Insulær kunst

Denne manuskriptsiden (folio 292r) fra Kellsboken inneholder en rik dekorert tekst som åpner Bibelens Johannesevangeliet.

Portrett av kong David som victor, seierherre, i manuskriptet Durham Cassiodorus, antagelig fra Northumbria tidlig på 700-tallet.

Insulær kunst, tidvis også kjent som hiberno-saksisk kunst, refererer til kunst og kunsthåndverk som ble produsert på De britiske øyer, særlig Irland, i tidlig middelalder. Begrepet er avledet fra det latinske ordet insula, «øy». I denne perioden delte Irland og de øvrige britiske øyene, hovedsakelig England og Skottland, et felles stilistisk kunstuttrykk som skilte seg fra resten av Europa. Kunsthistorikere grupperer insulær kunst som en del av kunsten i den europeiske folkevandringstiden, foruten også tidlig vestlig middelalderkunst. Det er kombinasjonen av disse to tradisjonene som har gitt stilen dens særegne karakter.

Det meste av insulær kunst har sin opprinnelse fra irske klostre knyttet til keltisk kristendom, eller metallarbeider for den verdslige eliten. Perioden begynner en gang rundt 600 e.Kr. i kombinasjonen av såkalt keltiske (eller irske) stiler og angelsaksiske (eller engelske) stiler. Perioden for stilens høydepunkt ebbet ut med forstyrrelsen av klostrene og det aristokratiske livet ved angrep fra norrøne vikingangrep som begynte mot slutten av 700-tallet. Disse synes særlig å ha forstyrret arbeidet på Kellsboken, og det er ingen senere evangeliebøker som var preget av tilsvarende mengde illuminasjoner eller av tilsvarende kunstneriske kvalitet som Kellsboken. I England ble stilen blandet inn og opptatt i angelsaksisk kunst en gang rundt 900, mens i Irland fortsatte stilen fram til 1100-tallet hvor den ble blandet inn og opptatt i romansk kunst. Interessant nok skjedde det i tiden 900-1100 en del gjensidig utveksling mellom norrøn og irsk/nordengelsk kunsthåndverk i form av abstrakte mønstre. Irland, Skottland og kongedømmet Northumbria i nordlige England er de mest betydningsfulle sentra, men eksempler ble tilsynelatende også produsert i sørlige England, Wales, og på det europeiske fastlandet, særlig Gallia (dagens Frankrike), i sentra grunnlagt av irsk-skotske og angelsaksiske misjonærer. Innflytelsen fra insulær kunst påvirket all påfølgende europeisk middelalderkunst, særlig i de dekorative elementene i romansk og gotiske manuskripter og bokkunst.

Bevarte eksempler av insulær kunst er hovedsakelig illuminerte manuskripter, metallarbeid (som smykker, hjelmer, våpen og lignende) og steinutskjæringer (steinmonumenter og høykors). Overflatene er omfattende dekorert med detaljerte, intrikat og utspekulerte mønstre uten noe forsøk på å gi inntrykk av rom eller dybde. De beste eksempler er Kellsboken, som er høydepunktet og betraktes i dag som en irsk nasjonalskatt, men også Lindisfarne-evangeliene, Durrow-boken, broscher (utsmykkete spenner for kvinner og menn) som Tara-brosjen, og steinkors som angelsaksiske Ruthwell-korset. I manuskripter kunne en hel side være dekket av utelukkende abstrakte mønstre uten medfølgende tekst, teppesider, og er et karakteristisk trekk ved insulære manuskripter, men tekst smykket med figurer (også en insulær oppfinnelse), Eusebius av Cæsareas kanonske tabeller og figurative miniatyrer, særlig portretter av og symboler for evangelistene var også vanlige.

Begrepet

Folio 309r i Kellsboken inneholder tekst fra Johannesevangeliet skrevet i insulær majuskel av skriveren som kjennes som Hånd B.

Begrepet «insulær kunst» er avledet fra begrepet insulær skrift, først benyttet av Oxford English Dictionary i 1908, og er også benyttet for gruppen av insulære keltiske språk, eller øykeltiske språk, av lingvister.

Opprinnelig ble begrepet benyttet hovedsakelig til å beskrive dekorasjonsstilen av illuminerte manuskripter, noe som unektelig er det mest tallrike av de bevarte objekter som benytter stilen, men begrepet insulær kunst benyttes i dag bredt for samtlige kunstarter. Det har fordelen i gjenkjennelsen av en stilenhet over hele De britiske øyer, mens de som unngår å benytte begrepet har årsak i moderne irsk nasjonal sensitivitet, og ved diskusjoner om stilens opprinnelse, og diskusjon om den geografiske opprinnelsen til bestemte verker, noe som også kan være et sensitivt emne.

En del kilder skiller mellom en «utvidet periode mellom 400- og 1000-tallet, fra romernes avreise [fra Britannia] til begynnelsen av romersk kunst» og en «mer spesifikk fase fra 500- til 800-tallet mellom konverteringen til kristendommen og vikingbosetningene». Forskeren C. R. Dodwell har på den andre siden sagt at i Irland fortsatte «den insulære stilen bortimot uten utfordringer fram til den anglo-normanniske invasjonen i 1170; faktisk var det eksempler av den så sent som på 1200- og 1300-tallet.»

Bakgrunn

Historisk bakgrunn

I motsetningen til den samtidige bysantinske kunsten, og kunsten i de fleste betydelig perioder, kom insulær kunst ikke fra et samfunn hvor stilistiske fellestrekk ble spredt over et større antall ulike typer kunstobjekter. Samfunnet over hele De britiske øyer var effektivt et jordbrukssamfunn, bygningene var enkle og rudimentære, og det var ingen særskilt arkitektonisk stil. Det ble helt sikkert skapt mindre kunstobjekter i forgjengelige materialer, som i tre og lær, som ikke har overlevd til ettertiden, og således ikke kan bedømmes. Hva som er blitt bevart er metallarbeider, skulpturer, og religiøs bokkunst. Både de religiøse og de verdslige oppdragsgiverne av kunsthåndverk forventet å bli blendet av de individuelle objektenes prakt, og disse var uansett mer blendende i deres verden som manglet visuell forfinelse.

Iona-klosteret på den avsidesliggende øya Iona var et sentrum for keltisk kristendom.

Særlig på Irland i tidlig middelalder var den geistlige og verdslige elite ofte meget tett sammenknyttet. En del abbedier ble holdt i generasjoner innenfor en mindre slekt. Irland var delt i svært mange småkongedømmer, nesten for mange for historikere kan holde rede på, mens det i angelsaksiske Britannia var et mindre antall av langt større kongedømmer. De irske, piktiske og angelsaksiske elitene hadde lange tradisjoner med metallarbeid av den fineste kvalitet. Mye av arbeidene var produsert for personlig utsmykning av eliten. Den insulære stilen oppsto i sammensmeltningen av to stiler, de opprinnelige hedenske keltiske og germanske dyremotivene i en ny kristen kontekst, og med en del oppmerksomhet for den senantikke stil, særlig i deres anvendelse i manuskripter, som var en ny type kunstobjekt for begge tradisjoner.

Den rolle som kongedømmet Northumbria utgjorde i dannelsen av den nye stilen synes å ha vært vesentlig. Det angelsaksiske kongedømmet som lå lengst nord fortsatte å ekspandere inn i keltiske og piktiske språkområder, men etterlot det stedegne befolkningen hovedsakelig uforstyrret i områder som Dalriada, Elmet og kongedømmet Strathclyde. Iona-klosteret, det irske klosteret på øya Iona i Indre Hebridene ble etablert av den hellige Columba (Colum Cille) i 563. Det skjedde på en tid da Iona var en del av Dalriada og som omfattet områder i både Skottland og Irland. Selv om den første konverteringen til kristendommen av en northumbrisk konge, Ædwine i 627, ble utført av presteskapet fra den romersk-katolske gregorianske misjonen til Kent, var det den keltiske kristendommen fra Iona som innledningsvis var mest innflytelsesrik. Iona-klosteret grunnla et søsterkloster på øya Lindisfarne på den engelske østkysten i 635. Imidlertid forble Northumbria i direkte kontakt med Roma og andre betydningsfull klostersentra som hadde blitt grunnlagt av den hellige Wilfrid. Ved kirkemøtet i Whitby i 664 ble det bestemt at det var den romersk-katolske praksis som skulle være gjeldende, særlig i spørsmålet av datering av påsken, ikke keltisk kristen, noe som førte at Iona trakk seg ut, og underla seg ikke katolsk datering før i 715.

Kunsthistorisk bakgrunn

Dyreornamentikk og flettverkmønster fra fragmentet av skaftet på et angelsaksisk steinkors ved sankt Oswald-klosteret i Gloucester i England; bildet til høyre har pedagogiske, men ikke historisk korrekte farger.

Kunsthistorikeren Gregor Paulsson, som ikke gjør et større skille mellom insulær og germansk dyreornamentikk, har slått fast at stiliseringen av naturelementer for ornamentale formål gikk i to strømmer, en vestlig og en østlig. Insulær ornamentikk av dyr- og plantemotiver arbeidet alltid mot det utfyllende, og stiliseringen kan aldri gå så langt at formålet forsvinner. Insulær ornamentikk er hovedsakelig form, sekundært noe annet. Grunnformen er et triskele som i sitt vesen har en sentrifugerende kraft og som søker seg mot flatens grenser, hvilken form flaten enn har, og bryter således likevekten. Ved begynnelsen av 500-tallet synes det som om det skjedde en endring. Hvor tidligere stiliserte dyremotiv fortsatt var avbildninger som var gjenkjennbare, ble de nå oppløst i sine enkelte bestanddeler. Hodet, kjeften, et øye, en hånd ble isolert fra hovedformen og ble satt sammen på nytt i en ornamentikk hvor det ikke lenger var et bilde, men et abstrakt mønster.

Spiraltriskele, funnet i insulær kunstverk.

Mønsteret gir inntrykk av levende rytme, men er summen av en kaotisk, ensfarget fragment som ikke lenger har en fast figur og bærer sin egen oppløsning i seg selv. Dette er framtredende i de angelsaksiske områdene, men også på det europeiske fastlandet, og i Norge og Danmark. Paulsson har beskrevet tre faser, stil I eller hjelmstilen; stil II eller båndstilen (som utviklet seg hovedsakelig i Norden), og på terskelen av vikingtiden kom et nytt stiltrekk, stil III hvor de abstrakte mønstrene igjen får konkrete former, men er samtidig ekstremt forfinet og hvor figurative dyreformer innkapsles og innvikles i et finmasket dekorativt flettverk. Dette er ikke unikt for insulær kunst, men også utøvet i de norrøne landene, og da norrøne vikinger fra blant annet Norge også bosatte seg på Irland, kom de norrøne stilene, som urnesstilen og ringeriksstilen, i kontakt med den stedegne irske i en fruktbar utveksling. Tilsvarende kulturelle trekk er også funnet i Northumbria.

Den insulære stilen er mest kjent for sin meget kompakte, intrikate og fantasifulle dekorasjoner som har elementer fra flere tidligere stiler. Det finnes påvirkning fra forhistorisk tid i sen keltisk kunst, eller mer korrekt sen La Tène-stil, bestående av en forkjærlighet for spiraler, triskeler, og andre geometriske motiver. Disse ble kombinert med dyreformer og dyreornamentikk som var avledet fra germansk versjon av den generelle eurasiske dyrestilen, men også keltisk kunst, de kulturområder som snakket keltisk, hadde dyrehoder som avsluttet ruller og kruseduller. Flettverk var benyttet av begge disse tradisjonene, foruten også romersk kunst, eksempelvis i gulvmosaikk, og muligens fra andre inspirasjoner som koptisk kunst. Uansett hvor påvirkningen kom fra ble den hevet til nye høyder i insulær kunst hvor de ble kombinert med førnevnte elementer.

Det er ingen forsøk på å representere dybde i insulære manuskriptmaleriene. All vekt ble lagt på en glimrende overflate av intrikate mønstre. I tidlige verker var den menneskelige figur vist på samme geometrisk vis som dyrefigurer, men refleksjoner av en klassisk figurstil spredde seg utover perioden, antagelig hovedsakelig i sørlige, angelsaksiske regioner, skjønt de nordlige områdene hadde også direkte kontakt med det europeiske fastlandet. Koptiske tepper og manuskriptmalerier, uten at det er generell enighet blant forskerne av denne mulige betydningen, kan også ha bidratt som inspirasjonskilde.

Insulært metallarbeid

Monymusk-relikvieskrinet, gjort en gang rundt år 750.

Derrynaflan-paten, 700- eller 800-tallet.

Kristendommen, den nye religionen, forbød den gamle skikken med å legge gaver og annet gravgods hos de gravlagte. I det minste fra angelsakserne finnes det langt færre arkeologiske funn fra den kristne tiden enn tilfellet er for det store antallet hedensk, førkristent gravgods. De fleste objektene som har blitt bevart fra den kristne perioden har blitt funnet i en arkeologisk sammenheng som antyder at de har blitt skjult i all hast, gått tapt eller blitt forlatt. Det er noen få unntak, mest kjent er fraktbare eller portable helligdommer («cumdach») for bøker eller relikvier, flere har blitt eid uavbrutt i alle år, hovedsakelig av kirker på fastlandet, skjønt Monymusk-relikvieskrinet har alltid vært i Skottland. Generelt er det åpenbart at for de fleste objekter som har overlevd har det skjedd ved tilfeldigheter, og det er kun bevart fragmenter av en del typer, særlig de største og minst fraktbare. Det som er av høyest verdi er enten smykker for adelen, de største og mest forseggjorte objekter var antagelig gjort for menn, eller servise og bestikk, eller gjenstander for kirkens altere som tilsynelatende var gjort en meget lik stil. For en del av disse objektene kan de ikke skilles mellom de som var gjort for kirkens alter eller for det kongelige middagsbordet. Det synes mulig, faktisk også sannsynlig, at de fineste kirkestykkene ble gjort av verksteder utenfor kirken, ofte tilknyttet den kongelige husholdning, dog ble det også gjort praktstykker i verksteder knyttet til klostrene. Det er bevis som antyder at irske metallarbeidere og smeder produserte mange av de beste stykkene, imidlertid er funnene fra den kongelige graven ved Sutton Hoo, lengst øst i England, og fra begynnelsen av perioden, blant noe av de vakreste i design og utgjør noe av den fremste håndverksmessige dyktigheten. Disse overgår mye av det som ble produsert på Irland.

Ardagh-kalken, ca 750-tallet.

Det er et antall store brosjer, inkludert flere av tilsvarende kvalitet som Tara-brosjen. Bortimot alle disse er oppbevart i Irlands nasjonalmuseum, British Museum, Skottlands nasjonale museer, eller i ulike lokale museer på De britiske øyer. Hver av formgivningene er i sin helhet individuelle i detaljene, og den håndverksmessige dyktigheten er variert i teknikk og kvalitet. Mange elementer i formgivningen kan bli direkte knyttet til elementer som er benyttet i manuskripter. Bortimot alle av de mange teknikkene kjent innenfor metallarbeid kan bli funnet i insulære arbeider. Bevarte steiner benyttet i dekorasjonen er semiedle, hvor rav og kvarts er blant de vanligste, foruten også en del bruk av granat. Farget glass, emalje, og millefiori, antagelig importert, ble også brukt.

Detalj fra Congkorset.

Ardagh-kalken og Derrynaflan-kalken, paten (oblattallerken for nattverden) med stativ, strainer og fat (først oppdaget i 1980), er de mest framstående metallarbeider knyttet til kirken som er bevart for ettertiden. Det er kun tre andre kalker, og ingen andre paten, som har overlevd. Disse stykkene er antatt datert til 700- eller 800-tallet, men datering av metallarbeid er vanskelig, og er basert hovedsakelig på sammenligning med manuskripter. Kun fragmenter gjenstår fra hva som antagelig var store stykker i kirkeinnboet, antagelig verker i tre med metallarbeid som en del av verket, slike som helligdommer, relikvieskrin, kors og andre gjenstander. Congkorset er et irsk prosesjonskors og relikvie fra 1100-tallet som viser insulær dekorasjon, muligens lagt til i en bevist nostalgisk ånd. Den bronseforgylte Korsfestelseplaketten fra Athlone, kanskje fra 700-tallet, er det best kjente av en gruppe på ni nedtegnede irske metallplaketter med korsfestelser, og er stilistisk sammenlignbar til figurene på mange av høykorsene; det kan ha hatt sin opprinnelse fra et bokomslag. Den er i dag bevart i Irlands nasjonalmuseum.

Tidlig angelsaksisk skulderklips fra Sutton Hoo, tidlig på 600-tallet. Gull, granat, og millefioriglass.

Inventaret til en betydelig klosterkirke i denne perioden er vanskelig å se for seg; en ting som synes klart er de fleste av de meget dekorerte manuskriptene ble stilt ut og behandlet som vakker dekor som smykket kirken framfor å være ordinære bøker som ble lest. Den vakreste og mest storslåtte av dem alle, Kellsboken, hadde flere tekstfeil som ikke var blitt korrigert, og da den ble stjålet i 1006 på grunn av sitt verdifulle smykkebelagte metallomslag, ble den tatt fra sakristiet, ikke biblioteket. Boken kom til rette igjen, men uten omslaget, noe som også ble skjebnen til Lindisfarne-evangeliene. Ingen av de mest betydningsfulle insulære manuskriptene har fått sine kostbare omslag i metall og pyntet med kostbare steiner bevart for ettertiden, men det er kjent fra dokumentariske bevis at disse var like storslåtte som de få eksemplarer som er bevart på det europeiske fastlandet. Den gjenbrukte omslaget for baksiden av evangeliene fra det tyske klosteret i Lindau, som i dag er oppbevart i Morganbiblioteket i New York, ble gjort i sørlige Tyskland en gang rundt 880, sterkt influert av insulær kunst, og er kanskje den beste indikasjonen på hvordan de opprinnelige omslagene på insulære manuskripter faktisk så ut. Det er også bevart et stykke i gull og granat fra et forråd i Staffordshire som ble funnet i 2009, og som kan være et hjørne av et bokomslag. Formgivningen på evangelieboken fra Lindau er dominert av et kors, men hele overflatene er dekorert med paneler mellom korsarmene i flettverkmønster. Cloisonné-emaljen viser italiensk innflytelse og noe tilsvarende er ikke avdekket på De britiske øyer, men det generelle inntrykket minner svært meget om en teppeside typisk for et insulær manuskript fra perioden.

Insulære manuskripter

Sankt Columbas Cathach, 600-tallet.

Selv om det har blitt bevart langt flere insulære manuskripter enn av metallarbeider er utviklingen av stilen vanligvis beskrevet i begreper til de samme framstående eksemplene:

Sankt Columbas Cathach er en irsk psalter, bestående av Salmenes bok, fra tidlig på 600-tallet. Det er antagelig den eldste kjente irsk manuskript av noe slag. Det inneholder, bortsett fra bibeltekst på latin, kun dekorerte bokstaver ved begynnelsen av hver salme, men hver av disse viser allerede på denne tiden særskilte trekk. Dekoren påvirker bokstavenes form, og de ulike dekorative formene er blandet på en meget uklassisk vis. Linjene er allerede tilbøyelige å vri seg i spiraler og omdanner seg selv, som vist i illustrasjonen. Bortsett fra svart er del prikker i oransje blekk benyttet. Den klassiske tradisjonen var i sen i å bruke store bokstaver for initialene i det hele tatt. I romerske tekster er det ofte vanskelig å selv skille ordene. Selv om initialer på denne tiden var blitt vanlig i bokproduksjonen i Roma ble de ofte plassert i venstre marg, og således fjernet fra resten av teksten. Tendensen på De britiske øyer for å la dekoren trenge seg inn i tekstblokken og erobre denne mer og mer, var en radikal oppfinnelse. Manuskriptet Bobbio Hieronymus fra klosteret Bobbio abbedi i nordlige Italia, grunnlagt av den irske Columbanus i år 614, er datert til før 622 i henhold til en inskripsjon, og har en enda mer utarbeidede initialer med farger. Disse viser de samme insulære karaktertrekkene mer utviklet, selv ved denne utposten i Bobbio. Fra denne samme skrivestuen kom også Bobbio Orosius, et annet tidlig insulær manuskript, og denne har den tidligste kjente teppeside, skjønt en svært enkel utgave.

Durhams evangeliebokfragment er det tidligste kjente malte insulære manuskript. Det er produsert på øya Lindisfarne en gang rundt år 650, men kun syv blader fra denne boken har overlevd, og ikke alle disse har illuminasjoner. Dette verket synes å introdusere flettverkmønster, og benytter også keltiske motiver avledet fra metallarbeider. Formgivningen på de to bevarte sidene er relatert til hverandre som et oppslag på to sider.

Begynnelsen av Evangeliet etter Markus i Durrow-boken.

Durrow-boken er den tidligste bevarte evangeliebok med hele programmet med dekorasjoner, skjønt ikke alle sidene er bevart. De seks bevart teppesidene, en fullsideminiatyr av symbolene til evangelistene, fire fullsideminiatyr av hver av evangelistene Matteus, Markus, Lukas, og Johannes, fire sider med meget store initialer, og dekorert tekst på andre sider. Mange mindre initialgrupper er dekorert. Dateringen og opprinnelsesstedet for boken er emne for akademisk debatt. Vanligvis er tidspunktet 650-690 foreslått, og de mest sannsynlige stedene er i Irland på Durrow-klosteret i nærheten av Durrow, eller i Northumbria i nordlige England hvor klostrene på Lindisfarne eller Durham er sannsynlige kandidater, skjønt Iona-klosteret på øya Iona i skotske Indre Hebridene er også mulig. Hva som har vært inspirasjonen og forbildet for dekorasjonene er også faglig diskutert, særlig om det er en koptisk eller inspirasjon fra Midtøsten.

Etter de store initialer fulgte teksten på den samme linjen, eller for en del noen linjer nedenfor, og disse fortsatte å bli dekorert i mindre størrelser. Prikker rundt utsiden av store initialer er mye brukt. Figurene er meget stilisert og en del sider har germansk dyredekorasjoner i flettverkmønster, mens andre benytter hele forrådet av keltiske geometriske spiraler. Hver side benytter en forskjellig og sammenhengende sett av dekorative motiver. Kun fire farger er benyttet, men leseren er knapt bevisst noen begrensning i antallet farger. Alle de faste elementene til stilen for insulære manuskripter er allerede på plass. Utøvelsen, om en av høy kvalitet, er dog ikke så forfinet som de beste senere bøker, og heller ikke er utøvelsen av de aller minste detaljene.

Teppeside fra Lindisfarne-evangeliene.

Lindisfarne-evangeliene ble produsert på Lindisfarne av Eadfrith, biskop av Lindisfarne, mellom år 690 og hans død i 721 (kanskje hovedsakelig mot slutten av denne perioden). Dette er en evangeliebok i samme stil som Durrow-boken, men er mer utarbeidet og kompleks. All teksten i begynnelsen av evangeliene er meget dekorert i en enkeltstående komposisjon, og mange tosideoppslagene er formgitt som en enhet med teppesider som var vendt mot en incipit («Her begynner...»), en innledende side som begynnelse for hver av evangeliene. Det er ganske sikkert at det var Eadfrith selv som var skriveren og kunstneren. Det er fire portretter av evangelistene, åpenbart avledet fra den klassiske tradisjonen, men behandlet uten noen form for dybde i tegningen. Rammene rundt dem er langt enklere enn dekorasjonen på tekstsidene, og det er en klar følelse at Eadfrith ikke har forsøkt å integrere de to stilene. Teppesidene er meget komplekse, og meget dyktig utført.

St. Petersburg Beda er et angelsaksisk illuminert manuskript som i dag er bevart i St. Petersburg i Russland. Utøvelsen av det er tilskrevet klosteret Monkwearmouth-Jarrow i Northumbria en gang mellom 730-746. Dette verket inneholder større åpningsbokstaver hvor stilene fra samtidens metallarbeider kan bli klart sett. Det er tynne bånd med flettverkmønster innenfor bokstavene. Det inneholder også den tidligste initial som er smykket med en figur, en byste av antagelig pave Gregor I den store, som med en del andre elementer i dekorasjonen, er åpenbart avledet fra en modell fra middelhavsregionen. Det er benyttet farger, men i på begrenset vis.

En av de mange hundre små initialer i Kellsboken

Kellsboken, stilen og periodens høydepunkt, er vanligvis datert til rundt år 800, skjønt en del har forsøksvis datert den opptil et århundre tidligere. Også opphavsstedet har vært emne for faglig debatt om det var Iona eller Kells, eller et annet sted. Det er også ofte antatt at boken kan ha blitt påbegynt på Iona og deretter, på grunn av forstyrrelser fra angrep fra norrøne vikinger, fortsatt på Irland. Boken er bevart nesten fullstendig, skjønt uten omslaget, de første og siste sidene, og en del av dekorasjonene eksisterer uferdig i kun omriss. Boken er langt mer omfattende dekorert enn noe annet tidligere manuskript uansett tradisjon. Hver side, unntatt to, har mange små dekorerte bokstaver. Selv om det er kun en teppeside, er initialene på incipit meget detaljert dekorert med kun noen få bokstaver på siden at disse overtar denne funksjonen. Menneskefigurer finnes langt mer tallrikt enn noe tidligere manuskript. Mange av figurene er gitt blondt hår i regelmessig mønster. De er behandlet på en gjennomført stilisert vis og står tett sammen i menneskemasser, tett omgitt, tildels hemmet, av dekorasjonen som på initialsidene. Noen få scener som Jesu fristelse og arrestasjon er inkludert, foruten også jomfru Maria og Jesusbarnet, omgitt av engler. Dette er den tidligste Madonnabilde i en vestlig bok. Mange flere miniatyrene har blitt planlagt eller gått tapt. Fargene er meget skinnende og dekorasjonen har en voldsom energi hvor spiralmønstre er dominerende. Gull og sølv er derimot ikke benyttet.

Andre bøker

Folio 193 av Mullingboken har et portrett av Evangelisten Johannes.

En egen type innenfor insulære manuskripter er evangelieboken i lommeutgave, uunngåelig langt mindre dekorert enn de tilsvarende praktbøkene, men i mange tilfeller med portretter av evangelistene og annen dekorasjon. Eksempler innenfor disse er Mullingboken, Deerboken, Dimmaboken, og den miste av dem alle, Stonyhurst-evangeliene som i dag er i British Museum, og er en angelsaksisk tekst med Evangeliet etter Johannes. Den tilhørte Cuthbert av Lindisfarne og ble i sin tid gravlagt med ham. Dens vakre omslag i geiteskinn er den eldste bokinnbindingen i Vest-Europa som er blitt bevart, og er et unikt eksempel på insulær lærarbeid og er i god stand.

Både angelsaksiske og irske manuskripter har begge en særskilt grovere ferdiggjøring i deres pergamentpapir enn den glattpussede overflaten på den samtidige verkene på fastlandet, og alle senere middelaldermanuskripter. Det synes som at, i kontrast med senere perioder, at skriverne som kopierte og skrev teksten, også var de som kunstnerisk utsmykket bøkene. Det kan hende de også var de eldste og mest respekterte medlemmene av deres respektive klostre.

Stiltrekk i angelsaksiske bøker

Folios 9 verso med portrettet av evangelisten Matteus og 10 recto med dekorert tekst av Evangeliet etter Matteus som begynner med Matteus 1:18.

I England var det et preg av en fastlandsstil som kom fra tidlig av; den gregorianske misjonen fra Roma hadde med seg Sankt Augustin-evangeliene og andre manuskripter med seg (som nå har gått tapt), og andre bøker ble importert fra fastlandet. En utgave Bedas Historia ecclesiastica gentis Anglorum («Anglerfolkets kirkelige historie») fra 700-tallet, MS Cotton Tiberius C. II som i dag er i British Museum, viser blandete elementer i sin dekorasjon, og det samme gjør også Stockholm Codex Aureus fra tilsvarende periode, antagelig skrevet ved Canterbury og i dag oppbevart ved Kungliga biblioteket i Stockholm. I Vespasianske psalter er det klart hvilke elementer som ble dominerende. Alle disse og andre medlemmer av Tiberius-gruppen av manuskripter ble skrevet sør før elven Humber, men Codex Amiatinus fra Jarrow fra tiden før 716, er skrevet i en vakker uncialskrift, og dens eneste illustrasjon er gjort i en italienisert stil og er ikke en insulær dekorasjon. Det har blitt foreslått at dette hadde sin årsak at bindet ble produsert for å bli overrakt paven som en gave. Dateringen er delvis kjent fra bevilgning av økte landområder for sikre framtidig drift av krøtter som talte 20 000 hoder, noe som var nødvendig for å produsere kalveskinn for tre komplette, men ikke illustrerte bibler. Det viser de ressursene som var nødvendige for å produsere store bøker i perioden.

Mange angelsaksiske manuskripter som ble skrevet i sør og senere i nord i England viser sterke insulære tendenser fram til 900-tallet eller videre, men de predominerende stilistiske impulsene kom fra det europeiske fastlandet. Teppesider er ikke funnet, men derimot mange store figurative miniatyrer. Paneler med flettverkmønster og andre insulære motiver fortsatte å bli brukt som et element i rammene og var til sist klassiske i sin framførelse. Mange fastlandsmanuskripter, særlig i områdene med keltisk misjon viser også slike trekk langt inn i tidlig romansk periode. Fransk-angelsaksisk eller «anglo-karolingsisk» er begrep for en stilskole i sen karolingisk illuminasjon i nordøstlige Frankrike som viste insulær stildekorasjon, inkludert meget store initialer, tidvis i kombinasjon med figurative bilder typisk for samtidens franske stiler. Den «mest hardnakkete av alle karolingiske stiler» fortsatte fram til så sent som 1000-tallet.

Arven fra insulær kunst

Karolingisk kunst med fransk-angelsaksisk initial som kombinerer insulær dekorasjon med klassiske trekk i evangelistportrettene.

Den virkelig arven til insulær kunst ligger ikke så mye i de særskilte stilistiske trekkene som er diskutert over, men i dens fundamentale avgang fra den klassiske tilnærmingen til dekorasjon, enten det var bøker eller andre former for kunst. Den sparsomt kontrollerte energien i insulær dekorasjon, spiraler over formelle inndelinger ble et trekk for senere middelalderkunst, særlig gotisk kunst, i områder hvor særskilte insulære motiver ble knapt benyttet, slik som i arkitekturen. Blandingen av det figurative med det ornamentale er også gjenværende karaktertrekk i all senere illuminasjoner i middelalderen. I kompleksiteten og tettheten i blandingen er insulære manuskripter faktisk kun overgått av verker med flamsk illuminasjoner fra 1400-tallet. Det er også bemerkelsesverdig at disse karaktertrekkene er alltid mer framtredende i nordlige Europa enn i sør; italiensk kunst, selv i den gotiske perioden, beholdt alltid en viss klassisk klarhet i formen.

Umiskjennelig insulær innflytelse kan bli sett i karolingiske manuskripter, som nevnt over, selv om disse også forsøkte å kopiere keiserstilene til Roma og Bysants. Meget store initialer ble beholdt, tidvis ikke befolket med figurer, foruten også langt mer abstrakte dekorasjoner enn hva som fantes i de klassiske modellene. Disse trekkene fortsatte i ottoianske og samtidig fransk illuminasjon og metallarbeid før den romerske periode som ytterligere fjernet seg fra de klassiske røttene, særlig i manuskriptene og søylenes kapiteler.

Skulptur

Muiredachskorset

Store kors hogd ut i stein kalles for keltiske høykors, og deres form hvor korsets tre armer er innenfor en sirkel kalles keltisk kors. Disse oppsto på 700-tallet i Irland, og ble reist en del senere enn de første angelsaksiske korsene som kom muligens allerede på 600-tallet. Senere insulære utskjæringer som er funnet over hele Britannia og Irland var nesten fullstendig geometriske, og det samme var dekorasjonen på de tidligste korsene. Ved 800-tallet var figurene utskåret og de største korsene kunne på alle sine flatene ha avbildet mange figurer fra bibelfortellingene, ofte i scener fra Det gamle testamente på østsiden og Det nye testamente på vestsiden, og korsfestelsen korsets sentrum. Muiredachskorset fra 900-tallet ved Monasterboice er betraktet som det vakreste i sin type for hele Irland. I senere eksempler ble de utskårne færre og større, og deres stil begynte å smelte sammen med den romerske, slik tilfellet er med det irske Dysertkorset.

Det angelsaksiske Ruthwellkorset fra 700-tallets Northumbria (i dag en del av Skottland), dessverre ødelagt av fanatisk presbyteriansk ikonoklasme (billedhat), er det mest imponerende av de gjenværende angelsaksiske korsene, skjønt som med de fleste andre av samme type så mangler hodet. Ruthwellkorset, i seg selv 5,5 meter høyt, har de største figurative relieffer som er funnet på noe angelsaksiske kors. Det har inskripsjoner på både latin, og noe uvanlig for et kristent monument, også angelsaksiske runer. Sistnevnte har tekstlinjer som tilsvarer linjene 39-64 til det angelsaksiske diktet Drømmen om Kristi kors (engelsk «The Dream of the Rood»). Diktet, en kristen allegori, er antagelig eldre enn korset, men sannsynligvis hogd inn ved en senere dato.

Mange av de angelsaksiske korsene var langt mindre og slankere enn de tilsvarende irske, og de hadde av den grunn mindre overflate for utskårne relieffer. Det er dokumentert bevis for at det har vært et betydelig antall av utskårne kors over hele England, også benyttet som gravmarkører, men de fleste som har blitt bevart for ettertiden finnes de nordligste områdene. Det er levninger av annen monumental skulptur i angelsaksisk kunst, selv fra tidligere perioder, men ingenting som er sammenlignbart på Irland.

Stående piktiske steiner

• Se hovedartikkel, Piktiske steinmonumenter

En etterligning av den store stående steinen Hilton of Cadboll Stone, utskåret i den piktiske "Easter Ross-skolen", ca 800-900 e.Kr.

Steinmonumenter som ble reist av piktere i Skottland nord for grensen Clyde- Forth i tiden mellom 500-tallet og 700-tallet er særlig påfallende i både formgivning og konstruksjon, og de faller ikke helt innenfor skjemaet til insulær kunst. Selv om det er vanskelig å påvise påvirkning og den eventuelle retningen på disse, synes det mer som om piktiske steiner har påvirket naboområdene rundt enn omvendt. De utskjæringene som kalles for «Easter Ross-skolen» har vært forsøkt knyttet til insulær kunst, men viser langt mindre klassisk innflytelse, om noen i det hele tatt. Dyreornamentikken er ofte sammenlignbare med de som er funnet i insulære manuskripter hvor de typisk representerer evangelistenes symboler, noe som kan være en indikasjon på en piktisk opprinnelse for disse insulære formene.

Piktisk steinfragment i Groam House Museum i Rosemarkie som viser dyrehode og mannshode.

De piktiske utskjæringene er blitt gjort både i den hedenske som i den tidlige kristne periode, noe som viser at for pikterne i Skottland var tradisjonen allerede veletablert i hedensk tid og denne ble videreført, bortimot uendret, men tilpasset kristen forståelse. De opprinnelige piktiske symbolene, som er dårlig forstått, synes dog ikke å ha blitt oppfattet som motbydelig for piktiske kristne. Hensikten og meningen av steinene er kun delvis forstått. Symbolene kan indikere ætter, stammemedlemskap og regional tilhørighet. En del av dem kan også ha vært personlige minnesteiner, og andre kan ha avbildet seremonier og ritualer fra oldtiden hvor meningen siden har gått tapt. Eksempler omfatter blant annet Eassie-steinen og Hilton of Cadboll Stone. Det er mulig at disse steinmonumentene også hadde en tilleggsmening som å markering grensene til stammer eller ætter. Det har også blitt fremmet at symbolene kan ha vært en form for en piktografisk mening eller skriftsystem.

Det finnes også noen få eksempler på tilsvarende dekorasjon på piktiske sølvsmykker, mest kjent er Norries Law-forrådet fra 600-tallet, eller kanskje noe eldre, men dessverre ble mye av dette smeltet ned da det ble oppdaget. Et annet eksempel er et funn på den lille øya St Ninian's Isle på Shetland som antagelig er fra 700-tallet som besto av mange brosjer, brystnåler og boller. De gjenstandene som er bevart fra begge de nevnte funnene er i dag oppbevart ved Skottlands nasjonale museer.

Litteratur

• Alexander, Jonathan J. G. (1992): Medieval Illuminators and their Methods of Work, Yale UP, ISBN0300056893
• Bloxham, Jim & Rose, Krisine: St. Cuthbert Gospel of St. John, Formerly Known as the Stonyhurst Gospel
• Brown, Michelle P. (2005): Mercian Manuscripts? The "Tiberius" Group and its Historical Context, in Michelle P. Brown, Carol Ann Farr: Mercia: an Anglo-Saxon kingdom in Europe, Continuum International Publishing Group, ISBN 0826477658, 9780826477651
• Calkins, Robert G. (1983): Illuminated Books of the Middle Ages. Ithaca, New York: Cornell University Press.
• Dodwell, C.R. (1982): Anglo-Saxon Art, a new perspective, 1982, Manchester UP, ISBN 071900926X
• Dodwell, C.R. (1993): The Pictorial arts of the West, 800-1200, 1993, Yale UP, ISBN 0300064934
• Gombrich, E. H. (1982): The Story of Art, Phaidon, 13. utg. ISBN 0714818410
• Grove Art Online: «Insular Art», lest 18. april 2010, se også Ryan, Michael.
• Henderson, George. Early Medieval Art, 1972, rev. 1977, Penguin.
• Hicks, Carola: Insular – The Age of Migrating Ideas: Early Medieval Art in Northern Britain and Ireland
• Honour, Hugh & Fleming, John (1982): A World History of Art,1. utg. og senere utg., Macmillan, London, sider viser til Macmillans pocketututgave, 1. utg. fra 1984. ISBN 0333371852
• Laing, Lloyd Robert (1975): The archaeology of late Celtic Britain and Ireland, c. 400-1200 AD, Taylor & Francis, ISBN 0416823602, 9780416823608
• Lasko, Peter, (1972 ): Ars Sacra, 800-1200, Penguin History of Art (nå Yale), 1972 (nb, 1. utg.) ISBN 014056036X
• Nordenfalk, Carl (1976): Celtic and Anglo-Saxon Painting: Book illumination in the British Isles 600–800. New York: George Braziller.
• Pächt, Otto (1986): Book Illumination in the Middle Ages (overs. fra tysk), Harvey Miller Publishers, London, ISBN 0199210608
• Rigby, Stephen Henry (2003): A companion to Britain in the later Middle Ages, Wiley-Blackwell, ISBN 0631217851, 9780631217855. Google books
• Ryan, Michael, og andre, i Grove Art Online, Insular art (Ryan er også en betydelig bidragsyter til Youngs nedenfor)
• Schapiro, Meyer (1980): Selected Papers, volume 3, Late Antique, Early Christian and Mediaeval Art, Chatto & Windus, London, ISBN 0701125144
• Wailes, Bernard & Zoll, Amy L., i: Philip L. Kohl, Clare P. Fawcett, Nationalism, politics, and the practice of archaeology, Cambridge University Press, 1995, ISBN 0521558395, 9780521558396
• Susan Youngs (red) (1989): «The Work of Angels», Masterpieces of Celtic Metalwork, 6th–9th centuries AD, British Museum Press, London, ISBN 0714105546
• Wilson, David M. (1984): Anglo-Saxon Art: From The Seventh Century To The Norman Conquest, Thames and Hudson.

Eksterne lenker

• (en) Insular art – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Irish Brooches of the Early Medieval Celtic Period Arkivert 23. april 2016 hos Wayback Machine., utstilling om irske brooche-spenner fra tidlig keltisk middelalder
• Illustrert artikkel om opprinnelsen til flettverkmønstre på skulptur (PDF), engelsk artikkel av Peter Hubert