Garnisons kirke (København)
| Garnisons kirke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Område | Københavns kommune | ||
| Plassering | Indre By | ||
| Bispedømme | Københavns stift | ||
| Prosti | Holmens og Østerbro Provsti | ||
| Byggeår | 1703–1706 | ||
| Endringer | 1775, 1772, 1785 og 1790. Restaurering ved N.S. Nebelong i 1860 Hovedreparasjon ved Ludvig Knudsen i 1885 Renovering 1954-1961 og 1994-1996 | ||
| Kirkegård | Kirkegården ligger på Dag Hammerskjölds Allé | ||
| Arkitektur | |||
| Periode | Barokken | ||
| Arkitekt | Georg Philip Müller W.F. von Platen | ||
| Byggemateriale | Rød mursten over granittsokkel | ||
| Tårn | Tårn tegnet av von Platen Nytt spir i 1885 tegnet av Ludvig Knudsen | ||
| Kirkerommet | |||
| Prekestol | Prekestol fra 1772 tegnet av G.E. Rosenberg og utført av C.F. Stanley | ||
| Døpefont | Marmorfont fra 1772 av G.E. Rosenberg og C.F. Stanley | ||
| Alter | Altertavle fra 1724 av Didrick Gercken og Just Wiedewelt | ||
| Plasser | 1 000 | ||
| Diverse | Orgelfasaden av Lambert Daniel Kastens fra 1724 | ||
| Beliggenhet | |||
 Garnisons kirke 55°40′54″N 12°35′22″Ø | |||
Garnisons kirke (eller Garnisonskirken) er en kirke i barokk som ligger ved Sankt Annæ Plads i København. Den ble oppført i perioden 1703–1706 som en kirke som primært var ment for militært personell som var stasjonert i byen.
Garnisons kirke ble oppført i rød mursten over granittsokkel etter tegninger av Georg Philip Müller. Selve byggearbeidet sto i hovedsak Frederik IVs generalbyggmester W.F. von Platen for.
Kirken ble innviet 24. mars 1706. Den ble delvis brukt som forbilde for Kongsberg kirke oppført senere på 1700-tallet.[1]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]På slutten av 1600-tallet hadde København utviklet seg til en garnisonsby og det var behov for nye kirker. Flåten hadde fått Holmens kirke i 1619 og i 1670 hadde Kastellet fått sin første kirke. Resten av hærens mannskap savnet et kirkelig hjemsted og var henvist til å benytte Holmens kirke.
Da Sophie Amalienborg brant i 1689 klarte kapellet seg og militæret overtok det. Det var imidlertid dimensjonert til å betjene slottets beboere og var en utilstrekkelig løsning for den stadig voksende garnisonen.
Da Frederik IV kom på tronen i 1699 ga han tillatelse til at det ble bygget en ny kirke for garnisonen i den sydlige delen av Sophie Amalienborgs park – «Dronningens Have» – dagens Sankt Annæ Plads. Christian V hadde hatt andre planer for dette området og hadde tidligere skjenket en ledig grunn i Dronningens Tværgade til å bygge kirken på og det var blitt utarbeidet tegninger tilpasset denne tomten i 1697.
Tegningene var blitt utført av ingeniøroffiser Georg Philip Müller. Grunnplanen var det latinske korset og alt var tilpasset en modul på 10 alen (20 fot). Byggingen startet i 1703 etter Müllers tegninger under ledelse av Domenico Pelli.
Allerede året etter ble det besluttet å utvide kirken; den nye tomten var større og det var bruk for så mange plasser som mulig i kirken og den nye generalbyggmesteren W.F. von Platen ble derfor satt på som arkitekt.
Von Platen var nettopp kommet hjem etter en lengre studiereise i utlandet og det var sannsynligvis forventet at han ville pynte noe på Müllers enkle bygning, men han har vært tro mot de originale tegningene. Det er primært vestgavlen som er endret på. Det ble også føyet til et portalfremspring og litt mer pynt, men fremfor alt kom det et skikkelig tårn på kirken. Selv om det opprinnelige spiret (se Pontoppidans tegning) var mindre enn det man kjenner i dag, så var det markant større enn den lille rytteren Müller hadde anbragt i krysset mellom korsarmene.
Kirkens navn
[rediger | rediger kilde]Kirken fikk navnet Den Herre Zebaoths Kirke. Hærskarenes Guds kirke kan være et passende navn på en militær kirke, men den menige mann forsto ikke noe særlig av det. Da kirken fikk en tysk sogneprest som het Seeboth i 1767 begynte man å kalle han «Hr. Zebaoth» og navnet på kirken ble dermed noe tvetydig. Det ble derfor vanlig å referere til den som Garnisonskirken, noe man også hadde gjort under planleggingen av den og da den holdt til i slottskapellet. Først i 1921 gjorde menighetsrådet navnet Garnisons kirke offisielt. Formen Garnisonskirken brukes også.
Det ytre av kirken
[rediger | rediger kilde]
Man vet ikke med sikkerhet hvilket utseende kirkens murer hadde i starten, men man antar at de var pusset i en lys grå farve ettersom det var det von Platen foretrakk. Man vet til gjengjeld at yttermurene ble overmalt med rød kalkfarve i 1765 og det ble trukket opp hvite furer som ikke svarte til murenes riktige furer.
Dette kulørte utseendet holdt til 1790 da man malte over med grå oljemaling. Det har tilsynelatende vært kirkens utseende frem til 1885, hvor man under en hovedreparasjon ved arkitekt Ludvig Knudsen renset fasadene ned til de opprinnelige murstenene og lot dem stå ubehandlet, noe de fortsatt gjør.
Taket har tilsynelatende alltid vært et valmtak belagt med sortglassert tegl. Det har i perioder vært forsynt med små kvistvinduer av varierende utforming, men de er senere erstattet av små lufteventiler.
Tårnets vestside er murt og de øvrige sidene er av tre. Opprinnelig har de vært malt som murverk, men i 1820 ble de kledd med blikk. Tårnet fikk et nytt og høyere spir i 1885, muligens fordi det gamle trengte å repareres og dermed benyttet man anledningen til å gjøre det større. Det er tegnet av Ludvig Knudsen.
Tårnet fikk ur i 1710 – det står «anno 1710» på tegningen av uret i Den Danske Vitruvius. Verket ble skiftet ut med et annet i 1883. Store deler av dette ble skiftet ut igjen på begynnelsen av 1900-tallet. Verket driver også uret på orgelet inne i kirken.
Det er tre klokker i tårnet, hvorav den minste ble omstøpt siste gang i 1794. De to andre ble støpt om til nye størrelser (toner) i 1930.
Jevnt fordelt rundt på fasaden sitter 23 høye jernvinduer i rundbuestil. Vinduene er i prinsippet like, kun med avvik hvor f.eks. inngangsportaler gjør det nødvendig. De to vinduene i vestfasaden er litt mindre enn de øvrige for at de skal kunne passe inn mellom pilastre og arkitrav. Opprinnelig satt vinduene forsenket en halv sten i muren, men ved Ludvig Knudsens restaurering i 1885 ble de flyttet inn til sin nåværende posisjon midt i muren.
Tilbygg
[rediger | rediger kilde]
I 1785 ble det bygget et lite gravkapell i hjørnet mellom nordre og vestre korsarm i kirkens urtehave til etatsråd Jørgen Diederich Vett. Da det var satt som betingelse at det ikke måtte dekke noen av vinduene kan det ikke ha vært særlig større enn 2 x 3 meter. I 1805 overtok kirken det til eget bruk og det fungerte som kirkens gravkapell frem til 1851 da det ble revet.
I 1851 bygget man et nytt gravkapell på den motsatte siden av kirken, altså i hjørnet mellom søndre og vestre korsarm. Det var noe større, 10 alen i kvadrat (ca. 6 x 6 meter). Det ble revet ned i 1885 da det ble bygget et gravkapell etter tegninger av Ludvig Knudsen som en frittstående bygning på den tidligere kirkegården.
I 1860 ble det bygget to skriftestoler til kirken; mellom østre korsarm og h.h.v. nordre og søndre korsarm. Hver av bygningene er 10 x 10 x 10 alen og forsynt med lave tak som siden 1930 har vært koppertekket. De har vinduer av samme form som kirken, men mindre. Disse tilbyggene står fortsatt og har blant annet fungert som presteværelse og kordegnekontor.
Kirkens indre
[rediger | rediger kilde]
Det indre av kirken har blitt endret, reparert og fornyet mange ganger, men det har alltid vært to pulpituretasjer langs alle veggene, unntatt altergavlen og orgelgavlen. Det er endret ved dette arrangementet én gang da de to skriftestolene ble bygget til. Da måtte man kutte ut det siste faget på nederste pulpitur i begge sider av koret for å gi plass til portalinnganger til skriftestolene.
Loftet er hvelvet i et flatbuet tønnehvelv som ligger over gesimskanten. Dette nødvendiggjør en takkonstruksjon uten gjennomgående bjelker fra mur til mur. I stedet ligger det stikkbjelker fra muren til pulpiturenes åttekantede søyler som dermed blir en integrert del av bygningens bærende konstruksjon. Takverket har blitt renovert flere ganger.
Gulvet var opprinnelig plankegulv under stolene og fliser i gangarealene. Ettersom det ble foretatt mange jordfestelser under kirkegulvet, måtte flisene ofte legges om ettersom kistene smuldret og sank sammen. I 1817 forlangte kirkens daværende arkitekt Peder Malling at det måtte legges plankegulv i stedet, men det synes først å ha blitt ferdigstilt i 1834.
De opprinnelige tegningene til kirken viser benker langs veggene med en midtgang imellom. Laurids de Thurahs tegning fra 1749 viser imidlertid tre rekker og to ganger. Om dette har vært tilfelle fra starten vet man ikke. Fotografier fra 1870-årene viser at man på det tidspunkt var gått over til to rekker og midtgang på samme måte som i dag. Benkeradene dengang var lukket, dvs. de hadde dører ut til gangen, men gavlene så ut som i dag.
Thurahs plantegning viser også en annen ting: vestportalen (vender ned på tegningen), som arkitekten tydeligvis hadde tenkt som hovedinngang, fører ikke inn til kirkerommet, men til trapper til pulpiturene og til en stor lukket stol.
For å holde utgiftene til byggingen av kirken nede ble det benyttet materialer fra Sophie Amalienborg, noe som også gjelder kirkeinventaret fra kapellet.
Veggene i kirken har alltid vært hvite. Loftet har primært vært hvitt, men med varierende mengder av stukk og annen pynt. I 1930 utførte kunstneren Axel Hou et loftmaleri i korskjæringen og to glassmalerier i koret. Maleriet i korskjæringen ble tildekket igjen under renoveringen i 1960.
Siden 1772 har pulpiturene fremstått i perlegrått. De to store søylene som bærer tårnet på hver side av orgelet, har vært marmorert så sent som i 1817. Stolene beskrives som kastanjebrune med perlefarvede fyllinger. Om flisegulvet vet man at da den nye altertavlen ble installert i 1724, ble gulvet mellom alter og knefall belagt med sorte og hvite marmorfliser.
Kirkebygningen
[rediger | rediger kilde]
Kirkens ytre fremstår i dag stort sett som etter renoveringen i 1885. Murene i røde mursten med sparsomme sandstensdetaljer og taket med sortglassert tegl. Jernsprossene i vinduene ble skiftet ut under en omfattende renovering i 1954-61 med noen med mindre felter. Dørene er malt grønne. Tårnet er kledd på de tre sidene med kopper, det samme er lanterne og spir.
Kirkens utseende innvendig stammer primært fra renoveringen i 1954-61 da man tilstrebet å gå tilbake til et mer opprinnelig utseende. En del pynt som var kommet til i tidens løp ble fjernet igjen; for eksempel noen lave bur som N.S. Nebelong hadde satt inn i åpningene mellom pulpiturenes søyler ved renoveringen i 1860. Man beholdt de to stolerekkene med én midtgang fremfor å gå tilbake til tre rekker som på Thurahs tegning.
Det harde plankegulvet som ligger i kirken kom til ved restaureringen i 1994-96 av akustiske grunner. Ved samme anledning ble interiøret malt; fremdeles i hvitt, perlegrått og med forgylte detaljer. Det var orgelet som gjennomgikk den største endringen.
Inventar
[rediger | rediger kilde]Altertavle
[rediger | rediger kilde]
Kirkens første altertavle var overført fra kapellet til Sophie Amalienborgs. Den beskrives som en utskåret, forgylt ramme med et innsatt maleri av nattverden. Den menes å ha vært fra 1673 og ble benyttet i Garnisons kirke frem til 1724 da den nåværende altertavlen ble innviet. Den gamle har gått tapt.
Den nåværende altertavlen har sin egen historie. Den korte versjonen er at Hans Benzon kjøpte et kammer i krypten billig i 1714 mot å betale 4 000 riksdaler til den nye altertavlen. Benzon døde imidlertid i 1715 uten å ha satt denne avtalen i testamentet sitt og arvingene var ikke villige til å betale beløpet.
Kirken vant allikevel saken og det ble kjøpt inn marmor fra Norge. Stenhuggeren Didrick Gercken forhåndsgodkjente stenenes kvalitet, men de viste seg allikevel å være dårlig egnet til formålet slik at både han og billedhuggeren Just Wiedewelt måtte gjøre om flere deler og sluttresultatet ble ikke så godt som forventet. Den uavhengige ekspertgruppen som skulle godkjenne arbeidet var derfor først avvisende, men godkjente det til slutt. Man erkjente sannsynligvis at resultatet ikke kunne bli bedre med de materialene man hadde. Tavlen ble stilt opp i kirken i 1724.
Tavlen ble hovedrepareret i 1959 etter at det begynte å falle deler av den. Jernankrene som holdt delene på plass var så rustne at de sprengte stenen. De ble derfor skiftet ut med bronseankre.
Altertavlen fremstår som fullstendig kledd med marmor, men den har en kjerne av teglsten. Farvene er sort/grå/hvit med enkelte forgylte detaljer. Teksten under midtfeltet, «Det er fuldbragt», kom til i 1860 i stedet for et skjold med delvis tysk tekst, som ikke lenger var populært. Figurene på hver side av midtfeltet symboliserer «Troen» og «Kjærligheten». Pilgrimsmuslingen som kroner tavlen hadde opprinnelig en forgylt strålekrans fremgår det av Thurahs tegning av altertavlen i Den Danske Vitruvius. Den forsvant rundt 1930. Thurahs tegning viser også at «Troen» har hatt et kors i høyre hånd.
Prekestol
[rediger | rediger kilde]
Av de inventardelene som ble overført fra Sophie Amalienborg, har prekestolen fungert best. Den stammet fra 1671. Den besto med mindre reparasjoner og vedlikehold helt frem til 1772 da den nåværende prekestolen kom til. Den er tegnet av G.E. Rosenberg og utført av C.F. Stanley. Stilen er ren klassisisme. Bildet på forsiden representerer «Troen»: en kvinne med en kalk i hånden som lener seg opp mot et kors.
Prekestolen ble plassert på hjørnet av koret og søndre korsarm, hvor den fortsatt er, men helt oppe i høyde med første pulpitur. Den ble understøttet av tre tresøyler som gikk helt opp til lydhimmelen. Nebelong fikk dem fjernet under restaureringen i 1860 og erstattet av en kannelert søyle under midten av stolen. Ved samme anledning ble det anbrakt et kors på toppen av lydhimmelen.
Ved renoveringen i 1960-61 flyttet arkitekt Marinus Andersen prekestolen 140 cm nedover til den høyden den sitter nå. Støttesøylen ble fjernet og erstattet av to skjulte jerndragere under stolens gulv. Nebelongs kors på lydhimmelen ble også fjernet.
Døpefont
[rediger | rediger kilde]
Kirken hadde ingen døpefont den første tiden. Man brukte et gammelt bord (muligens fra Sophie Amalienborg) og satte dåpsfatet på det. Man hadde et tinnfat og et sølvfat, sistnevnte skjenket kirken av Chr. v. Lente i 1706. Dåpen fant da sted ved prekestolen under pulpituret.
I 1733 ga Christian VI en marmordøpefont til kirken. Det menes å være den samme som sto i Fredensborg slottskirke fra 1727-28 og opprinnelig kom fra Glückstadt. Fonten ble utstyrt med et nytt dåpsfat i tinn og dette ble benyttet til fonten ble skiftet ut. I 1739 ble fonten flyttet fra prekestolen til kirkens vestende som det kan sees på Thurahs plantegning.
Ved renoveringen i 1772 ble også døpefonten skiftet ut. Akkurat som med prekestolen var det Rosenberg som tegnet og Stanley som utførte. Stilen er også her ren klassisisme. Materialet er norsk marmor. Fonten ble laget til å passe til v. Lentes sølvfat. Den gamle fonten og dens fat ble gitt til Bessastaðir kirke på Island.
I 1930 ble dåpen flyttet til koret.
Orgel
[rediger | rediger kilde]
Som det meste av det øvrige inventaret var også kirkens første orgel overført fra slottskapellet.
I 1722 skrev man kontrakt med orgelbygger Lambert Daniel Kastens om levering av et nytt orgel i 1724. Orgelet skulle ha 30 stemmer i to manualer og pedal. Underveis ble planen utvidet med 8 stemmer i et ryggpositiv og ferdigstillelsen ble forsinket til januar 1725.
Rundt 1860 ble Kastens orgel kassert og erstattet av et av Knud Olsen. Det hadde 35 stemmer i 3 manualer og pedal. Kirkens tidligere organister J.P.E. Hartmann og Niels W. Gade var begge tilfreds med instrumentet. I 1923 ble det reparert og utvidet til 50 stemmer av J. Starup og Søn etter en vannskade. Om det var da ryggpositivet ble fjernet vet man ikke, men det er i hvert fall vekk på Nationalmuseets bilde fra 1967 i Danmarks Kirker.
I 1990-årene prosjekterte orgelbygger Carsten Lund et orgel som er så tett på Kastens opprinnelige barokkorgel som den nyeste instrumentforskning tillater. Det ble innviet i 1995. Det har 45 stemmer med i alt 2861 piper. Ryggpositivet ble rekonstruert. Instrumentet er særlig velegnet til tysk barokkmusikk og brukes mye til konserter.
Selve orgelfasaden stammer fra 1724 og er tegnet av Kastens. Den var malt, men man vet lite om farvene. Englene var hudfarvet, blomsterkrukkene eketresfarvet og Frederik IVs monogrammer forgylt. I 1773 ble ornamentene forgylt og treverket malt hvitt. Det ble malt og forgylt igjen i 1837. Det er muligens da at den brune farven som rapporteres i 1960-årene kom til.
Etter ombyggingen i 1995 fremstår fasaden i en iøynefallende rød marmorstaffering med forgylte detaljer. Det rekonstruerte ryggpositivet bærer Margrethe IIs monogram.
Benker
[rediger | rediger kilde]
Kirkebenkene stammer fra restaureringen i 1860 under Nebelong. Den opprinnelige farven var mørk og det var den fortsatt i 1961 da de ble malt lysegrå med hvite stafferinger på gavlene. Samtidig ble rosettene malt i hærens våpenfarver. Det nåværende farveskjema i perlegrått og bordeaux kom til ved istandsettelsen i 1995.
Fane
[rediger | rediger kilde]På den nordøstre søylen i korsskjæringen sitter kirkens fane. Det er Dannebrog med Frederik IXs monogram og kirkens navn og seglmotiv i gull. Fanen er donert anonymt og innviet i 1961.
Kirkegårdene og krypten
[rediger | rediger kilde]Garnisonen hadde en kirkegård lenge før den fikk en kirke. Allerede i 1660 omtales planer om en soldatkirkegård utenfor Østerport. I 1671 ble det innviet et område innenfor festningen, men utenfor byen på et udyrket strandareal. Den ligger der stadig langs Dag Hammarskjölds Allé, mellom Kristianiagade og Classensgade. Opprinnelig var kirkegården forbeholdt militæret, men under pesten i 1711 ble den åpnet for sivile også.
Da kirken var bygget ville menigmann heller begraves rett ved den enn på kirkegården utenbys, så selv i 1786, over hundre år etter innvielsen, var området på det nåværende Østerbro ikke fullt utnyttet. Til gjengjeld vokste kirkegården innenbys. På sitt største i midten av 1700-tallet fylte den ut det meste av det trekantede området mellom kirken og husrekkene ut til Store Strandstræde og Norgesgade (Bredgade).
Rundt 1800 foregikk det en endring i innstillingen til kirkegården utenbys, muligens fremskyndet av at det i 1796 kom en ordre om at det ikke måtte foretas flere begravelser på den innenbys (en ordre som ble tolket lempelig – de siste begravelsene fant sted i 1851). Man begynte da å selge jorden fra til eierne av nabotomtene inntil det i 1844 ikke var særlig mer tilbake enn det er i dag.
Kirken har en krypt under koret. Den besto opprinnelig av tre kamre på hver ca. 4,5 x 3,5m forbundet av en gang. Adgangen foregikk fra en luke i korgulvet. I 1860 ble det søndre kammeret gjort om til fyrrom og fikk adgang utenfra. I 1934 ble det laget en tilsvarende nedgang til det nordre kammeret og døråpningen til gangen ble murt igjen.
Det har blitt foretatt mange bisettelser i krypten, men mange av dem kun foreløpige inntil kisten kunne flyttes til sitt permanente sted. En av de første som fikk kisten sin satt ned i krypten, var kirkens arkitekt G.P. Müller som døde i 1706.
Det ble nesten alltid brukt trekister som for lengst har smuldret vekk. Unntaket er ekteparet Benzons marmorsarkofager som fremdeles står i det nordre kammeret.
Kommerceråd Hans Benzon kjøpte det nordre kammer i 1714 for 500 riksdaler til hans og hustruens sarkofager mot at han også finansierte en ny altertavle med 4 000 riksdaler (se ovenfor). Kjøpet gjelder «til evig tid» og kirken skal vedlikeholde gravstedet like så lenge. Benzon ble bisatt i 1715 og ektefellen året før.
Gravminner
[rediger | rediger kilde]
Fra den tidligere omfangsrike kirkegården er det bevart fjorten gravminner på kirkeplassen og langs nordfasaden i den gamle urtegården.
J.P.E. Hartmanns gravsten er den nyeste. Han ble begravet på dispensasjon i 1900 i sin første ektefelles grav. Ektefellen var en av de siste som ble begravet før kirkegården ble tatt ut av bruk i 1851.
En gravsten i norsk marmor over «borger og brændevinsbrænder» Mathias Pedersen Nostrup og hustru fra 1760 er den eldste bevarte sten.
Det oppmurte gravstedet tilhører skipsverfteier Lars Wilder «for bestandig». Han kjøpte retten til å omgi sin fars grav med en mur i 1787.
Langs kirkens fasade står tre minnetavler for malerne Jørgen Sonne, Johan Thomas Lundbye og C.W. Eckersberg.
Kirkeplassen huser også minnesmerker som ikke er tilknyttet graver. På plenen ut mot Sankt Annæ Plads ligger «En af de Mange»; et minnesmerke over de falne i første verdenskrig. Verket er utført af Ausa Hofman-Bang. Det ble skjenket til kirken i 1934 av kunstnerens familie.
Minnesmerket over C.W. Eckersberg stammer fra 1857. Bronserelieffet er utført av J.A. Jerichau.
Fra kirkeplassen skuer kirkens mest berømte prest Olfert Ricards (1872–1929) byste ut over Sankt Annæ Plads. Det har den ikke alltid gjort, opprinnelig var den anbrakt på kirkens forlengede lengdeakse og vendt mot kirken.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Norges kunsthistorie. Oslo: Gyldendal. 1982. ISBN 8205122644.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Danmarks Kirker, København, bind 3: Garnisons kirke. s.153-338 (Hæfte 16-17), Nationalmuseet 1969
- Fra tid til anden, Marianne Grøndahl (Fotobog), Aristo, ISBN 87-989303-6-2
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]Kirkearkitektur | ||
|---|---|---|
| Kirkebygningen |  | |
| Monumenttyper | ||
| Bygningsdetaljer | ||
| Dekorasjon | ||
| Inventar | ||
| Perioder | ||
| Kirker i Norge | ||