Gudbrand Østbye
| Gudbrand Østbye | |||
|---|---|---|---|
| Født | 2. okt. 1885 Gjøvik | ||
| Død | 2. juni 1972[1] (86 år) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Parti | Venstre | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | St. Olavsmedaljen med ekegren | ||
| Militær grad | Oberst | ||
Gudbrand Østbye (født 2. oktober 1885 i Gjøvik, død 2. juni 1972) var en norsk offiser (oberst).
Etter noen års studier tok Østbye i 1906 offisersutdannelse. Han ble kaptein i 1917 og major i 1933. Fra 1929 var han sjef for Statsbanenes militærkontor.
Fra 1937 var Østbye oberst og sjef for Fjordane infanteriregiment nr 10. 9. april 1940 var dette involvert i forsvaret av Bergen sentrum. Østbye ble beordret som sjef for 4. feltbrigade, en enhet som ble mobilisert på Voss. Den deltok senere med heder i kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres, fram til kapitulasjonen 30. april.
Etter kapitulasjonen ble Østbye, i likhet med om lag 500 andre norske offiserer, internert på Grini. Offiserene valgte Østby som sin leder og sammen forfattet de et politisk program med det mål å endre statsstyringen i Norge. Programmet var sterkt inspirert av NS-ideologi, der politiske partier og fagforeninger skulle forbys. Streikeretten skulle oppheves. Forsvaret og politiet skulle styrkes og det skulle innføres arbeidsplikt. Østbye håpet å kunne presentere dette programmet for kong Haakon VII, i den tro at dette ville få kongen til å returnere til Oslo. Møtet ble imidlertid ikke noe av, da Østbye ikke fikk reise fra Grini. Organisasjonen av NS-sympatiserende offiserer på Grini og det politiske program de utformet, har senere blitt omtalt som "offisersopprøret"[2].
Etter krigen skrev Østbye flere bøker om kampene før kapitulasjonen 30.april 1940:
- Krigen i Valdres – 4. brigades operasjoner i krigen 1940 (1946)
- Operasjonene på vestsiden av Mjøsa, Follebu, Gausdal (1960)
- Operasjonene i Nord-Trøndelag (1963)
Østbye var formann i Oslo Venstre på 1930-tallet og satt samtidig i Oslo skolestyre.
For innsatsen i april-dagene 1940 ble han tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren.[3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Bergens Tidende, type referanse dødsannonse, utgitt 5. juni 1972[Hentet fra Wikidata]
- ^ Lars., Borgersrud, (2010). Den norske militaerfascismens historie 1930–1945. Oslo: Scandinavian Academic Press. ISBN 9788230400968. OCLC 839244034.
- ^ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. 1995. s. 200. ISBN 8250421906.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Kluge, Lars (28. november 2012). «Offiserene som sviktet». Aftenposten.