehåndverkere fra de bymessig utdannede håndverkere.
Påvirkningen fra Lars Borg er tydelig i mange av Pinneruds arbeider. De første av hans prekestoler er polygonale, slik Borgs prekestol i Fluberg kirke er, mens prekestolen i Veldre kirke ble rund, påvirket av Borgs sylindriske prekestol i Ringsaker kirke.
Gjennom arbeidet med prekestolen i Dovre kirke fra omkring 1736 har Pinnerud fått stor betydning for utviklingen av akantusskurden i Gudbrandsdalens folkekunst. Prekestolen er av samme hovedtype som Lars Borgs prekestol i Sør-Fron kirke fra 1703, men med et noe forenklet, mer oversiktlig bladverk. Pinneruds arbeider er en forutsetning for Jakob Klukstads senere arbeider i Nord-Gudbrandsdalen.
Pinneruds åpenhet for nye impulser kommer fram i arbeidet med altertavlen i Fluberg kirke. Den er en portaltavle, ikke etasjedelt slik Pinneruds vanlige altertavletype var. Johannes Friederich Ehbischs altertavle fra 1730-årene i Vor Frue kirke i København ble forbildet for altertavlen i Fluberg. Proporsjonene ble noe forskjøvet, men komposisjonen er den samme. Pinnerud, som til vanlig hadde en frodig bruk av akantus i sin treskurd, har i Fluberg laget en altertavle der akantusen kun finnes i søylenes korintiske kapiteler. Tavlen er en arkitektonisk oppbygget ramme for et maleri, ikke et rent treskjærerarbeid.
Pinneruds viktigste profane arbeid er en kiste fra Storlien i Veldre, nå på Maihaugen. Den viser en sikker hånd både i detaljer og i helheten.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Engen, Arnfinn (1998). «Pionerane i sørdalen». Treskurd og treskjerarar i Gudbrandsdalen. Lillehammer: Thorsrud (Lokalhistorisk forlag). s. 23-24. ISBN 82-7847-039-1.
- Magerøy, Ellen Marie (1983). Norsk treskurd. Oslo: Samlaget. ISBN 8252123414.