Hopp til innhold

Konfusianisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Konfucianisme»)
Konfutse.

Konfusianisme eller konfutsianisme, også kalt ruisme (tradisjonell kinesisk: 儒學, pinyin: rúxué og tradisjonell kinesisk: 儒家思想, pinyin: rújiā sīxiǎng) eller «ideene til tilhengerne av skolen til den lærde», regnes av mange som en kinesisk religion. Den blir også beskrevet som en tradisjon, en filosofi, en humanistisk eller rasjonalistisk religion, en styremåte eller kort og godt en livsvei.[1]

Konfusianismen er også i høyeste grad en statsideologi, og sterkt hierarkisk (til forskjell fra taoismen og buddhismen), de to andre av de kinesiske «tre lærer».[trenger referanse] Konfusianismen legger framfor alt stor vekt på de gamle tradisjonelle kinesiske sedene, som anses som viktige for et godt samfunn, en god moral, og et godt liv.[trenger referanse]

Begrepet konfusianisme går tilbake til de katolske misjonærer som på 1600-tallet latiniserte navnet til skoleretningens stifter, 孔子 / 孔夫子 (Kongzi, Kongfuzi).[trenger referanse] Konfutse ble æret av sine disipler som forbilde og ideal, og hans lære har i århundrer satt et sterkt preg på kinesisk kultur, og på dagliglivet ikke bare i Kina, men også i Japan, Korea, Singapore, Vietnam og på Taiwan. Fra 1500-tallet ble hans lære kjent i Europa ved beretningene fra misjonæren Matteo Ricci.[trenger referanse] I 1687 fulgte oversettelsen av hans skrifter til latin av pater Prospero Intorcetta.

Innledning

[rediger | rediger kilde]

Konfusianismen vil vise menneskene veien til en høyverdig livsførsel og en harmonisk verdensorden.[trenger referanse] Ifølge konfusianismen skal de yngre ha respekt for de eldre, kvinnen skal ha respekt for mannen, og alle skal respektere keiseren, som har himmelens mandat til å styre.[trenger referanse] Til gjengjeld må keiseren og hans mandariner handle til folkets beste. Gjør de ikke det, er keiseren ikke verdig å respektere. Da har folket rett til å gjøre opprør og innsette en ny keiser.[trenger referanse]

Veien til rettskaffenhet og verdighet går ifølge konfusianismen gjennom studier og utdanning.[trenger referanse] Fram til slutten av 1800-tallet nedvurderte Konfusianerne mye av det som hadde bidratt til europeisk makt og rikdom, nemlig handel og jakten på profitt.[trenger referanse] «Det høyerestående menneske forstår hva som er rett; det laverestående menneske forstår hva som er lønnsomt», sa Konfutse.[trenger referanse]

Konfusianismens stifter er den kinesiske filosofen Konfutse, født omkring 551 f.Kr. i Qufu i det som i dag er provinsen Shandong. Han hadde som ambisjon å bli høy embedsmann og reformere samfunnet gjennom det administrative apparat, men han nådde aldri særlig høyt opp.[trenger referanse] Han synes å ha forblitt embedsmann på lavt nivå med få disipler.[trenger referanse]

Dette var i en periode som blir kalt de stridende staters tid, en periode som var preget av kaos og ufred etter det relativt store Zhou-dynastiets fragmentering fra ca. 711 f.Kr. Som navnet på perioden antyder, var Kina splittet i flere forskjellige stater som lå i kontinuerlig krig mot hverandre. Med det fredelige tidlige Zhou-dynasti som forbilde spurte så den intellektuelle, kinesiske eliten seg om hvorfor det gikk så galt, og hva som kan gjøres for å gjenopprette fred, stabilitet og orden.[trenger referanse] Konfusianismen kan i likhet med taoismen og legalismen sees på som et svar på disse spørsmålene.[trenger referanse]

Konfusiansk tenking

[rediger | rediger kilde]
Konfutse, fra Myths & Legends of China, 1922, av E.T.C. Werner

Sentralt i Konfutses lære stod forholdet mellom mennesker. Han mente at en forutsetning for et godt samfunn var at alle kjente sin plass i samhandling med andre. Han beskrev fem arketypiske forhold mellom mennesker:[trenger referanse]

Forholdet

  • mellom hersker og undersått,
  • mellom mann og kone,
  • mellom far og sønn,
  • mellom eldre bror og yngre bror, og
  • mellom eldre venn og yngre venn.

Konfutse la vekt på de hierarkiske elementene i de fem forholdene han beskrev og understreket at så lenge alle var klar over hvor de hørte til, kom det ikke til å oppstå noen problemer.[trenger referanse] Dette betyr imidlertid ikke at den dominerende parten alltid kan styre som den vil. Det holder nemlig ikke bare å være hersker, men man må være en god hersker. Hvis man ikke er en god hersker har man forbrutt seg mot det himmelske mandat, noe som innebærer at undersåttene er løst fra forpliktelsene til herskeren. Det er forestillingen om det himmelske mandat som eventuelt gjør konfusianismen til en religion og ikke kun en filosofi.[trenger referanse]

I motsetning til legalismen fremmer konfusianismen et syn på mennesker som gode og spesielt hvis de har et godt forbilde.[trenger referanse] Dette forbildet kaller Konfutse det edle mennesket junzi, og i Samtaler bruker han et kjent bilde på hvordan dydige herskere også gjorde undersåttene dydige.[trenger referanse] «Det edle menneskets dyd er som vinden, og de små menneskenes dyd er som gresset. Når vinden blåser over gresset, må det bøye seg.»[trenger referanse] På spørsmålet så om hvorfor dynastier gikk til grunne og nye reiste seg, var Konfutses svar at himmelen reagerte på herskernes indre moralske egenskaper.[trenger referanse] Løsningen på kaoset som de stridende staters tid brakte med seg var å styrke herskernes moralske dyd. For hvis myndighetene var moralsk dydige ville dette fungere som et forbilde og resten av folket som også ville bli moralsk dydige.[trenger referanse]

Det ble ikke noe blest og berømmelse rundt Konfutse før etter hans død, men etterhvert skulle hans tanker gjennomsyre hver fiber av det kinesiske samfunnssystem.[trenger referanse] Ville man inneha regjeringsposter var det forutsatt at man hadde kjennskap til de Konfusianske klassiske verker, og mange konfusianske tanker rislet ned til de brede befolkningslag i form av ordtak og fyndord.[trenger referanse]

Fra Konfucius' tempel i Qufu, bygget på 400-tallet

Etter de kjempende staters tid gikk imidlertid staten Qin i ca. 221 f.Kr. ut som seierherre, samlet alt under himmelen og gjorde Qin Shi Huangdi til Kinas første keiser. Dette dynastiet valgte den strenge lov og straff-ideologien legalisme til statsideologi, brente alle bøker som stred mot legalismens prinsipper og henrettet lærde som kunne forventes å utgjøre en trussel mot dynastiet. Paradoksalt nok varte Qin-dynastiet svært kort, og allerede i 206 f.Kr. regner vi at Han-dynastiet overtok makten i Kina.[trenger referanse] Det var under dette dynastiet konfusianismen gradvis ble inkludert i statsideologien på bekostning av legalistisk ide. Mannen som først og fremst har æren for det er den lærde Dong Zhongshu som tjente to mektige fyrster i et forent Han-Kina.[trenger referanse] Dong Zhongshu utviklet konfusianismen på en måte som gjorde at ideene kunne brukes til å legitimere det nye dynastiet i Kina.[trenger referanse] Undervisningen av Konfusianske tanker ble grunnleggende for utdannelsen av embedsverket, og slik vedvarte det nesten helt til Qing-dynastiets fall i 1911. På 600- og 700-tallet ble det reist templer til ære for Konfutse og hans opprinnelige disipler. Under Song-dynastiet ble det Konfusianske skrift Analektene grunnlaget for all undervisning.[trenger referanse]

Konfusianismen preger arkitekturen

[rediger | rediger kilde]
Konfuciustempelet i Beijing, bygget på 1300-tallet

Utdypende artikkel: Konfuciustempel

Konfusiansk tenkning vektlegger orden og hierarki, noe som også kjennetegnes ved byggverkene: Den kinesiske mur fra 214 f.Kr. og senere, Himmelens tempel fra 1420, Sør-Pagoden fra 117 e.Kr. og Det keiserlige palass fra 1407–1420.[trenger referanse]

Konfuciustempler inneholder ofte en åndetable dedisert til Konfutse.[2]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Yao 2000, side 38-47
  2. ^ «CONFUCIAN TEMPLES». factsanddetals.com. Besøkt 9. mai 2019. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Grimnes, Øhren, Eriksen (2008): Tidslinjer 2 – Aschehoug.
  • Wm. Theodore de Bary: Sources of Chinese Tradition, Volume 1, Columbia University press, 1999
  • Homer H. Dubs: *«The Victory of Han Confucianism», i Journal of the American Oriental Society 58 (1938): 435-39.
  • Patricia Buckley Ebrey: Chinese Civilization A Sourcebook, The free press, 1981
  • Kenneth Hammond: From Yao to Mao: 5000 Years of Chinese History, The Teaching company, (lydbok)
  • Torbjörn Lodén: Rediscovering Confucianism – a major philosophy of life in East Asia, 2006.
  • Rhoads Murphey: A history of Asia, University of Michigan, 2003
  • Paul A. Rule: «Confucianism», i Essays on Religious Traditions of the World, Melbourne (Helen Vale Foundation) 1972.
  • Paul A. Rule: «The Confucian Interpretation of the Jesuits», i Papers on Far Eastern History 6 (1972) 1-61.
  • Paul A. Rule: «The Many Faces of Confucius», i Journal of History for Senior Students 8, 1977, 1-10.
  • Paul A. Rule: «Naming the Way – Chinese Philosophy and Religion» i Civilizations of Asia red. Joan Anderson, Melbourne (ABC Radio) 1978.
  • Paul A. Rule: «Neo-Confucianism: Theism, Atheism or Neither?» i Identity Issues and World Religions, red. V.C. Hayes, Bedford Park, S.A. (Australian Association for the Study of Religions) 1986, 135-144.
  • Paul A. Rule: «Was Confucius a Taoist?», i Journal of the Oriental Society of Australia 22/23 (1990–1991), 146-155.
  • Paul A. Rule: «Does Heaven Speak? Revelation in the Confucian and Christian Traditions», i S. Uhalley, Jr. & Xiaoxin Wu, (red.): China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk, New York:M.E. Sharpe 2001, 63-79, 364-371.
  • Paul A. Rule: «The Jesus of the "Confucian Christians" of the seventeenth century», i Roman Malek (red.): The Chinese Face of Jesus Christ, Vol. 2, (Sankt Augustin: Institut Monumenta Serica/China-Zentrum, 2003), 499-516.
  • Yao, Xinzhong (2000). An Introduction to Confucianism (Introduction to Religion). Cambridge University Press, 13. februar 2000. ISBN 0-521-64312-0. ISBN 978-0-521-64312-2. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]