Finn Qvale
| Finn Qvale | |||
|---|---|---|---|
 Finn Qvale i 1918, det året han ble forfremmet til major, med ordenstegn fra den franske Æreslegionen Foto: Gustav Borgen / Norsk Folkemuseum | |||
| Født | 18. apr. 1873 Flesberg kommune | ||
| Død | 20. jan. 1955 (81 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Kartograf | ||
| Utdannet ved | Den militære høyskole | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund | ||
| Utmerkelser | Kommandør av St. Olavs Orden | ||
| Våpenart | Hæren | ||
| Militær grad | Major (1918) | ||
Finn Qvale (1873–1955) var en norsk militær kartograf og idrettsleder.[1]
Etter examen artium 1891 og eksamen fra Krigsskolens øverste avdeling 1894, ble han 1897 uteksaminert fra Den Militære Høiskole og gikk til Norges geografiske oppmåling der han var ansatt 1897–1918. I 1903 ble han forfremmet til kaptein og av Forsvarsdepartementet utsendt som lærer i skiløpning ved de franske Alpetropper. Han reiste ned sammen med Henrik Angell (1861–1922) og Herman Schultz,[2] og holdt kurset i landsbyen Briançon som er den høyeste i Europa. Med utgangspunkt i Chamonix forsøkte de blant annet å bestige Mont Blanc for å sette opp et norsk flagg.
I 1909 ledet han en norsk militær skiløperpatrulje i Frankrike, bestående av løytnant Orre og menige Thorvald Hansen (1884–1944), Otto Tangen (1886–1956), Olav Bjaaland (1873–1961) og R. Ulven. Det var i denne anledning han introduserte Olav Bjaaland (1873–1961) for Roald Amundsen, som tok Bjaaland med på 1911-ekspedisjonen til Sydpolen.[3] Qvale var kartograf i Høyfjellskommisjonen som ble opprettet i 1908. Han drev grensesetting i høyfjellet og foresto kvistingen av løyper for Den Norske Turistforening. Han var registrert 1911–1916 som del av Akershus Infanteriregiment, III Bataljon i Kongsvinger. Fra 1917 var han også kartograf ved Reinbeitedelegasjonen og var fra major.
Etter forslag fra Qvale iverksatte Norges Røde Kors i 1920 tiltak for organisert fjellsikring. Han var sjef for Infanteriets Vinterskole på Geilo og Fagernes 1923–1938. For Skiforeningen holdt han også «skikursus» på foreningens Skjennungsstua (bygd 1910) i Nordmarka, først i 1923 for Oslolærere, året etter for befal i Garden, i 1926 for lærere (også lærerinner). I 1927 var de flyttet til Kikutstua (bygd 1926) for elever på Statens Gymnastikkskole; neste kurs gikk ikke før i 1932 da på Nordseter ved Lillehammer. «Finn Qvales pokal» ble etablert på Trandum.
I februar 1930 fikk han Fridtjof Nansen (1861–1930) til å holde foredrag om tresorters glidning på ski, dette var rett før Nansens død. Som leder for Skiforeningen fra 1924 til 1937 var det Qvale som i 1930 uttalte seg om Besserudtjernet:
Nemisjøens uttømming brakte intet av interesse fra det gamle Romerriket. Ved tørrleggingen av Besserudtjernet derimot kom en sølvpokal fra Romerike til syne
Finn Qvale i en pressemelding fra Skiforeningen, 1930[4]
Året efter uttalte han (Qvale) seg om kvinnelige hoppere da Johanne Kolstad (1913–1997) ville hoppe i Holmenkollen.[5]
Finn Quale om avslaget da Skiforeningen i 1931 ble bedt om å slippe kvinner til i Holmenkollen
Finn Qvale var sønn av Paul Fredrik Heltzen Qvale (1839–1893) som ble inspektør ved Idun Gjærfabrikk i Kristiania, og Seriane Marie Lammers (1844–1924) som var søster til operasangeren Thorvald Lammers (1841–1922). Finn var bror til skipsinspektør Einar Qvale (1869–1958) og rettspresident Erling Qvale (1880–1968). Finn Qvale ble i 1930 gift med Kirsten Prebensen (1883–1957), som var datter av Nicolai Christian Grove Prebensen (1850–1938) fra Risør, som var minister og odelstingspresident (se Prebensen (slekt)).[6] Fra hennes første ekteskap med Oscar Georg Müller (død 1925) var han stefar til ingeniør Fredrik Heuch Qvale (1917–1992) og tannlege Adam Walther Qvale (1919–1995).
Utgivelser
[rediger | rediger kilde]- Finn Qvale (1939). «Ytterst i Øygaarden». Friluftsliv. Fra fjell og skog, fra land og sjø. Blix forlag: 58–79.
- Kartverk: Nordmarken, Finse, Geilo, Bærumsbanen m. fl.
- Fra skiskolen i Briançon, Foreningen til ski-idrettens fremmes årbog 1903, s. 51
- Skistøvelen, Foreningen til ski-idrettens fremmes årbog 1922
Verv og utmerkelser
[rediger | rediger kilde]- Norges Skiforbunds idrettsplakett
- Norges Jeger- og Fiskerforbund, styremedlem 1924–1929
- Den Norske Turistforening, styremedlem 1925–1929,
- Foreningen til Ski-Idrettens Fremme / Skiforeningen,
- sekretær 1907–1910,
- formann 1925–1937, etterfulgt av Nils Juell Dybwad. Fra 1938 i foreningens råd.
- æresmedlem 1937 (de andre æresmedlemmene er per 2013: Fridtjof Nansen, Roald Amundsen, Thomas Fearnley, Einar Bergsland, Jakob Vaage, Kong Olav, Kong Harald og Odd Seim-Haugen)
- Oslo og omegns hjelpekorps, formann
- Svenska Skidfrämjandet fortjenstmedalje i gull.
- St. Olavs Orden ridder 1938
- Norges idrettsforbunds idrettsmerke i gull.
- Italias kroneorden
- Sverdordenen, ridder
- Æreslegionen i Frankrike, offiser
- Finsk skyddskårs fortjenstkors
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Quale, Finn». Hvem er hvem 1948, runeberg.org.
- ^ Roy Andersen (2000). Henrik Angell, en nordmann på tvers. Aschehoug. s. 146.
- ^ Foreningen til ski-idrættens fremme gjennom 50 aar 1883-1933. Jacob Dybwad. 1933.
- ^ Birger Ruud (1983). Den satt! Og andre nye og gamle skihistorier. Aschehoug.
- ^ Jon Sørensen (1940). Fridtjof Nansens saga. Jacob Dybwads forlag.
- ^ Einar Qvale (1950). Slekten Qvale, som skriver seg fra gaarden Drange. Oslo. s. 53–55.