Jibbing

Denne artikkelen omhandler skisporten jibbing. For å lese om jibbing i seiling, se Jibbe.

Jibbing, eller frikjøring på ski, er en form for alpin skiidrett. Ordet jibbing betyr å stå på ski på noe som ikke er snø, som for eksempel bokser, rails og lignende. Jibbing er en sport som involverer avanserte triks og utføres ofte på ulike naturlige eller menneskeskapte elementer. Eksempler på elementer kan være et gelender, et hopp, en kasse eller en tønne. Populariteten til sporten har økt siden begynnelsen av det 21. århundret og har røtter i fristil skikjøring, alpint og snowboarding, men er i dag akseptert som en egen sport.

Historie

Fristildisiplinen oppstod på 1930-tallet da norske skikjørere begynte å utføre akrobatikk under alpin- og langrennstreningene. Senere begynte store skisentre i USA å reklamere med oppvisninger i det som skulle bli kalt fristil. Rundt 1950 ble fristil videreutviklet av den olympiske gullmedaljevinneren Stein Eriksen.

Organisert fristil startet i kulekjøringsbakken, en humpet terrengløype med hopp hvor utøverne kunne utføre ulike triks og akrobatiske øvelser i luften. I 1971 ble det arrangert en liten kulekjøringskonkurranse i Aspen. Etter hvert som sporten utviklet seg, kom de mest kjente kulekjøringsutøverne som John Clendenin, Scott Brooksbank, Bill O’Leary og «Airborne» Eddie Ferguson på banen og promoterte sporten slik at det for første gang i 1973 ble arrangert amerikansk mesterskap i fristil i Sun Valley i Idaho. Dette mesterskapet ble vunnet av John Clendenin.

Innen 1975 hadde det oppstått to rivaliserende fristilorganisasjoner, Professional Freestyle Associates (PFA) som ble drevet av Curtis Oberhansly, og International Freestyle Association (IFSA) som ble drevet av Bernie Weichsel. Gjennom konkurranser arrangert av PFA og IFSA konkurrerte verdens beste fristilutøvere om pengepremier i tre disipliner – kulekjøring, luftakrobatikk og skiballett. Konkurransene foregikk i USA, Canada og Europa.

Det internasjonale skiforbundet (ISF) anerkjente fristil som en sport i 1979 og innførte reguleringer i forhold til sertifisering av utøvere og hoppteknikker for å redusere de farlige elementene ved konkurransen. Den første verdenscupen i fristil ble arrangert i 1980 og det første verdensmesterskapet ble gjennomført i 1986 i Tignes i Frankrike. Fristil ble tatt inn som prøvegren under vinter-OL i Calgary 1988. Kulekjøring ble offisielt tatt med i vinter-OL i Albertville i 1992 og luftakrobatikk på ski ble offisielt en OL-gren under de olympiske leker på Lillehammer i 1994.

På 90-tallet begynte fristilutøvere, som så seg lei på restriksjonene det internasjonale skiforbundet hadde satt på sporten, å praktisere triksene sine terrengparker ment for brettkjørere. «Newschool»-skikjørere som de ble kalt, var oppmerksom på utviklingen innenfor snøbrettmiljøet og begynte å lage sin egen stil.

FIS fristilkonkurranser var styrt av strenge regler som var veldig upopulære i et stadig økende skimiljø, noe som også lå en demper på utviklingen av sporten. Reglene innebar blant annet ulovliggjøring av alle typer saltoer i kulekjøringskonkurranser, begrensning på antall rotasjoner som kunne utføres i et triks under luftakrobatikkonkurranser på ski, i tillegg til mangel på slopestyle og halfpipekonkurranser. «Newschool»-bevegelsen var derfor et oppbrudd med FIS for dem som var uenig med forbundet. I nyere tid har mange skisteder åpnet opp for terrengparker hvor både skikjørere og snøbrettkjørere kan utføre triks på elementer som er plassert rundt i parken. I mindre parker finner man som regel rails, fun box og hopp. I større parker finnes det som regel quarterpipes og halfpipes i tillegg. Den vanligste formen for ski som brukes i terrengparker er twin-tip ski. Twin-tip ski kommer i alle størrelser og fasonger, og ble opprinnelig lagd spesielt for denne typen skikjøring. I dag blir twin-tip ski produsert som en mer allsidig ski og markedsført for alle typer skikjøring. Forskjellen mellom vanlig ski og twin-tip ski er at twin-tip ski er buet oppover i begge ender av skien slik at det er mulig å kjøre både regular (framlengs) og switch (baklengs). Det er også blitt mer vanlig å plassere bindingen midt på skien slik at det er like langt til begge ender av skien, noe som blant annet gir mye bedre stabilitet i luften når man utfører rotasjoner eller saltoer.

Typer ski

Jibbeski er delt inn i tre hovedkategorier: Pudderski, All-Mountain og Park. Pudderski er brede ski som ofte buer veldig mye opp bak slik at det gir mulighet for å lande baklengs i store mengder løssnø. Den første pudderskien var Volant Spatula, designet av skiguruen Shane McConkey. All-Mountain ski har som regel normal bredde og er like god i preparerte bakker som i løssnø. Parkski er spesielt bygget for jibbing og hopp. De har ofte et mer symmetrisk design slik at det å kjøre switch blir mye enklere, i tillegg er kantene på skiene forsterket slik at de tåler påkjenningen fra railing.

Backcountry

All skikjøring utenfor preparerte eller merkede løyper klassifiseres som backcountry eller off-piste-kjøring. Den mest ekstreme formen for off-piste-kjøring kalles freeriding og foregår i stupbratte fjellsider. Off-piste-kjøring er nok den farligste formen for skikjøring på grunn av høy fart, store drop med eventuelle skjulte kampesteiner under snøen, og snøskred. På grunn av faren for skader og eventuelt død ved off-piste-kjøring, er denne formen for skikjøring forbudt enkelte steder i verden. Off-piste-kjørere består av både ”newschool”-utøvere som liker å utføre triks ut fra ulike terrengelementer som for eksempel klipper, og ”oldschool”-utøvere som konkurrerer i å ta seg ned fjell på raskest mulig måte.

Park

Parkkjøring er skikjøring på menneskelagde elementer som er blitt satt opp av skistedet parken tilhører. Rails og hopp brukes i slopestyle-løyper mens halfpipe blir brukt i halfpipe-konkurranser.

Urban

Skikjøring i urbane områder som inkluderer gelendere, kjøring på vegger, hopp fra trapper eller vanlige hus blir omtalt som urban skikjøring eller jibbing. Urban skikjøring regnes som en av de mest teknisk krevende formene for jibbing siden det involverer en rekke elementer som ikke er ment til å brukes til skikjøring. En annen faktor som gjør at jibbing i slikt miljø praktiseres sjeldent, er konflikten man gjerne havner i med de lokale myndighetene siden enkelte anser det som hærverk å skli ned gelendere på et par ski. De fleste jibbere derimot ser på denne måten å kjøre ski på som en kunstform fordi det involverer bruk av dagligdagse objekter på en kreativ måte og se urbane omgivelser i et nytt perspektiv.

Konkurranser

I dag arrangeres det flere konkurranser innen jibbing. Noen av de mest kjente konkurransene er X-Games og US Open i tillegg til Dew-Tour-serien som kan klassifiseres som verdenscupen innen jibbing. Til tross for en enorm vekst har ikke Jibbing vært en godkjent OL-gren frem til i dag. I 2014 ble slopestyle, superpipe og big-air en del av de olympiske leker.

Kjente utøvere

Henrik Harlaut, Sverige
Jacob Wester, Canada
Tom Wallisch,USA
Anders Backe, Norge
Aleksander Aurdal, Norge
Per Christian (PC) Fosse, Norge
Andreas Håtveit, Norge
Elias Ambuhl, USA
Torstein Horgmo, Norge
Mikkel Bang, Norge
Per Kristian Hunder, Norge
Halvard Thon, Norge
TJ Schiller, Canada
Simon Dumont, USA
Tanner Hall, USA
Jon Olsson, Sverige
Sammy Carlson, USA
Matt Walker, USA

Se også

Snowboard

Eksterne lenker

Alpinskolen: Jibbing

Autoritetsdata