Frygere

Mann i frygisk drakt, terrakottaskulptur fra 300-100-tallet f.Kr. (Louvre)

Frygere var en indoeuropeisk folk i oldtiden i Anatolia i dagens Tyrkia. De utvandret fra det sørlige Balkan omkring 1 200 f.Kr. I henhold til den greske historikeren Herodot var de først kjent som brygere (eller brigere, gresk bρύγοι eller bρίγες) som ble endret til frygere etter deres endelige utvandring til Anatolia (Lilleasia) via Hellespont (Dardanellene).

Fra en begynnelse som stammefolk i landsbyer oppsto staten Frygia (gresk: Φρυγία, latin: Phrygia) på 700-tallet f.Kr. med hovedstad i Gordion, rundt 70–80 km sørvest av dagens hovedstad Ankara i Tyrkia. I løpet av denne perioden utvidet frygerne sitt rike østover og inn i kongedømmet Urartu, etterkommerne av hurrittere, en tidligere rival av hettittene. Deretter ble det frygiske kongedømmet en gang rundt 690 f.Kr. invadert av kimmeriere, et indoeuropeisk rytterfolk som i henhold til Herodot kom fra området nord for Kaukasus, som herjet og ødela Gordion. Deretter ble landet kortvarig erobret av nabolandet Lydia før det ble overtatt av det persiske rike ved Kyros den store og riket til Aleksander den store og hans hellenistiske etterfølgere. Det ble til sist overtatt av Attaliddynastiet i Pergamon før det til sist ble en del av Romerriket. Den siste dokumentert benevnelsen av språket frygisk var på 400-tallet e.Kr. og det var antagelig gått helt ut av bruk før 600-tallet e.Kr.

Kultur

Kybele, den store mor, Nikaea i Bithynia

Det var den «Store Mor», gudinnen Kybele (som grekerne og romerne kjente henne) som opprinnelig ble dyrket i fjellene i Frygia hvor hun var kjent som «Fjellmoderen» (se også artikkel Modergudinne). I Kybeles frygiske form bar hun en lang kjole med belte, en polos (høy, sylindrisk hårfrisyre) og et slør som dekket hele kroppen. Den senere versjonen av Kybele ble etablert av en elev av Feidias, skulptøren Agorakritos, og ble det bildet som i utstrakt grad ble benyttet av Kybeles økende gruppe av tilhengere, både i verden rundt Egeerhavet og i Roma. Det viser hennes menneskelighet samtidig som hun er opphøyet, hennes hånd hviler på en sittende løve og den andre hånden holder en tympanon, en pauke, det vil si en rundt rammetromme.

Frygerne dyrket også guden Sabazios, en himmel- og fadergud som ble avbildet sittende på hesteryggen. Selv om grekerne identifiserte ham med Zevs, var alle framstillinger av ham, selv i romersk tid, vist sittende på en hest. Hans konflikter med den stedegne modergudinnen hvis skapninger var måneoksen og dens legende kan bli forstått ved den måten som Sabazios' hest plasserer den ene hoven på oksens hode, slik som det kan blitt studert på en romersk relieff ved Museum of Fine Arts i Boston.

Frygiske kostymer

Frygia utviklet en avansert bronsealderkultur. De tidligste tradisjoner for gresk musikk er avledet fra Frygia, overført via greske kolonier i Anatolia, og inkluderte frygisk skala, noe som er betraktet som krigslignende skala i antikkens greske musikk. Frygiske Midas, kongen som gjorde til gull alt han berørte, ble i henhold til den populære myten opplært i musikk av selveste Orfeus. En annen musikalsk nyvinning som kom fra Frygia var aulos, et treblåseinstrument med to rør. Marsyas, satyren som etter sigende først gjorde musikkinstrumentet ved å benytte uthulte hjortetakker, var en frygisk tilhenger av Kybele. Han konkurrerte uklokt i musikk med den olympiske guden Apollon og tapte til sist. Apollon flådde deretter Marsyas levende og hengte provoserende hans skinn opp på Kybeles eget hellige tre, ei furu.

Mens en del forskere betrakter frygerne som en del av en større trakisk-frygisk-gruppe, har andre lingvister avvist denne hypotesen etter som trakisk (og således dakisk-trakisk) synes å tilhøre kentumspråk, den gren av de indoeuropeiske språk som ble skilt ut ved delningen med satemspråkene. Gruppen innbefatter germansk, keltisk, hellensk (gresk), italiske og tokariske språk. Av alle de indoeuropeiske språkene synes det som om frykisk har størst likheter med gresk, noe som tyder på at de to språkene tilhørte den samme dialektiske undergruppen av tidlig indoeuropeisk. Selv om frygerne benyttet seg av fønikisk alfabet har kun noen få dusin inskripsjoner på frygisk blitt funnet, hovedsakelig på gravskrifter, og mye om det som er antatt å være kjent om Frygia er således annenhånds informasjon fra greske kilder.

Frygia beholdt en adskilt kulturell identitet. Klassisk gresk ikonografi identifiserte trojanske Paris som en ikkegreker ved hans frygiske lue, noe som også ble båret av den persiske lys- og frelserguden Mithra, som ble videreutviklet av romerne i Mithras-kulten. Denne hodekledningen, frygisk lue har overlevd i moderne billedbruk som «frihetsluen» til amerikanske og franske revolusjonære på slutten av 1700-tallet.

Mytiske fortid

Kart over Anatolia

Del av (rundt 70 prosent) av en frygisk inskripsjon.

Navnet på den tidligste kjente mytiske konge var Nannakos (eller Annakos). Denne kongen bodde ved Ikoniom, romersk Iconium, dagens navn Konya, den mest østlige byen til kongedømmet Frygia på denne tiden; og etter hans død ved den legendariske høye alder av 300 år, ble landet oversvømmet av en stor oversvømmelse, som var blitt sådd ved et gammelt orakel. Den neste kongen som er nevnt i antikke kilder ble kalt for Manis eller Masdes. I henhold til Plutark, ble store dåder og bedrifter etter ham kalt for «maniske» i Frygia. Deretter synes det som om kongedømmet Frygia i greske kilder (som er hovedkilden) ble mer fragmentert blant ulike konger. En av disse kongene var Tantalos (som kanskje var den historiske utgangspunktet for en figur av samme navn, Tantalos, i gresk mytologi) som styrte over den nordvestlige delen av Frygia ved fjellet Sipylos. Tantalos ble straffet i evig tid i Tartaros, en del av Hades, for at han drepte sin sønn Pelops og vanhellig ofret ham til gudene, en referanse til opphevelsen av menneskeofring. Tantalos ble også falskt anklaget for å stjele fra lotteriene han selv hadde oppfunnet. I den mytiske tidsalder før den trojanske krig, i løpet av en mellomperiode, ble den frygiske bonden Gordios eller Gordias konge som oppfyllelse av en orakelspådom. De kongeløse frygerne hadde vendt seg til Sabazios' orakel i Telmessos i Lykia for å få råd, den gang en del av Frygia, senere en del av Galatia. De ble beordret av orakelet til å anerkjenne som deres konge den første mannen som red opp til gudens tempel i en vogn. Denne mannen var bonden Gordias som da dedikerte oksekjerra til tempelet, og knyttet den fast med en knute, den såkalte gordiske knuten. Gordias grunnla en ny hovedstad ved Gordion (som knuten fikk navn etter) i den vestlige delen av Anatolia, og som lå ved den gamle handelsvegen som gikk gjennom hjertet av Anatolia og som siden ble Dareios I av Persias «kongeveg» fra Pessinus til Ankara, og som ikke lå langt fra elven Sakarya.

Senere mytiske konger av Frygia ble alternativt navngitt Gordias og Midas. Mytene som omga den første Midas knyttet ham til en mytologisk fortelling om den frygiske helten Attis. Denne uklare Midas-figuren bodde i Pessinus og forsøkte å gifte sin datter til den unge Attis til tross for motstanden til hans mor Kybele og hans elsker, den androgyne Agdistis, betraktet som en guddom av frygerne og som en daimon av grekerne. Da Agdistis og/eller Kybele dukket opp, kastet de galskap på alle som deltok på bryllupsfesten. Midas skal ha omkommet i det påfølgende kaos.

Den berømte kong Midas var sønn av den gode kong Gordias nevnt ovenfor. Han er assosiert med Silenos og andre satyrer, og ikke minst med guden Dionysos som belønnet ham med ønsket (og forbannelsen) om at alt han tok på skulle bli til gull. Det fortelles at Midas kom fra Trakia, fulgt av en gruppe av sitt folk, og hadde reist til Anatolia for å vaske bort forbannelsen av «gullberøring» i elven Paktolos (dagens tyrkiske Sart Çayı). Etter å ha vasket bort gullet i elvens sand, ble Midas adoptert av den barnløse Gordias og tatt under beskyttelsen av gudinnen Kybele.

Paris søker beskyttelse ved alteret, omgitt av Hektor og kassandra. Etruskisk bronserelieff fra 200-tallet f.Kr. (Louvre).

I henhold til Homers Iliaden var frygerne allierte av Troja under den trojanske krig. Frygia i Iliaden synes å være lokalisert i området ved innsjøen Askanios (dagens tyrkiske İznik Gölü) og ved den nordlige delen av elven Sakarya, og var således langt mer begrenset i omfang enn Frygia i klassisk tid. Iliaden har også en levning av et minne om den trojanske konge Priam som i sin ungdom kom for å hjelpe frygerne i deres krig mot amasonene. I løpet av denne episoden, som skjer en generasjon før trojakrigen, er det sagt at frygerne ble ledet av «Otreos og gudlike Mygdon». Begge synes å være knapt mer enn eponymer: det var et sted navngitt Otreos ved ved innsjøen Askanios i nærheten av den senere hellenistiske byen Nikaea, og navnet Mygdon er åpenbart et eponym for Mygdonia, et folk som ifølge Strabon levde i nordvestlige Anatolia og som ved en tid synes å ha blitt oppfattet som forskjellige fra frygerne.

Under trojakrigen ble det sendt frygiske krigere for å støtte Troja, ledet av Askanios og Forkys, sønnene av Aretaon. En frygisk helt som slåss i trojakrigen var Asios, sønn av Dymas og bror av Hekabe, dronning av Troja og mor til helten Hektor. Quintus Smyrnaeus nevner en annen frygisk prins, Koroibos, sønn av Mygdon, som kjempet og døde ved Troja; han hadde søkt etter hånden til den trojanske prinsessen Kassandra for giftemål. Kong Priams hustru Hekabe er vanligvis antatt å ha vært av frygisk fødsel som en datter av nevnte kong Dymas.

Den frygiske Sibylle (som er en gresk tittel og ikke et personnavn) var prestinne av det apollonianske orakel i Frygia.

I henhold til den greske historiker Herodot, hadde den egyptiske farao Psammetikus II to barn som ble oppfostret avsondret i den hensikt å finne det opprinnelige språk som var før alle andre språk. Barna ble rapportert å ha ytret «bekos», noe som er frygisk for «brød», og av den grunn kunne farao slå fast at frygerne var en nasjon som var eldre enn den egyptiske.

Den jødisk-romersk historiker Josefus hevdet at frygerne var grunnlagt av den bibelske figuren Togarma, sønnesønn av Jafet og sønn av Gomer: «og Thrugramma av turgrammere, som, slik grekerne besluttet, var kalt for frygere.» Josefus henviser til en ukjent gresk kilde og det er uklart om det er noe mer i dette enn at Togarmah som navn ligner på Thrugramma.

Frygerne og Frygia nevnes et par ganger i Det nye testamente, altså en senere kilde som hovedsakelig viser til frygisk som et fremmed språk: I Apostlenes gjerninger 2:10: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia... » Og om apostelen Paulus i står det at «Den hellige ånd hindret dem i å forkynne Ordet i Asia; derfor fortsatte de gjennom det frygiske og galatiske området.» i Apostlenes gjerninger 16:6.

Referanser

Autoritetsdata