Hopp til innhold

Gerardus ’t Hooft

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gerardus ’t Hooft
Gerard 't Hooft, 2008
Født5. juli 1946[1][2]Rediger på Wikidata (78 år)
Den Helder
BeskjeftigelseTeoretisk fysiker, pedagog, professor, sakprosaforfatter, fysiker, universitetslærer Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad[3]
Utdannet vedUniversitetet i Utrecht
Doktorgrads-
veileder
Martinus J.G. Veltman
NasjonalitetKongeriket Nederlandene
Medlem av
7 oppføringer
Det franske vitenskapsakademiet (1995–) (utanlandsk medlem)
National Academy of Sciences (1984–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences)[4]
Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen (1982–)
American Academy of Arts and Sciences
Académie royale des sciences, des lettres et des beaux-arts de Belgique
Det russiske vitenskapsakademi (2019–) (utanlandsk medlem)
Koninklijke Vlaamse Academie van België voor Wetenschappen en Kunsten
UtmerkelserWolfprisen (1981)
Lorentzmedaljen (1986)
Franklinmedaljen (1995)
Nobelprisen i fysikk (1999)
ArbeidsstedUniversitetet i Utrecht
FagfeltTeoretisk fysikk
Doktorgrads-
veileder
Martinus J.G. Veltman
Doktorgrads-
studenter
9 oppføringer
Robbert Dijkgraaf
Herman Verlinde
Max Welling[5]
Petrus Jacobus van Baal[5]
Ruud van Damme[5]
Joost Johannes Zegwaard[5]
Anne Theresia Franzen[5]
Sebastian De Haro[5]
Meent van de Meent[5]
Kjent forKvantefeltteori
Kvantegravitasjon

Nobelprisen i fysikk
1999

Gerardus 't Hooft (født 5. juli 1946 i Den Helder) er en nederlandsk fysiker og nobelprisvinner. Han ble tildelt nobelprisen i fysikk i 1999 for sitt avgjørende bidrag innen kvantestrukturen og teorien for elektrosvak vekselvirkning i fysikken. Han delte prisen med landsmannen Martinus J.G. Veltman, som også var hans doktorgradveileder.

't Hooft tok en doktorgrad i fysikk ved Universitetet i Utrecht i 1972 og har vært professor ved dette universitetet siden 1977. Han har vært representant for det nederlandske vitenskapsakademiet siden 1982.

't Hooft og Veltman utviklet de matematiske grunnene for den såkalte Standardmodellen for elementærpartikler som beskriver og grupperer alle kjente slike partikler. Gjennom deres arbeid kan partiklers egenskaper beregnes og forutsies på en bedre måte. Mer spesifikt utviklet de en metode for å demonstrere at gaugeteorier med spontant symmetribrudd er renormerbare. Det viktigste eksempelet fra en slik teori er teorien for den svake vekselvirkningen som ble fremmet av Sheldon Glashow, Steven Weinberg og Abdus Salam. Dette beviset var det avgjørende steget som ledet til at Standardmodellen ble akseptert blant de allmenne fysikerne.

Han har også fått Lorentz-medaljen (i 1986) og Wolfprisen (i 1981).

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ nobelprize.org, «Gerardus 't Hooft», verkets språk engelsk, besøkt 3. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Gerardus 't Hooft, Munzinger IBA 00000023145, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Notable Names Database[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]