Kulturkampf
Kulturkampf (Kulturkampen) er et begrep som er knyttet til de første årene etter den tyske riksgrunnleggelse i 1871, da kansler Otto von Bismarck forsøkte å redusere den katolske kirkens innflytelse i Tyskland og et uttrykk for tysk antikatolisisme. Kampen ebbet ut i 1878, uten at Bismarck hadde oppnådd alle sine mål, og flere av de antikatolske tiltakene vedvarte enda en del år.
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]
Tyskland var dominert av kongeriket Preussen, som var en overveiende protestantisk stat, men etter et århundre med ekspansjon, hadde landet også betydelige katolske minoriteter, bl.a. i Rhinland i vest og i de østlige provinsene med polske minoriteter. Det tyske riket hadde i stor grad utgått fra det nordtyske forbundet, men tilslutningen av de katolske, sørtyske statene i 1871, gjorde at Bismarck ble redd for den politiske stabiliteten i riket.
Blant tiltakene for å redusere den katolske kirkens innflytelse var tillegget av §130a til Strafgesetzbuch i 1871, som truet prester som i embets medfør drev politisk agitasjon med to års fengsel. Denne paragrafen ble kalt Kanzelparagraph. I tillegg begynte staten å nøye overvåke utdannelsen av prestene, innstiftet en sekulær rett for rettssaker som tidligere hadde sortert under kirkelige domstoler og forlangte å bli underrettet om alle ansettelser av prester. I 1872 ble jesuittordenen forbudt ved en egen jesuitengesetz (jesuittene var også forbudt i Norge, et forbud som gjaldt frem til 1956). Samme forbud skulle også ramme en rekke andre katolske ordener, særlig de som var engasjert i skoledrift. Deres medlemmer måtte forlate landet, og mange av ordnene flyttet inn til grensenære byer og landsbyer rett over grensen til provinsen Limburg i Nederland.
Prester og biskoper som sto imot Kulturkampf ble arrestert eller fjernet fra sine stillinger. Ved høyden av den antikatolske lovgivningen, var halvparten av de prøyssiske biskopene i fengsel eller i eksil, og en fjerdedel av menighetene hadde ingen prest. Halvparten av munkene og nonnene i klostrene hadde forlatt Preussen, en tredjedel av klostrene var stengt, 1 800 menighetsprester var fengslet eller i eksil, og tusenvis av legfolk var fengslet for å ha hjulpet prestene.[1] Det var anti-polske tilløp i Schlesien.[2]
Store konsekvenser hadde også den obligatoriske, sivile ekteskapsinngåelsen, innført 1875, som var et forsøk på å ta ekteskapet ut av kirkens hender.
En annen av konsekvensene av kulturkampen var at tyske katolikker i de østlige provinsene begynte å anse seg som polakker. Befolkningen i disse områdene var i stor grad av blandet opprinnelse, men tyskerne var i hovedsak protestanter, og de som identifiserte seg som polakker var i hovedsak katolikker.
Dessuten brøt Tyskland de diplomatiske forbindelser med Pavestolen i 1872. I en tale i riksdagen bekreftet Bismarck med utbruddet «Nach Canossa gehen wir nicht!» (Vi går ikke til Canossa!), sin intensjon om «ikke å vike en fotsbredd» i sin konflikt med den katolske kirke.
Forsøket på å begrense katolikkenes politiske makt, representert gjennom det katolske Sentrumspartiet, var ikke vellykket. Faktisk førte hardkjøret til at Sentrumspartiet fikk sterkt økt oppslutning ved riksdagsvalgene i 1874.
Med tiden endret Bismarcks prioriteringer seg; det ble mer maktpåliggende for ham å hindre at sosialdemokratene fikk større innflytelse. Derfor mildnet Bismarck sine tiltak mot katolikkene, særlig etter at Leo XIII ble valgt til pave i 1878.
Hos liberalere vakte Kulturkampf stor entusiasme, men av ideologiske grunner. Bismarcks egne motiver var mye mer pragmatiske.
Etter 1878 sluttet Bismarck seg sammen med katolikkene i kampen mot sosialismen.
Senere bruk av ordet Kulturkampf
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: kulturkrig
Inspirert av den opprinnelige kulturkampen har ordet kulturkamp senere blitt tatt i bruk i en rekke forskjellige sammenhenger i flere land.
I USA er begrepet Kulturkampf blitt brukt av Pat Buchanan til å beskrive hva han så som en lignende konflikt som hadde begynt på 1960-tallet og fortsatt til idag, mellom religiøse sosialkonservative og sekulære sosialliberale. Denne varianten av begrepet brukes også ofte av de konservative i USA.
I norsk litteraturhistorie ble ordet kulturkamp brukt om en debatt på 1930-tallet (kulturkampen (litteraturhistorie)).
I 2003 lanserte Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen begrepet «kulturkampen» som betegnelse på et oppgjør med den venstreorienterte «kultureliten» og det han betegnet som det statlige «formynderiet», som han så som resultat av årtier med «sosialistisk» (dvs. sosialdemokratisk) politikk. Ifølge Rasmussen var «kultureliten» uten kontakt med det danske folket.
Inspirert av bruken av uttrykket i Danmark, brukte Asle Toje i 2009 begrepet kulturkamp som merkelapp på den økte opposisjonen mot kulturradikalismen i den norske samfunnsdebatten. Samtidig ble uttrykket kulturkamp brukt under den norske valgkampen i 2009 om en kamp mot det som Fremskrittspartiet står for, og spesielt en kamp for å hindre Fremskrittspartiet i å få innflytelse over kulturpolitikken.[3]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Helmstadter, Richard J.: Freedom and religion in the nineteenth century, s. 19, Stanford Univ. Press 1997
- ^ Norman Davies (1982). God's Playground. Columbia University Press. s. 126–7.
- ^ «Til kulturkamp mot Frp» NRK, publisert 18. august 2009, besøkt 21. mai 2011